Sentrum av hovedstaden St. John's er av og til ganske sjarmerende, av og til i det hele tatt ikke. Bygningen som en ser fra to vinkler er tinghuset. Det siste bildet er av Basilica of St. John the Baptist


MS Fram er Hurtigrutens nyeste skip og var først ferdigstilt i april 2007. Man er så stolt av at skipet er spesialbygd for cruise i polarstrøk at de i romjula kobla ut alt av motorkraft og kræsjet i et isfjell. Mitt neste mål var Signal Hill som en kan se til høyre for Fram.



Signal Hill overvåker spektakulært sundet inn til St. John's også kalt The Narrows. Signal Hill var åstedet for det siste slaget under syvårskrigen. Cabot Tower derimot er med sine drøye 100 år en ganske ny konstruksjon, og var kun en markering av 400 års jubileet for Cabot's tur innom øya. Signal Hill kan også skryte på seg å være stedet hvor den første trådløse transatlantiske kommunikasjonen (trolig) skjedde i 1901. Mottakeren var en 122 meter høye drage-hjulpet antenne laget av Guglielmo Marconi. Er du først oppe på Signal så må du bare følge stien som klamrer seg til fjellsiden i The Narrows, og som tar deg tilbake til St. John's forbi det lille som er igjen av autentisk havnebebyggelse.


Dersom du som meg har satt igjen bilen ved Cabot Tower har du ikke annet valg enn å klatre opp igjen forbi Queen's Battery som har helt grei utsikt mot Cape Spear.



Kvelden brukte jeg litt mot anbefaling (sammenstøt med dyr er ikke akkurat unormalt) til å komme meg et godt stykke vestover Newfoundland igjen. Klokka var derfor ikke mer enn 11 neste dag da jeg hadde krysset hele greia og kommet frem til Gros Morne National Park. Hvis en tar beina litt i bruk i denne parken kan en oppleve dyreliv som dette.



Disse fotografia (+ 2 av elgbildene) er fra en times tur til Western Brook Pond. Det som er spesielt med Long Range Mountains fjellkjeden er at de er så og si helt flate på toppen. I høysesongen har en mulighet til å ta en ferge innover ferskvannsfjorden. Det hadde garantert jeg gjort dersom jeg hadde vært litt tidligere ute.



En skal ikke se bort i fra at det nok kan være litt vind på vesstkysten. De 3 siste bildene er fra fraflytta Tickle Point som nok ikke står på et eneste normalt kart. Det eneste jeg så inni et av husa var en snøskuter!




Har man dratt med seg fjellstøvler så burde en tur opp på selve Gros Morne - 806 meter høy - være et mål. Man skremmer folk med at turen kan ta 7-8 timer, men jeg brukte i underkant av 5 timer inklusiv solingspause. Denne sola kom riktignok når jeg hadde kommet ned fra fjellet, så bildene er fra siste halvdel. Toppen av Gros Morne var flat og et eneste tåkehav. Det var også mens jeg gikk nedover igjen at jeg traff på reinsdyret som du så for en stund siden. En går forresten opp den steinrenna som en kan se litt til høyre på det siste bildet.



For å ta det første fotografiet av fjellet jeg nettopp hadde vært i tåkehavet på, må en rundt en lengre fjordarm til Woody Point. Det siste bildet er av Trout River.



Noe tilfeldig avslutta jeg dagen med å gå stien som blir kalt Tablelands. Er ytterst godt valg! Naturen er helt annerledes enn i resten av parken. Steintypen er peridotit, som er den dominerende bergarten i mantelen. Med andre ord er mantelen til jorda her eksponert og danner et slags gult ørkenlandskap. To anbefalinger: Noe annet enn sandaler kan være å foretrekke, samt at du må gå et stykke inn den dalen du kommer til selv om du ikke finner noen sti. Jeg synes fargekombinasjonene var stilige!