- Litt historie – og en reiseskildring fra 2002 -

Et stort land
Etiopia er 4 ganger så stort som Norge. Hver folkegruppe har sine egne leveregler og skikker; klesdrakt, hårfrisyrer, mattradisjoner og byggestil. I Sidamo provins, der vår familie oppholdt seg mest på en reise i 2002, er de fleste bønder og lever av jordbruk. De fleste har kyr, og om bestanden kan være liten, har de i tillegg Insetpalmene som gir mat både i regntid og tørketid. Ellers blir jorden ofte dårlig utnyttet.

I Etiopia bor det over 60 millioner mennesker. Og folket består av mange forskjellige stammer, med ulike skikker og språk. Oromo-stammen er den største, men Amhara har vært den ledende stammen til alle tider. Folk bor stort sett i landsbyer – i enkle hytter av jord og tre.

Påsken 2002 var jeg, min kone Gro og vår adoptivdatter Sara i Etiopia for andre gang. Etter mange timers reise var vi fremme i dette spennende landet. Vi tok inn på Misjonssambandet sitt skole- og administrasjonssenter i Addis Abeba og bodde der noen dager. Stedet er en sentral møteplass. Der er service-kontor for misjonærene, misjonens økonomiavdeling, og internat for misjonærbarn som går på den norske skolen. De har et godt fellesskap i skolemiljøet og får oppleve mye interessant som jevnaldrende i Norge ville missunt dem. Etter noen dager reiste vi videre fra Addis Abeba og sørover. Først til Awasa, så til Yirgalem, Arba Minch og Woito. Det er et spennende landskap langs denne reiseruten, og mye å feste øynene på.

Yirga-Alem

Etter mange timers bilkjøring var vi først fremme i Yirga-Alem og tok inn på misjonsstasjonen der. Misjonærene bor egentlig godt i Yirga-Alem. Det kan regne mye i Etiopia. Regnværet kommer brått og forsvinner like fort - før solen skinner og varmer igjen.

Helsesenter
NLM har bygget opp et sykehus i Yirga-Alem. I 1966 var den daværende norske kong Olav nede og la grunnsteinen for dette sykehuset. Det er gave fra det norske folk til det etiopiske folk. Sara født her i 1992. Hun er en av mange som er blitt reddet på dette sykehuset. Og det skapte stor begeistring da personalet etter noen år fikk se henne igjen.

I 1998 overtok de nasjonale myndighetene driften av sykehuset. I 2002 ble nesten 8000 pasienter innlagt her, og svært mange får god og varig hjelp. Likevel er det et mål å bedre kvaliteten på helsetjenestene som gis.

Den største utfordringen i Etiopia er den økende HIV/AIDS epidemien. Etiopia er ett av tre land i verden som har flest smittede personer. Over 4 millioner etiopere er HIV-positive. I 2002 døde 300-tusen av aids. 1,2 millioner barn er foreldreløse pga. denne sykdommen.

Det arbeides med å få etablert to behandlingssentre i Sør-etiopia for å begrense omfanget av sykdommen. Først og fremst er det et ønske å hindre spredningen av viruset fra mor til barn. I tillegg er det et ønske om å få hjelpe så mange som mulig. Dette prosjektet støttes av NORAD.

Andeja Fero – Sidamo

Vi besøkte også Sara sitt hjemsted – Adenja Fero - i Sidamo provins. Før nyheten om Jesus nådde Sidamo, trodde folket på skaperguden ”MIGANO”. Men han var blitt borte for dem, og satan ble deres eneste hersker, - en hard herre å tjene. Misjonær Olga Handeland skriver i sin bok fra sin misjonærtid i Etiopia: ”Han gjorde med dem hva han ville. Han fylte kropp og sjel med redsel og uhygge. – Men så kom misjonærene – ”Jesus-folket”, som de ble kalt, - og vekkelsen brøt ut i stort omfang”. Så å si alle er kristne i Andenya Fero.

I Sidamo dyrke folket bl.a. Inset-palmen til livets opphold. Inset-palmen ligner bananpalmen, men har en kraftigere stamme og bærer ingen frukt. Stammen og delvis roten tilberedes til en masse som heter Wasa. Inset-palmen er næringsfattig, men rik på vann – og tørker aldri. Så når andre steder kan lide under tørke og hunger, klarer Sidamo-folket seg – takket være Inset’n.

 Den lutherske kirken i Yirga Alem

I Yirga-Alem besøke vi også kirken der Sara er døpt. Et forholdsvis stort og fint kirkebygg som tilhører den etiopiske Mekane Yesus kirken. Bak kirken er det en fin liten gravlund for misjonærbarn. Der har det nok runnet mange tårer nedover norske misjonærkinn opp gjennom tidene.

Arba Minch

Vi var også en tur til i Arba Minch. Et fredelig område med fine blomster og et rikt fugleliv. Likesom i Yirga Alem har misjonen en evangelist gående her. Han besøker syke i hjemmene og på sykehuset som ligger sentralt i området. Han gjør en god gjerning og får dele Guds Ord med mange.

I Arba Minch er det krokodillefarm med 5.600 krokodiller. De aler dem fra de er små, selger skinnet for en god penge. I tillegg er det også en naturpark i Arba Minch som heter Netsjesar. Der kan en se mange ville dyr og fugler.

 Woito

Woito ligger helt sør i Etiopia. Det er mange timers kjøring, men reisen kan være interessant med tanke på den praktfulle naturen. Langs øde strekninger kan barn og unge stå og selge for eksempel hjemmelaget leketøy for å tjene til livets opphold.

I eth. er det 1/3 kristne, 1/3 muslimer og 1/3 anamister. Offisielt er det religionsfrihet i landet, men det har til tider vært forfølgelse av evangeliske kristne. Under det kommunistiske regimet ble mange fengslet, torturert eller drept for sin tros skyld. Men de har det bedre nå.

Det var underlig og stå og se utover WOITO-DALEN. Det er ikke så lenge siden misjonærene nådde inn i områdene der. Det er Tsemai-folket som bor der. Folkegruppen er liten, men mesteparten er ikke nådd med evangeliet. Bare i liten grad har evangeliet fått rotfeste, - Så her trengs det misjonærer.

I Tillegg til evangelisering driver Misjonssambandet skole og klinikk i Woito. Helsearbeidet i er sterkt fokusert på kvinner og barn. Vaksinering og svangerskapskontroll har forbedret helsetilstanden mye for mødre og barn. Dette arbeidet støttes av NORAD.

Klimaet i Woito er helt spesiell. Vi opplevde 38,5 varmegrader i skyggen, - ofte kunne det være mer. I Woito er folk minimalt påkledd. På grunn av varmen sover de oppe i trærne om natten.

 Mørke og lys

Tsemai-folket er bundet til gamle hedenske tradisjoner. De frykter for åndene og lever i trelldom. Dette har ført til mange og dyptgripende familietragedier.

I Woito er det et fjell som bærer mange uhyggelige minner. Det har skjedd mye tragisk på dette fjellet. I frykt for åndene tok fedrene og kastet småbarn utfor store klipper. Etter at evangeliet kom til Woito har tradisjonen avtatt. Evangeliet løser fra trelldom og frykt og setter mennesker fri!

Olga Handeland skriver videre i sin bok: ”Da evangeliet om Jesus kom til Etiopia, spredte det seg som ild i tørt gress. Det sivet inn gjennom hytteveggene. Det var samtalen på markedsplassen. Det nådde bonden på marken og gjetergutten med kuflokkene. Undrende fikk de høre de gode nyhetene om Jesus, verdens frelser. – og tok i mot. Evangeliet omskapte trollmenn og høvdinger. Det løste fra åndemakter, - leget den syke og gjorde den besatte fri”. Slik ønsker de nå at det må skje i enda større grad også i Woito.

Vi fulgte noen barn opp i fjellet en dag. Flere ganger om dagen går de opp i fjellet for å hente vann. Der oppe gravde de groper i sanden for at vannet skulle sive opp – så fylte kannene sine og bar det hjem til husholdningen i jordhyttene sine.