Da Hercules kom til oss på sommerferie 20.juni 2008, var han en helt annen person enn det han er nå. Han kom sammen med sine tre burkamerater som han ikke gikk overens med. Dette og stresset ved at han ikke lenger var hjemme, men på ett helt fremmed sted gjorde han sint og syk. Etter tre dager var han alt helt slapp, blå på hale, føtter og i munn og spiste minimalt. Vi trodde han skulle dø og tok han derfor fra hans kamerater og satte han alene, for å prøve å minske stressnivået litt. Dette hjalp og etter bare èn natt var han alt mye bedre. Han hadde fått tilbake farge, og matlyst og fant derfor ut at han her MÅTTA vi ha. Ble helt forelsket. Tross hans mange ”feil”, som svulst og vond fot bestemte jeg meg for at vi måtte prøve få Ki til å la oss beholde han.

 

Han lever nå sine dager som konge i huset. Han gjør nesten hva han vil og forsyner seg godt av den maten han vil når vi spiser middag. Potet og brød(!) er herved erklært som livrett. Hvem trenger biff og bernaise når man kan få potet. Han skjønte fort da han kom inn at dette her er ett sted han kan bli sjef over;)

 

Hercules er den største koserotta jeg noen gang har hatt. Han godtar ALT man gjør med han, om det så er å bade eller å rense sår. Han har nå sett det positive av ti min med foten i vann hver dag, siden det betyr minst en time inne i ett håndkle og kose etterpå. Han hikker, popper øyne og gnisser tenner bare noen er nær han og slipper beina under seg så man ikke har hjerte til å slutte kose. Han skjønte fort at om han la seg ned og lagde koselyder, klarte ingen å stoppe å kose, selv om de bare hadde planer om å stryke fort da de gikk forbi.

 

Denne utspekulerte lille herremannen er helt fantastisk. Han har en sterk personlighet og det er ingen som er som han med hans flekkete, røde hår og perfekte midtskild. Aldri falt så fort for en rotte før.