Hvis du er i Canada og ikke ser et eneste ekorn er du mest sannsynlig blind. Selv i Montréal kryr det av dem. En skulle tro at dette var nasjonaldyret i Canada, men det er faktisk beveren. Jeg synes personlig at Armenia er mest spenstige i valg på dette området siden de har valgt drage!



Kjøreturen rundt den nordvestlige delen av Cape Breton Island - også kalt The Cabot Trail - har opparbeida seg et rykte innenlands til å være den ultimate kjøreturen, spesielt i høstfarger. Så jeg var ikke den eneste som var på veien i periodevis tungt vær. Er været fint har man en haug med sjanser til å strekke på beina på utsiktspunkt, til fossefall samt kortere dagsturer. Breton henspiller mest sannsynlig på Bretagne.



Jeg brukte også sjansen til å benytte sandstrendene i solperiodene. De 2 første bildene er fra Ingonish Beach som ligger rett ved den østlige tollbua til Cape Breton Highlands National Park. De to neste er tatt inni parken. Stranda heter Black Brook Cove, og dersom en går 200 meter mot høyre (og over noen steiner) slipper en at turistbussene glaner på at en vasser rundt barbeint i sanda og soler seg den 4. oktober. Dessverre ble alle bildene ødelagt av kameraet. Er man Ingonish og golf-fantast kan man kaste bort mange penger på å bo på Keltic Lodge (skimtes på fotografi nummer 2) og spille bort ballene på Highlands Links som Golf Magazine i 2007 rangerte som 38. beste i verden.



Halifax er hovedstaden i Nova Scotia. Siden jeg ikke er bevandret i latin tok jeg ikke sammenhengen før jeg så navnet på provinsen på fransk. Selvfølgelig betyr det Nye Skottland. Halifax har en lang forhistorie som en meget viktig havneby som har blitt kjempet for så lenge byen har eksistert. Derfor har byen et meget pent citadell som i sin nåværende 8-takket stjernes form nok var bedre til å skremme bort folk enn å være virksom. Dersom en er en tanke historisk interessert så har man sjanse til å få en 50 minutters film-innføring (i 4 saler) om "The Tides of History". Anbefales!


Men Norge har indirekte vært med på å forme byen slik den er i dag. 6. desember 1917 kolliderte det franske cargoskipet Mont-Blanc, selvfølgelig fullasta med eksplosiver, med det norske skipet Imo (chartret til Belgia for hjelpearbeid). Eksplosjonen som oppstod var cirka 1/4 i styrke av den som amerikanerne i neste verdenskrig slapp over Hiroshima. Det var ikke så mye av Halifax som stod igjen, og over 2000 ble drept. Som en kuriositet så endte Imo sine dager på Falklandsøyene.



Klokketårnet blir kreditert Prince Edward, Duke of Kent. Onde tunger vil ha det til at det andre han klarte var å sette unger på kvinnfolka i Halifax. Bilde nummer 2 er fra Grand Parade, og fortsetter man nedover George Street til havna har man fått med seg mesteparten av det Halifax har å tilby øynene (utenom et par museum). Skipet bak måka er CSS Acadia. Er man sulten kan man traske bort til Historic Properties hvor man dagen lang har mulighet til å få servert brukbar hurtigsjømat (og all slags annen mat).



Ikke akkurat gedigne Lunenburg (om lag 2500 sjeler) har på bakgrunn av sin trehusbebyggelse fått æren til å bli et World Heritage sted. At Norge hadde en link til Lunenburg visste jeg ikke før jeg kom i snakk med en som jobbet i St John's Anglican Church (som brant ned i 2001). Han trodde jeg hadde rota meg frem til tettstedet for å se på Camp Norway. Et spørsmålstegnsuttrykk i ansiktet gjorde at han kom med en liten innføring om at Norge hadde en treningsleir her under andre verdenskrig. Opptil 500 var stasjonert her av gangen! Det siste fotografiet er av Lunenburg Academy. Ikke så galt sted å studere...



En gjør unna Lunenburg's trehusbebyggelse på et par timer, og det var helt klart vært tiden selv for en som ikke har stor peiling på arkitektur. Fin atmosfære synes jeg det skapte, og et av de mest sjarmerende stedene jeg var innom i Canada. Dersom en har lyst til å overnatte dyrt så er det siste bildet av Kaulbach House (som en ganske sikkert mye være tidlig ute for å booke). Det nest siste er Zwickler House som nå heter Mariner King Inn. De to første er bolighus.



Mahone Bay, som en kjører igjennom på vei til Lunenburg, er egentlig litt for mye et turistbuss-sted. Stedet er kjent for sine 3 kirketårn som en kan se på det siste bildet. En skal i alle fall ikke ta fra dem at de var kunstneriske. Gilbert van Ryckevorsel hadde laget Triton som passet på Atlantis og Juan Orkanmonsteret.



De mest interessante fargekombinasjonene dukker først opp når sola går ned eller opp. En natt har passert mellom de 2 første og siste.



Peggys Cove blir skrytt opp i skyene i Nova Scotia. Joda, det var spesielt for Canada, men det blir liksom ikke det samme når en har vært på Sørlandet eller i Lofoten...



Så et hopp fra den mer sørlandske østkysten til den nordlige kysten av Nova Scotia. Jeg vurderte å benytte meg av muligheten til å svinge utom Prince Edward Island, men jeg hadde rett og slett ikke tid. Selv om de skryter av varmt badvann her så er det litt uhensiktsmessig langgrunt. Blåste gjorde det også. Rasteplassene var det som alltid stil over.