Bildet er fra gamleveien ved Seljestadjuvet, Seljestadsvingane, Røldal . Folgefonnen i bakgrunnen.
Du ser litt av "den nye" hovedveien som går i tunneler dypt inne i fjellet. Seljestadtunnelen ble bygd i 1964.
Bildet er tatt i august 2001 av Bjørn Olav Iversen.
Kart over omårdet link - Map link - klikk !
Les historien om postføreren som i 1903 lå 56 timer under snøskredet !
( siste bilde )
Her er noen eldre fotografier som jeg har funnet på nettet.
Veianlegget som Seljestadjuvet er en del av, ble bygget ca. 1850 til 1865.
For den skarpe iakttaker, kan du skimte et gammelt tråkk til venstre for vannet.
Du ser også det samme tråkket på andre bilder.
Her er veien preget av vognhjul med hestetråkk i midten !
Kun vognhjul og hestetråkk her også ! ( Fotografert før 1909 ).
Klikk på bildet over, og du vil finne en forstørret utgave med gode detaljer. Da vil du kunne se dyrene på veien !
Bildet under ligner dette, det er trolig samme vogn, som har stoppet på samme sted, men en annen gang.
Noen detaljer er forskjellig, fotografen står litt lenger inn på veien på bildet under.
Trenger hesten hvile, før bakkene nedover ?
Så kom bilen... og sement kanten. Stabbesteinene ble støpt inn
Klikk på bildet over, og du kommer til en Tysk "samling" av gamle Norske postkort.
Bildet over er fra ca. 1935
Stabbesteien stikker opp over sementmuren, ser du den på begge bilder ?
Her er vi vel på 50 tallet, med en Opel Kaptein.
------------
Det er tatt nedenfor enden av vannet, i skaret, lengst borte. Les historien om postføreren.
Bauta til minne om postføreren som i 1903 ble tatt av et snøskred, og som etter flere døgn gravde seg ut av snøraset med posthornet !
En januardag i 1903 var postføreren Gunnar
Turtveit på veg fra Hardanger til Røldal med posten. Han gikk som vanlig på ski
over fjellet, på ryggen bar han skreppe og posthorn. Med seg hadde han en ung
gutt og hunden sin. Inne i den ville Gorsbotnen i nedre del av Seljestadjuvet
løsnet brått ei snøfonn over dem og begravde Gunnar. Da gutten skjønte han lå
dypt nede i raset og at det var nytteløst å lete mer, satte han av sted til
nærmeste gård for å varsle. Noen timer etter var bergingsarbeidet i full gang.
Mennene spadde og grov det de orket, men postføreren fant de ikke; og til slutt
ga de opp. Et par ski de hadde tatt med seg for å frakte den forulykkete på,
satte de igjen på rasstedet. Så dro de tilbake fil Seljestad og sendte bud om
tragedien til kona på Turtveit.
På tredje døgnet etter skredet sto Gunnar plutselig hjemme i sin egen stue, lys
levende. Da kona så ham, ble hun så redd at hun svimte av. Andre sier han først
møtte hjelpemannskapet på Seljestad, som knapt trodde sine egne øyne, de heller.
Han kunne da fortelle at ettersom snøen tok til å tine litt rundt ham, fikk han
løs posthornet som var fastspent på ryggen, og begynte å grave seg møysommelig
ut med det. Omsider kunne han stå oppreist, fikk tak i nisten, og skimtet til
slutt dagslyset gjennom snøen. Femtiseks timer etter at han ble lagt i den kalde
grava, brøt han seg gjennom siste snølaget og var ute! Da var det natt og kulde,
men månelyst, og han så straks skiene som sto der, og fikk dem på seg. Så
medtatt som han var, hadde det vært uråd å komme levende fram til folk i den
løse snøen uten disse skiene, sa han selv.
På stedet der Gunnar Turtveit grov seg ut av snøskredet, reiste Postverket en
bautastein til minne om den merkelige hendelsen.
Til gamle fotografier av Seljestadjuvet.