Startside ] Innhold ] Simen ] Elin ] Tobias ] Teodor ] Oppskrifter ] Granskogens forbannelse ] Linker ]

 

Mamma har skrevet litt om hvordan det var når jeg ble født og hvordan den første tiden på barsel var

 

 

Mine sider:

Fødselen
Vekst mm.
Første gang

Natt til lørdag den 8 januar lå jeg med masrier... Utrolig irriterende å ligge i over 2 timer med rier med 5 min mellomrom, og så forsvinner de igjen... Hadde masse kynnere i dagene som fulgte. Den 10 januar var jeg hos fastlegen på kontroll, jeg var da 4 dager på overtid. Jeg hadde slitt med høyt blodtrykk og masse vann i kroppen noen uker og ble fulgt opp ekstra pga det. Legen spurte om hvordan formen var og jeg sa at det ble nok ikke fødsel med det første. Jeg måtte vel kures i gang denne gangen også! Etterpå gikk jeg på salg og shoppet klær til Tobias. Når jeg kom hjem var jeg bra kjørt og la meg på sofaen og stappet i meg en hel pose knott.  

Jeg hadde kynnere jevnt ut over dagen. Syntes det begynte å bli masse kynnere! Når Simen og Tobias kom hjem reagerte Simen på at det var så masse kynnere og bad meg ta tiden på dem. Da var kom de jevnt med 10 min mellomrom og varte i ca 50 sek. Men de var ikke vonde!!! Utover ettermiddagen krympet tiden mellom kynnerene. Og når vi la Tobias i 19 tiden hadde jeg begynt å få mensmurring sammen med kynnerene.

Murringene tiltok og nå var det 5 min mellom hver kynner og de varte i 60 sek. Jeg var sikker på at det var en ny runde med masrier. Men Simen ringte til foreldrene sine og forberedte dem på at de kanskje måtte komme og sitte barnevakt. Rundt kl 21 ringte min storesøster. Jeg satt og snakket med henne i ca 30 min. Jeg sa ikke noe om kynnerene som herjet kroppen min. Men det sier kanskje litt at de var ikke så vonde siden jeg klarte å snakke så lenge med henne og hun hadde ikke anelse om hva som foregikk. Etter å ha snakket med henne måtte jeg på toalettet. Da ble det straks mer futt over det jeg begynte å forstå måtte være rier. Jeg satte meg ned i sofaen igjen og fortsatte å ta tiden. Riene varierte mellom 4 til 7 min. og murringen tiltok i magen.

Kl 22.30 ringte jeg KK. De mente at det nok var masrier siden de var uregelmessige. Så jeg skulle bare ta kvelden. Vi ordnet oss og murringene ble bare sterkere og sterkere. Når vi la oss i sengen var det så pass at jeg måtte puste meg gjennom riene. De kom med 4 min mellomrom og varte i 90 sek. Jeg ringte igjen til KK. Klokken var da 23.30. De mente fortsatt at det var masrier siden jeg ikke kjente smerte i ryggen... Jeg hadde kun vondt i magen. Men hvis jeg nå var bekymret så kunne jeg jo ta turen ned på kontroll siden jeg bor 30 min fra sykehuset. Jeg forsto jo godt at hun syntes det var unødvendig å komme ned, for hun var sikker på at det var falsk alarm. Hun sa til og med at hvis jeg kom ned så måtte jeg være forberedt på at det kunne være helt umodent ennå og at jeg kunne bli sendt hjem igjen. Siden hun var så negativ og at vi måtte vekke svigers mitt på natten så så jeg det an litt til. Ville ikke vekke svigers til falsk alarm.

De neste riene som kom ble bare verre og verre! Og tilslutt ringte Simen og bad foreldrene komme. Jeg fødte på 4 timer sist, så han var redd at vi ikke skulle komme frem hvis vi ventet for lenge (mamma fødte nr 2 i bilen...). 00.15 kjørte vi av gårde til KK. Det var en tur med rier og masse pusting. Men jeg syntes turen gikk veldig greit. Vi var fremme 00.45. Jeg ble lagt på badet til registrering. Jeg hadde da sterke rier med 3 min mellom. Når hun undersøkte meg hadde jeg 4 cm åpning. Når jeg ble koblet til CTG viste det seg at fosterlyden lå på 170. Lillegutt stresset! Jeg lå med CTG en time, de ville se om fosterlyden roet seg, noe den ikke gjorde. Jeg ville ha noe for smertene, men det kunne jeg ikke få siden fosterlyden ikke var som den skulle. Føden på Haukeland har ikke lystgass, det var ikke noen jordmødre som kunne akupunktur på jobb, jeg fikk ikke ligge i badekar og epidural kunne jeg altså ikke få pga fosterlyden. Jeg fikk klyster og riene ble mye tettere og ennå vondere.

CTG registrering på undersøkelsesrommet.


Så ble jeg flyttet over til fødestue. Når de koblet på CTG igjen varierte fosterlyden mellom 180 når jeg ikke hadde rie og ned til 70 under riene. Det ble tilkalt en jordmor til, jeg hadde en vannblære som sprengte så på og de vurderte å ta vannet for å få fortgang i fødselen. Problemet var at lillegutt ikke hadde festet hodet. De tilkalte en fødtselslege for å ta vannet. Jeg hadde da 6 cm åpning og klokken var da 02.35. Fødtselslegen hadde hånden inne mens hun tok vannet for å styre hodet og navlestrengen. Vannet som kom var SVÆRT misfarget. Mens hun holdt hånden inne fikk jeg en rie og det åpnet seg fra 6 til 8 cm på en rie! Fødtsellegen bad de ordne fødesengen for dette går fort! sa hun. Hun holdt ennå hånden inne når jeg fikk ennå en rie, det var første press-rie, jeg hadde full åpning. De hev meg over i fødesengen og lille Teodor kom ut på kun få pressrier da var klokken 02.54. Han hadde navlestrengen stramt rundt halsen 4 ganger. Og lille gutten var blå/hvit i fargen. Han hadde svelget masse fostervann og de brukte sug og måtte jobbe litt med han før han kom seg. Han var så bitteliten! Storebroren var 3850 når han ble født og vi så jo at denne gutten var langt mindre! 2770 gram var han og 47 cm. Grunnen til han var så liten var at han hadde blitt hemmet i veksten i magen siden han hadde ligget med navlesnoren så stramt så mange ganger. Jeg var så lykkelig der jeg lå og så på vår lille sønn. Tårene haglet og alt var bare fantastisk!

Teodor kun noen minutter gammel.


Under fødselen så hadde jeg vært så konsentrert med riene at jeg egentlig ikke fikk med meg at det var komplikasjoner. Jeg skjønte det jo, men jeg klarte ikke tenke på det, jeg tenkte bare at de gjør det de må og guider meg gjennom dette, de vet best! Men mannen min som sto på sidelinjen fikk med seg alt som skjedde. Han så flere og flere folk bli tilkalt, han så det misfargede fostervannet og alle de bekymrede blikk som ble sendt. Til slutt ble det litt mye for stakkaren og han ble så utrolig svimmel at han måtte sette seg i en stol for å komme seg... Det var først etter fødselen det gikk opp for meg hva som kunne skjedd!

Etter noen timer på føden ble jeg trillet opp på barsel. De tok Teodor med seg ut slik at jeg skulle få sove litt. Når jeg våknet ringte jeg på for å få lillegutt inn til meg. De kom trillende med han og da fikk jeg beskjed om at det hadde vært litt styr med han om natten. Han slet med å puste skikkelig. Respirasjonen lå på over 90! Han hadde også litt feber, de var redd han hadde fått en infeksjon pga det misfargede fostervannet. Må morgenkvisten kom han seg fint og feberen forsvant. De tok en drøss med blodprøver av han. Hos barnelegen fikk vi beskjed om at alt var flott, bortsett fra at gutten er født med Hypospadi ( en liten skavank på penis, men dette er lett å operere). De tok flere blodprøver ut over dagen for å sjekke at alt var fint. Når kvelden kom begynte han å få pusteproblemer igjen. Respirasjonen økte på ny til over 90. De tok masse prøver igjen, de målte oksygenopptak i blodet og masse rart. Barnelege ble tilkalt og jeg ble forberedt på overflytting til BK. Men heldigvis så roet det seg ned utover natten. Teodor lå til observasjon hele natten.

Jeg hadde det helt grusomt disse dagene, jeg viste ikke hva som feilte lille gutten min. Jeg følte jeg fikk alt for lite informasjon! Det kjentes ut som om hodet var i et vakum... Ting skjedde rundt meg og på en måte var jeg en tilskuer til alt dette. Tårene ville heller ikke komme...

Om morgenen var det til barnelege igjen. Han fant ut at Teodor hadde hatt vann på lungene, det var dette som hadde forårsaket respirasjonsproblemene. Men kroppen hans hadde ordnet opp selv, jeg fikk beskjed om at jeg hadde en sterk gutt som hadde klart dette på egen hånd. Neste natt ble han også holdt ute til observasjon. De tok fremdeles masse prøver av han, men nå roet ting seg fint og gutten kviknet til. Det var nå tårene mine kom!!!

Fredag 14 januar hadde jeg utreisesamtale. De skulle bare sjekke blodtrykket mitt siden det hadde vært forhøyet i slutten av svangerskapet og under fødselen. Da var blodtrykket mitt steget til 170/110. Da var det ikke snakk om at jeg fikk reise hjem! Jeg måtte ringe til Simen som var på vei for å hente meg og si at jeg fikk ikke dra hjem allikevel. Tårene haglet og jeg hadde det helt pyton! Jeg ville hjem!!! Men de var redd for at jeg skulle gå inn i krampe. Jeg hadde flere liter veske i kroppen og nede på anklene så det ut som om noen hadde tvinnet en middagspølse rundt. Jeg hadde hodepine og press for brystet. De var redd for at jeg utviklet svangerskapsforgiftning. Neste blodtrykksmåling viste 200/110. Om natten fikk jeg ikke ha Teodor inne hos meg, jeg skulle ha totalt ro! Jeg lå på enerom for å bli minst mulig utsatt for stress. Neste dag var blodtrykket mitt nede i 160/100. Siden blodtrykket var nedadgående fikk jeg reide hjem! Men jeg fikk beskjed om å ta det helt med ro, ikke besøk og jeg skulle ligge på sofaen med føttene høyt hevet og bare bli dullet med av min mann. Jeg var hos fastlegen to ganger i uken og målte blodtrykket for å sjekke at det fortsatte nedover. Og det gjorde det!

 

Elin i heller laber form, siste dag før hjemreise.