Ett til to år før det plutselig ble veldig interessant å dra på ferietur til Kroatia dro jeg dit på en 3 ukers backpackertur mellom jobb-bytte. På den tiden var flyprisene høye, og eneste alternativ for å komme seg litt i nærheten av aktuelt område uten at det kosta skjorta var å fly med Ryan Air til London (så og si deres eneste direkterute), og vente på neste dags flyvning til Trieste i Italia. Jeg hadde også gått til innkjøp av mitt første 3.2 megapikslers digitalkamera, men siden jeg var usikker på hvor bra slike nymotens ting fungerte så kjørte jeg et dobbeltløp med godt gammeldags filmbasert kamera. Noen måneder etter at jeg kom hjem skrev jeg denne dagboka. Ikke veldig interessant for andre enn undertegnede, men bildene fra digitalkameraet kan en jo alltids scrolle raskt over!

23. september 2003: Porsgrunn - Skien - Torp - Stanstead

Etter å ha avslutta min siste dag på Porsgrunn Trygdekontor nesten en halvtime senere enn beregna var det bare å komme seg hjem for å finne ut hva jeg hadde glemt å pakke. Utenom at jeg tidligere på dagen hadde fått konstatert av en urmaker at klokka mi ikke var reparerbar (hadde ikke brukt den etter Sør-Amerika turen), så mente jeg at hadde klart å få med meg det som var nødvendig. I siste liten bestemte jeg meg til og med for å legge telt, sovepose og kokeutstyr med mer igjen hjemme og kjørte en light-utgave av backpacking. Om en treukers tur regnes som noe i backpackerterminologi er noe helt annet.

Bussen til Torp hoppet jeg på en time tidligere enn det som strengt tatt var nødvendig, men det er greit å være på den sikre siden selv om Ryan Air aldri har tatt av for tidlig. Ventetida ble brukt til å benytte seg av det fantastisk gode tilbudet gratis internett er (4 maskiner eller noe slikt i avgangshallen). Etter å ha ikke strekt på bena i flyet til Stanstead hadde jeg på forhånd forhåpninger om en sofaplass på flyplassen 50 minutter utenfor London. Men neida, det var nok av andre yngre folk som ikke ville bruke ett eneste pund på en skikkelig seng. Rundt midnatt innså jeg at golvet var beste utvei.

24. september: Stanstead – Trieste – Piran

Bursdagen min ble innleda med cirka 1 times søvn i løpet av natta. I løpet av morgentimene fikk jeg i alle fall kjøpt meg litt lesestoff (Dan Brown – Angels and Deamons) og en klokke av det billigere slaget før jeg fikk sove litt på flyet til flyplassen cirka 1 time utenfor Trieste. Den går blant annet under navnet Ronchi dei Legionari, og til og med Torp har en viss storflyplassfølelse ovenfor denne.

For å komme oss på bussen til Trieste måtte vi først gå opp til en restaurant i andre etasje i den gedigne flyplassbygningen for å kjøpe billett. Deretter måtte vi gå ut til en like blid bussjåfør som forklarte det helt logiske med italienske gester. Som alle andre busser i området tok bussen oss med på en intensiv sightseeing i nærområdet. På busstasjonen i Trieste fikk jeg vite at neste buss til Piran i Slovenia gikk om en time. Tida ble slått i hjel med å kjøpe noe mat på en kafé (jeg klarte til og med å si takk på italiensk), hjelpe en ”lost” backpacker med hva som var av dårlig ungdomsherbergetilbud i byen, og å snakke med 2 engelskmenn hvorav en av dem kunne vært dobbeltgjengeren til en som jeg gikk likt med meg på Norges Handelshøyskole. En toetasjers luksusbuss dukket opp og vi tok turen opp i 2. etasje og fikk et nært kjennskap med hele den 3 mil lange kyststrekningen og lavtflyvende greiner som ikke var vant med slike høye farkoster. Etter 22 timer på reisefot kom jeg klokka 5 på ettermiddagen fram til Piran etter å ha konstatert at Izola så Ok ut og at Portorož var for de som likte litt slovensk jet-set liv (men som nå var totalt død). Piran er i en klasse for selv der dette knøttlille stedet klamrer seg fast ute på et klippe-nes sterkt preget av sine århundrer under venetiansk herredømme. Som mange andre byer har denne også et italiensk navn – Pirano i dette tilfellet. Etter å ha forsøkt å navigere meg fram i trange smug fant jeg stedets eneste billige hostell – Pension Val eller noe i den duren. Der kasta jeg fra meg sekken og foretok en kort sightseeing i sterk vind (surferne så ut til å ha det skikkelig artig) og noe lettere vær. Dessverre fant jeg ut at byens 2 beste utsiktspunkt, kirka og bymuren, begge var stengt for restaurering. Jeg feira dagen med en slags kjøttmiks før jeg stupte veldig tidlig i seng.

25. september: Piran – Škocjan – Piran – Rovinj



Piran til ulike tider på døgnet.

Noe av grunnen til dette var at jeg hadde bestemt meg for å ta en veldig tidlig buss til Divača. Om vertskapet var like fornøyd med at jeg stod opp klokka 6 er noe annet. Været hadde endra seg til skyfritt, om enn med en del vind enda. Etter å ha sett på soloppgangen tok 7-bussen igjen meg med innom alle kystbyene før den dreide innover de grønne åsene og konstruksjonen av en motorvei rundt oss. Vi passerte etter en stund avkjøringa til Škocjanske jame og en drøy kilometer senere satte bussjåføren meg elskverdig av i Divača. Dette stedet kan ikke karakteriseres som stort mer enn et øde jernbanestopp. Grunnen til at jeg hadde rota meg opp i dette området er alle dryppsteinshulene som finnes i Slovenia. Det finnes en gedigen gjennomkommersialisert en i Postonja, og en litt mindre en i Škocjan som står på UNESCOs liste over bevaringsverdige naturseverdigheter. Så jeg hadde 4 kilometer å gå med full oppakning utover de slovenske landsbygder for å nå fram til sistnevnte.

Store deler av Slovenia og den kystnære delen av Kroatia består av en steinart kalt karst. Dette er en veldig porøs kalkstein som gjennom årtusener har blitt erodert av vann både over og under den nåværende jordoverflaten. Dette kan for eksempel føre til at elver forsvinner før de dukker opp flere mil unna. Dette er tilfellet i Škocjan i tillegg til at dryppsteiner har gjort sitt til å pynte opp hulene.

Siden vi var en god gjeng med fellesnevneren til en viss grad engelskspråklige, ble vi heldigvis tildelt en ekstremt flink guide som ikke så noe vits i å stresse igjennom den 2 kilometer lange delen som er åpen for publikum. I løpet av 100 år er 5 kilometer godt kartlagt ( + at man har funnet x antall blindveier), men vår klatreinteresserte guide kunne opplyse at de hadde noen gode ledetråder på å mangedoble denne distansen og knytte den til et grottesystem i Divača. Med en marsjfart på 1 kilometer i timen fikk vi se både fargerike, enorme, rare og dyreliknende (ingen uttømmende liste) dryppsteinformasjoner, gedigne haller og en elv som ikke i det hele tatt truet med å nå høyder hvor hulen er uframkommelig (traseen ligger nå 10 meter høyere på de mest kritiske stedene enn den gjorde for noen tiår siden). Det er vanskelig å beskrive fenomenet og enda vanskeligere å ta bilder av hulen som var delvis opplyst etter prinsippet med bevegelsessensorer. Ute i dagslys, og etter å ha blitt fraktet opp fra dypet av en vekstangs-Fløyen, bestemte jeg meg for å besøke noen mindre interessante små lokale museer. Det positive var at jeg kom i snakk med 2 tyskere fra München slik at jeg fikk lurt de til å ta meg med i en gusjegrønn Golf tilbake til Piran. Det mest interessant som skjedde på den turen var at vi prøvde motorveien. Vi syntes det var latterlig billig å betale 50 øre for å kjøre på den, men 2 kilometer etterpå forstod vi hvorfor da vi havnet inn på gamleveien igjen….

I Piran tok jeg etter at jeg hadde fått lempa sekken i fra meg på turistkontoret en ny runde med digitalkameraet i et strålende vær. Gårsdagens bilder havnet dermed rett i søppelbøtta. Ved 5-tida gikk bussen videre og over grensa til Rovinj og Kroatia. Denne byen ligger på en halvøy som lokalt blir kalt for Istra, og hvor kystbyene på vestsiden stort sett har blitt ødelagt for å tekkes tyskere (med mer). Langs hovedveien ser du mer til reklameplakater for hoteller, øl, mat (og jeg vet ikke hva) enn trær. Men det finnes to ting som er verdt å ta med seg. Gamlebyen i Rovinj og visstnok byene som ligger på høydedraget. Bussen ankom Rovinj mens mørket senket seg, og dette er absolutt et par timer for seint hvis en vil ha et billig sted å bo. For det første er det 20-30 % dyrere hvis en bor aleine (og dette er nesten umulig å få et enmannsrom i utgangspunktet). Videre er det 50 % dyrere hvis en skal bo en natt, og 30 % hvis en bor mindre enn 3. Hvis en ser for seg en uke på et sted kan man kanskje se bort i fra alle tillegg hvis en er heldig. Med liten forhandlingskraft slo jeg meg sammen med en finne ved navn Jari fra Tampere og ble ved et utleiebyrå tildelt et unødvendig stort og dyrt 2 ½ manns rom med kjøkken 500 meter oppover i nybebyggelsen. Vi foretok en lett rekognosering i gamlebyen og snakka engelsk om Norge og Finland på en restaurant.

26. September: Rovinj med omegn



Gamlebyen i Rovinj sett fra sjøen i noe ulikt lysforhold gir faktisk ganske ulikt inntrykk av stedet.

Hadde gårsdagen vært hendelsesrik så ble denne dagen det stikk motsatte. Etter å ha spist dyr og dårlig frokost presterte jeg det kunststykket å slippe ned ett av VISA-korta på markedet. En årvåken selger var selvfølgelig dønn ærlig. Flashbacks til Santa Cruz gjorda at jeg heretter teipa (!) disse korta fast til lommeboka. Jeg vandra litt rundt i en ganske sjarmerende gamleby lite rik på spesielle severdigheter og turister både før og etter en dagstur med soling og boklesing ut til ei øya kalt Cervni Otok (som betyr den røde øya uten at jeg så mye til den fargen). Dagens problem var å finne solkrem. Supermarkeder og andre logiske butikker hadde det i alle fall ikke. Etter å ha sett sola fargerikt gå ned ytterst på tippen av den halvøya gamlebyen ligger på møtte jeg Jari, og vi fant en restaurant med bølgeskvulp som nærmeste nabo hvor jeg bestilte en gedigen pizza til 45 kroner. Har man et budsjett å gå etter, men er samtidig sulten må pizza være den riktige investeringen.

27. September: Rovinj – Pula – Krk - Baška

Henholdsvis amfiiteater i Pula, og katt i Krk By.

Neste dag slo jeg inn på japsesporet. Det vil si se mest mulig på kortest mulig tid. Jeg forlot Jari om morgenen og tok bussen i 40 minutter til Istr(i)a’s hovedstad Pula. Siden guidebøkene mine hadde blitt nedskrevet hadde de her funnet på å flytte busstasjonen. Dette førte til at jeg vassa en hel del i gal retning før jeg forstod at det var bedre å kaste alle kart til side og benytte hjernens logiske retningssans. Den leda meg på rett vei til Pula’s største attraksjon, amfiteatret. Romerne fant av en aller grunn i det første århundret etter Kristus på at de skulle bygge et amfiteater med plass til 22 000 i en by som da rommet 5 000. I dag står det 30 meter høye ytre skallet nesten helt intakt mens resten har de lokale gratis brukt som bygningsstein. På 1600-tallet hadde til og med venetierne lyst til å ta med seg resten og sette det opp hjemme men en iherdig lokal fyr fikk heldigvis stoppet galskapen. Resten av gamlebyen som omkranset høyden hvor festningen befant seg var grei nok, men klarte ikke helt å fremskape den store entusiasmen hos meg. I det minste hjalp turistinformasjonen meg med hvor jeg kunne skaffe solkrem som jeg minimalt ville få bruk for senere. Så etter 3 timer forlot jeg en by som jeg ikke vil anbefale som mer enn en kort dagstur. Neste mål var øya Krk ute i Kvarnergulfen som det så fint heter. Første etappe gikk i 2 og en halv time til den lite stilige havnebyen Rijeka. Denne bussturen er ikke så ille hvor en om lag halvveis kommer ut høyt oppe i fjellsida som stuper ut i gulfen og en har veldig bra utsikt i litt mindre disig vær enn det vi hadde. Vi passerte også den en gang oversnobbete Opitaja-rivieran som hadde sin glamourtid fra sin spede start i 1840-åra til 1.verdenskrig. Sleske italienere og andre som vil se hvordan man bygget opp kursteder på 1800-tallet (uten strender), liker fortsatt å oppholde seg her.

Så fort som bare mulig tok jeg bussen ut til Krk by og fikk ufrivillig nært kjennskap med den østlige delen av den ikke aller fineste øya i Kroatia. Men den er i alle fall den største. Krk by virket ikke så verst. Jeg tok en rask kikk på det ikke alt for store stedet og prøvde å forevige en katt som noen idiotiske tyskere satte seg fore at de måtte klappe akkurat i det jeg skulle ta bilder. Dette brukte de 5 minutter på å gjøre. Jeg fikk lyst til å bruke mitt store stygge tyske ordforråd. I solnedgang kjørte jeg nedpå grønn tagliatelle med scampi, og fortsatte i mørket østover på øya i retning Baška. Der så jeg cirka null steder som hadde rom til leie på en sein lørdagskveld, og så fattig som jeg er ville jeg bryte kroatisk lov ved å overnatte ute. Jeg tror jeg nesten gikk rett på stedets eneste slette som i tillegg var dekt av trær. Natta ble litt kald siden jeg ikke hadde noe å sove i. I tillegg holdt sauer som traska rundt i steinur, et party som spilte musikk som i mine ører hørtes om mulig enda mer harry ut enn DDE og lette drypp fra himmelen meg noe mer våken enn det som var ønskelig.

28. september: Baška – Rab – Zadar

Baška i morgengry og tårna i Rab By i noe mer tungt vær.

Naturlig nok våkna jeg før soloppgangen, og fikk tatt noen fine bilder av området før sola tok kvelden for dagen. Jeg vandra litt mer rundt i Baškas faktisk ganske naturskjønne nærområde før jeg ved 9-tida tok ferja til Rab-øya. Vi ankom Lopar etter 50 minutter og det tok kun ett minutt før jeg konkluderte med at denne øya absolutt lå minst et steg høyere på øy-rangstigen. Hva jeg allerede hadde ant dagen før var at man ikke burde komme til et såpass avsidesliggende sted i off-season på en søndag. Men heldigvis trengte jeg ikke å vente mer enn en time på en buss som tok meg til hovedbyen, selvfølgelig kalt Rab. Frokost fikk jeg til og med kjøpt i søndagsåpne lokalbutikker. Forresten ligger visstnok noen av de beste av de få sandstrender Kroatia kan skryte av i nærheten av Lopar.

I Rab by fikk jeg vite at det var meldt regn og hva som var planlagt å være en mulig 2-døgns overnatting, ble raskt revurdert til en 4 timers stopp. Byen er spesielt kjent for sine 4 kirketårn som nærmest ligger parallelt ute på den smale klippehalvøya gamlebyen er bygd på. Forresten har nesten alle steder uansett størrelse minst 6 kirker, så lokalbefolkningen må i det minste ha vært veldig religiøse. Etter å ha prøvd å få et oversiktbilde over byen satte jeg kurs rett mot det store bjelletårnet for et utsiktsbilde over byen. Utenom den vanlige tyske turistgruppa var det lite folk, noe som bra siden jeg er ganske sikker på at det er trangt i smuga her om sommeren. Bak bymurene har de faktisk anlagt lett oppsprukne asfaltveier i den tilgrensede skogen. Inntrykket jeg sitter igjen med er at dette er mye mer sjarmerende enn for eksempel Pula, men på grunn av stedets knøttlille størrelse er det ikke nødvendig med mer enn 3 timer der hvis en vil kjøre litt japansk stil over det og ikke har planer om å besøke noen strender. Forresten var blåskjellpizzaen jeg spiste ganske god.

Jeg bestemte meg derfor å gjøre et godt hopp til en større plass, nemlig Zadar. For å komme dit måtte jeg ta en buss som etter en liten fergetur gikk til Rijeka, hoppe av denne bussen så snart vi kom opp på den bratte kystens eneste hovedvei, og håpe på at det kom en buss i motsatt retning fra Rijeka til Zadar. Da vi kom inn på fastlandet og bussjåføren begynte å tute trege tyske turistbusser av veien skjønte at jeg at de ville yte skikkelig service uten at jeg hadde spurt om det. Etter råkjøring oppover fjellsida rakk jeg bussen med 1 minutts margin. Jeg regner med at jeg måtte ha venta i 2 timer på neste buss på ”et sted” som ingen ville ha oppholdt seg mer enn 2 minutter.

På vei nedover kysten kom jeg i mangel av annet å gjøre fram til 2 konklusjoner:

1. Folk har alt for stor tro på oppgang. Til og med her hvor det ikke er så alt for stort turistpotensiale bygger de ut alle hus for å leie ut det overskytende til turister. Det må bli et enormt overskudd på rom til leie om noen år (hvis det ikke er det allerede).
2. Gud kan ikke ha funnet opp jevn asfalt langs denne kyststripa. Eller kanskje det var bussen som manglet støtdempere og krengningsmekanismer i de uendelige svingene som tok en ut og inn av utallige små viker i karstfjellkjeden kalt Velibit.

Vel framme på busstasjonen Zadar var jeg såpass tilstedeværende at jeg valgte å reise til et av Kroatias få ungdomsherberge i et av Zadars forsteder kalt Borik. På bussen traff jeg en amerikaner ved navn Eric som bekreftet hva jeg allerede hadde lært. Det hadde vært umulig å finne noe i gamlebyen. Vi havnet i tillegg på samme rom med to andre mannlige individer og prøvde etterpå det ut de lokale drikkevarene før sengetid. Jeg fikk blant annet vite at han jobbet i Kosovo og at han elsket Bush-administrasjonen. I løpet av natta prøvde et voldsomt regn- og tordenvær, en gjeng skoleungdommer med mål om å overgå det utendørse bråket og noen enslige summende mygger å holde oss våkne.

29. September: Paklenica nasjonalpark


Ung fyr i hvil-hvil-hvil stilling før han ble blaut i Paklenica.

Om morgenen så ikke været så aller verst ut, og jeg valgte å bli med Eric til Paklenica nasjonalpark. Denne parken ligger om lag 1 kilometer fra sentrum av det ikke så altfor store stedet Starigrad en god halvtime fra Zadar. Nasjonalparken kjennetegnes av 2 kløfter, Velika (stor) og Mala (liten), som skjærer inn i Velibit-fjellkjeden før den forsvinner noen mil lenger sør. Jeg hadde egentlig tenkt å ta en liten 2-3 dagers fottur i området, og i alle fall gå rundturen hvor en går inn den ene kløften og ut den andre. Det siste hadde jeg enda i tankene da vi klatret oppover dalen hvor de hadde vært så glupe å legge glatt stein som underlag for tyskere og andre turister istedenfor naturens eget underlag. Grunnen til at jeg reiste hit på en mandag med utsikt til dårlig vær var at i off-season så er områdets 175 lange dryppsteinsgrotte, Manita Peć, kun åpen noen timer noen få dager i uka. Så vi tok av fra dalbunnen etter en time inni parken og begynte 400 høydemeter med sikksakkgåing oppover den oppbygde stien. Toppene av karstfjellene så vi aldri over det lave skydekket, og da vi kom ut av hula begynte dagens nedtur. Det som først begynte som lette drypp endte i striregn som Bergen til og med skal ha problemer med å hamle opp med. Gjett hvem som ikke hadde med seg regntøy.

Nede i dalbunnen fant jeg ut at jeg allerede var så klissbløt at vi kunne gå en drøy halvtime innover til en hytte og forhåpentligvis innta noe spiselig. Det viste seg å være pølse grilla på et bål. Regnet øste bare enda mer ned mens selgeren gladlig forsikret oss om at regnet kom til å vare resten av dagen. Så etter 20 minutter ga jeg Eric klarsignal til at jeg i 2 timer ville gå inn for å se hvor våt en kan bli. Stien hadde i mellomtida endret seg til en elv. Heldigvis regnet det etter hvert litt mindre intenst. Uten en faktisk ganske varm vind hadde jeg vel pådratt meg en stygg forkjølelse. Vel nede ved hovedveien trengte vi bare å vente en drøy time før bussen dukket opp (etter å ha fått alle slags tidsangivelser på bussavgang fra de lokale). Men det skulle vise seg at noen hadde vært enda dummere enn meg.

Tilbake på ungdomsherberget ble jeg plassert i et rom som luktet vått tøy. Etter en velfortjent varm dusj møtte jeg innehaverne av alle tinga som både lå og hang til tørk. De var to franskmenn som hadde overnatta uten telt under åpen himmel rett utenfor Paklenicaparken. Men dette la ikke noen demper på verken Gregory’s eller Yannis’ (fra Nantes) humør, selvironi eller iver etter å prøve det engelske språket. Siden Yannis hadde vært hjelpearbeider i Kosovo fikk jeg en innføring i hvor teit Bush var ispedd typiske franske gestikuleringer og fakter. Innimellom alt dette fikk de også gitt meg en anbefaling. Etter at jeg hadde fortalt litt om mine bravader i Peru og sa at jeg hadde vurdert å legge denne turen til Pyreneene istedenfor Kroatia, prøvde de som ivrige friluftsmennesker på alle måter å overbevise meg om å besøke Triglav nasjonalpark i Slovenia hvis jeg fikk tid. Dette sa meg ingenting på det tidspunktet. Natta ble preget av mosquitoer og snorking.

30. September: Plitvice nasjonalpark

Denne dagen hadde jeg gleda meg til. For å få noe ut av septembers svanesang måtte jeg igjen plage trøtte romkamerater, og jeg forlot Zadar ved 8-tida. Bussen hadde som vanlig ikke lyst til å kjøre på den nyanlagte motorveien, og jeg var innom hel del falleferdig industristeder som sikkert hadde hatt en viss glansperiode under Tito’s styre. Lunsjstopp på en lokal 24-timers restaurant som sikkert hadde bestukket alle busser som trafikkerte hovedfartsåren til Zagreb ble det også tid til. Etter 3 timer kom vi fram til Plitvice, som ikke virket som noe annet enn et busstopp i tjukke skogen. Men skinnet bedrar.

Sammen med Dubrovnik er det få ting som er mer anbefalt å få med seg i Kroatia enn Plitvicska Jezera. Dette åtte kilometer lang strekket har ikke mindre enn 16 krystallklare innsjøer i flere farger som er linket sammen av et utall nydelige fosser i alle størrelser og former. Selv en nordmann kan ikke unngå å like dette. Som en kuriositet kan det nevnes at krigen i det tidligere Jugoslavia faktisk begynte i Plitvice 31. mars 1991 da serbere fra Krajina inntok området og drepte en kroatisk politimann. Serberne ”forsvarte” området i ytterligere 4 år, men ødela heldigvis bare alle hotella.

Etter å ha kjøpt den ikke alt for dyre billetten i den nordlige enden av parken går man kun få meter før en kommer ut på toppen av toppen av kløfta som elva har skåret seg ned i gjennom i løpet av årtusener. Jeg er sikker på at alle amerikanere som eventuelt forviller seg hit ville ha kommet med noen få lovprisninger a la ”oh my god, so gorgeous”.




Etter å ha klatra ned kløfta på vel anlagte stier, tar en seg over innsjøene på vel anlagte trebelagte broer mens en blir helt overveldet av klarheten på vannet, at man kan se fisker i vannet, at ender opptrer velvillig som modeller, og at det i det hele tatt er ekstremt naturskjønt spesielt på en strålende dag som denne. Faktisk glemmer en alle andre turister og skoleklasser. Det digitale kameraet mitt gikk varmt i mitt forsøk på å sette rekord i å ta bilder av fosser, og det går ikke an å ta et dårlig bilde. Etter å ha gjort meg ferdig med den nedre delen av området tok jeg en gratis båt over Plitvice’s største innsjø til det øvre mindre turistinfiserte og mer urskogaktige området. Jeg likte faktiske dette området enda bedre. Etter å ha vandra på kryss og tvers på alle gangbruer i ytterligere noen timer kom jeg til områdets toppunkt og satte meg på et sightseeing-tog som putret på asfaltgangveier til utgangspunktet. I mangel av beskrivende ordforråd har jeg en ting å si – reis dit!

Men ikke baser deg på at en av bussene fra Zagreb til Zadar skal stoppe for å plukke deg opp. Er de fulle så stopper de ikke, og videre så kjører de så gørrfort forbi at før du får summa deg så har de passert uten at en klarer å snappe opp hvilken by de virkelig skulle til. 2 Zadarbusser passerte meg glatt, og jeg stoppet 5 busser som skulle til andre destinasjoner. Etter hvert ble jeg såpass desperat at jeg begynte å veive med tommelen uten at det hjalp så mye som en tøddel. Klokka 5 kom Gud fra oven og befalte en Zadarbussjåfør til å stoppe. Til alt overmål fikk han også trumfa igjennom at man skulle kjøre motorveien. Restaurantstoppet klarte han derimot ikke å unngå. Ny tankevirksomhet på buss førte til at jeg konkluderte med at infrastruktur per i dag var viktigere enn å gjøre det pent langs veien.

Hva jeg gjorde den kvelden har gått helt i glemmeboka siden jeg kom på et rom med totalt uinteressante folk.

1. Oktober: Destination Trogir via Šibenik og Krka

To første Trogir. To siste Šibenik.

Når jeg først hadde vært i Zadar i flere dager tenkte jeg at det var på tide å se på gamlebyen før en forlot byen for godt. Konklusjonen etter en times vandring med ryggsekk var at jeg så utrulig teit ut, og at gamlebyen var OK (med som vanlig noen brukbare kirkebygg) men absolutt ikke noe mer. Mens dagen enda var ung bestemte jeg meg for å prøve samme taktikk på Šibenik en og en halv time unna. På bussen var det noen som snakket mistenkelig norsk slik at jeg fikk slått av noen tomme fraser på morsmålet. Šibenik (sentrum vel å merke) var kanskje et ørlite hakk bedre enn Zadar med en spesiell kirke utsmykket med 71 hoder i hodehøyde, og strømledninger faretruende langt ned mot bakken i de trangeste gatene. Men grunnen til at jeg kom til denne byen var at jeg hadde bestemt meg for å ta en sving innom Krka nasjonalpark. Etter å ha lagt igjen sekken hos dovaktfyren klarte jeg å få såpass mye relevant informasjon ut av den lokale eldre strenge bussinformasjonsdama at jeg kom meg på riktig lokalbuss til Skradin. Der kom jeg i prat med en mann som viste seg å være en gal person fra Hong Kong. Han begynte å fortelle troende skrønerhistorier om at han så langt hadde besøkt 60 land i ekspressfart, at han hadde lavere reisebudsjett enn fattige folk hadde under krigen, at han derfor overnattet på togdoer og generelt spiste så billig ”kinesiskinspirert” mat som mulig. Spesielt artig synes han det var når han skulle klage på maten i Santiago i Chile og fant ut at kokken var så innfødt chilensk som det gikk an. På den ene siden var det utrulig fascinerende å høre han fortelle om seg og sitt, men det får da være grenser.

Krka

Men la oss gå tilbake til Krka. Etter å ha gått av bussen i Skradin, og tatt en båt opp til Skradinski Buk kom vi fram til noe som kan kalles et Plitvice i miniatyr. I motsetning til Plitvice er det derimot lov til å bade her. Men i iveren etter å bli kvitt kineseren så fant jeg ut at jeg ville patruljere området selv før jeg eventuelt kastet meg ut i det kalde våte elementet. I løpet av den timen skyet det over slik at badeløven fikk en god unnskyldning for å la det være.
Etter Plitvice ble hele området litt ufrivillig tamt.

Du kan gjette hvem som fant på å ta samme båt som meg til Skradin, og der satt vi å prata i ytterligere 1 time før bussen kom. Vel framme i Šibenik kom jeg i snakk med et engelsk par fra Sheffield. Da jeg hørte at de hadde tilholdssted i Trogir bestemte jeg meg lynkjapt for at jeg ville overnatte på det stedet istedenfor Split. Hvor bra botilbudet var der var de noe usikre på, men de hadde funnet et stamsted hvor de hadde blitt godt kjent med den delvis engelskspråklige betjeningen. De prøvde å overbevise meg om at disse sikkert kunne skaffe meg noe husrom. Så jeg følte kokken med frue til denne restauranten og håpet på det beste. Den grilla småfisken var nydelig, og vertskapet kunne heldigvis komme med en anbefaling på et sted å bo. Klokka var vel nærmere 10 da jeg endelig fikk slengt med ned på en stor dobbeltseng i et alt for stort rom etter min standard. 130 Kuna var ingen blodpris.

2. Oktober: En svipptur til Split
 


Trogir i ulike vinkler.

Neste morgen våkna jeg til skrikende unger. Grunnen var at jeg hadde fått et rom i gamlebyen som var nærmeste nabo til stedets barneskole. Men dette gjorde meg lite fordi skulle jeg få noe ut av dagen måtte jeg opp uansett. Min andre overraskelse var hvor nydelig Trogir egentlig var. Gamlebyen ligger utpå en ovalforma øy som er knyttet via broer til fastlandet og ytterligere øyer utover. Gamlebyen har en haug med smale steinbelagte gater som du må bruke litt tid og retningssans på for å kunne navigere deg riktig fram i.

Men er en i nærheten av Dalmatias hovedstad (og Kroatias nest største by) Split, så må en i alle fall ta en tur dit. Bussen satte meg av et godt stykke oppe i nybebyggelsen, og jeg fikk bare ta sikte på sola som lå i retning sentrum. Jeg ble fort distrahert av at det var et sted som tilbød billig internett slik at jeg fikk i alle fall gitt et livstegn fra meg til folket hjemme. Smått om sen kom jeg ned til gamlebyen hvor om lag halvparten ligger innenfor restene av Diocletians palass. Hvis en ikke vet dette på forhånd er det ikke så lett å gjette det, men noen katakomber, stort sett inntakt yttermurer, samt forholdsvis intakte skall av romerske bygninger i området rundt katedralen gir selv de mest bortreiste et visst hint om at en dalmatiafødt romersk hersker bygde et 31000 kvadratmeter stort pensjoneringspalass her cirka 300 år etter Kristus. Jeg fant også ut at hele Kroatias kystgenerasjon av 18-30 åringer likte å sitte og prate langs utekafeene. Av en eller annen grunn ble jeg litt skuffet, og om det skyldes undertegnedes store skepsis mot å dele ting med en haug med stressende turister vites ikke. I alle fall rømte jeg byen etter et par timer og reiste tilbake til trygge, roligere, penere og avslappende Trogir.


Splits havnebasseng  

Der brukte jeg resten av dagen til å utforske trange gater, se på seilbåter, gedigne luksusskip, en kirke under restaurering, og solnedgang over byen fra det tidligere borgtårnet. Jeg fikk også vite at byen var overbefolka om sommeren, så jeg hadde kommet akkurat til rett tid til å nyte den før den gikk inn i vinterdvale og kalde vinder fra nord. Dessuten traff jeg på Lucie og Richard på en luksusrestaurant som jeg stod over, men vi var de eneste i byen som etterpå tok en tur på en bar. Vi ble der blant annet enige om å reise ut til øya Hvar neste morgen.

3. Oktober: Hvar neste stopp

Hvar sett fra kanonen på toppen av fortet (og havna).

Neste morgen måtte vi derfor grytidlig opp så de kunne rekke tilbake til Trogir igjen senere på kvelden. Min plan var derimot å forbli på Hvar. I Split fant vi ut at byens sjapper i nærheten av havna kunne framvise noen skikkelig billige og like gode rista skinkesmørbrød.  Fergeturen utover er mer avslappende og vindfull utendørs enn den er interessant. Etter å ha runda Brač med Kroatias mest berømte sandstrand Zlatni Rat på stedet Bol, traff vi land etter en og en halv time på stedet Stari Grad på Hvar. Hvis du synes at det lyder noe kjent med dette navnet så skyldes det kroatenes mangel på oppfinnsomhet og det faktum at det betyr gammel by. Jeg fant ikke ut hva som var gammelt her før vi hoppet på første buss som tok oss over den brannherjede øya. Kroatias grønne Madeira var betraktelig mer svidd i år. Bussturen er sikkert en opplevelse alle andre år.

Selve stedet Hvar blir også skrytt opp i skyene, så det var ikke akkurat med små forventninger at jeg endelig ble overfalt da jeg gikk av bussen. Dette er absolutt det beste som kan skje for en backpacker fordi en vet at en får et billig men helt greit sted å bo midt blant resten av befolkningen. Mannen kunne knapt et ord engelsk og jeg var like døv for kroatisk, men via en mye yngre kvinnelig tolk fikk vi forhandlet fram en pris. Rommet hadde i alle fall skikkelig utsikt mot det spanske fortet som overvåket byen.

Det ble også første målet for meg og mitt tørste reisefølge. Utsikten ovenfra der var i alle fall bra ut i bukta som sikkert er stinn av seilbåter og yachter om sommeren og mot Pakleni Otoci (11 rullesteinsøyer dekt med en del trær og busker). Nede i Hvar igjen lesket vi oss på diverse uterestauranter uten at inntrykket blei noe annet enn at de nå pakket ned stedet for sesongen. Hvar er nok et sted som trenger en del mennesker får og vise frem sin magi. Det er ikke akkurat mye å finne på ellers. Etter å ha spist en heller tam pizza ønsket jeg det engelske paret vel tilbake før jeg brukte resten av kvelden til å lese ut Dan Brown boka.

4. Oktober: Hvar stranded

Neste morgen var det også noen solgløtt slik at jeg fikk det for meg at jeg skulle reise ut på en av disse øyene og slappe av. Ikke før jeg kom ut dit så forsvant dette meste av all sol. Det samme gjorde taxibåten, og noe ventet retur var ikke før om et par timer. Jeg slo i hjel i alle fall en del av tiden med å finne ut at badetemperaturen faktisk fortsatt var veldig bra. Ellers oppsummerer mitt notat fra dagen det hele: Gjorde absolutt ingen ting!

 5. Oktober: Til slutt ny øy…..

Hvar sett fra soveromsvinduet.

Neste dag gjorde jeg fortsatt ingenting etter mine egne notater. Vel, det er en sannhet med noen små modifikasjoner. Jeg leste på en bok av Dave Baldacci som jeg hadde fått i Zadar. At jeg hadde sett den på film for mange herrens år siden gikk ganske fort opp for meg. Men er utvalget lite må en heller prøve å fortrenge husken som fungerer altfor bra. Jeg lekte meg også en del med kameraet i fortsatt skiftende vindfullt vær, traff på en portugisisk amerikaner ved navn Scott, fikk Hvar på nervene, og for sikkerhets skyld ble ferga utsatt fra 3 til halv 5. Alt måtte jo bli en opptur fra nå av.

Idet bilferga la av gårde til Korčula lettet været, og vi ankom Vela Luka i solnedgang etter en vindfull ferd utendørs. Jeg vet ikke om bussjåføren var mørkredd, for han satte i gang i et heseblesende tempo på de lokale veiene etter å ha gitt meg som eneste utlending lokalrabatt. Kanskje jeg ser veldig kroatisk og uttalte Korčula (by) veldig riktig. På busstasjonen der ble vi overfalt av en skokk fruer og eldre herrer. Etter at jeg som enslig svale så ut til å bli valgt bort av alle, klarte jeg å lage en konstellasjon sammen med 2 andre tullinger. Brått ble vi veldig interessante og vi ble tilbudt et eller annet midt i den knøttlille gamlebyen. Billig hørtes det også ut.

Etter en kort introduksjon gikk snakket mellom 2 av oss raskt over på delvis norsk. Det viste seg at det ene individet som forkortet het Alp hadde vært 1 år som AFS-student i Arendal for en del år siden. Tredjemann var Mark Hatton fra Australia. Da vi kom fram til den billige leiligheten viste det seg at det allerede oppholdt seg et kiwi-par der. Dermed måtte vi tre sloss om 2 dobbeltsenger. Av en eller annen grunn gikk jeg seirende ut. Vaskemaskin var det også badet. Derimot var det litt mangel på klesklyper.   

6. Oktober: Korčula by



Korčula er i likhet med mange andre kroatiske havnebyer ganske så pittoresk.
 
I løpet av natta blåste det noe sinnssvakt opp, og jeg klarte og redde mesteparten av klærne på verandaen. Men selv ganske tåkelagt kom jeg fram til at noe måtte ha forsvunnet et par etasjer nedover. Nede i den smale brosteinsgata fant jeg en del av tingene, men jeg måtte vente til neste morgen med å utføre et klatrestunt opp i ett tre for å få tak i håndkleet mitt.

Formiddagen brukte jeg til å utforske gamlebyen som jeg ble virkelig positivt overrasket over. I utforming kunne den virke som en liten utgave av Trogir, men byen omkranser mer en høyde og settingen er mye mer spektakulær med 961 meter høye Mt. Ilija på andre siden av fjorden. Mens resten av folket var på mopedtur hang jeg en del sammen med en arkitekturinteressert Alp som laget skisser over en del bygninger før vi satt oss ned for å nippe til en ganske dyr Cappuccino i det strålende været. Av en eller annen grunn ville han heller overnatte på en gratis, død campingplass til natten, så vi skilte lag ved middagstider. Som en kuriositet kan det nevnes at byen prøver å skryte på seg at Marco Polo ble født der. Deres argumentasjon er ikke totalt overbevisende, men på den annen side så er det ingen som vet helt hvor han var fra.

Siden jeg hadde leiligheten for meg selv satte jeg med til på verandaen i skikkelig solingsposisjon og leste Absolute Power. Tittelen henspilte ikke på min muskelkraft. Kvelden ble brukt til å lære meg down-under kortspillet Asshole (som jeg for lengst har glemt igjen) mens vi også forsøkte de lokale drikkevarene. Solnedgangen var også hyggelig.

7. Oktober: Korčula – Dubrovnik



Doviđenja til smale gater i Korčula og pozdrav til solnedgang i Dubrovnik.

Selv om Korčula var absolutt et sted å ha blitt værende begynte tida renne litt ut. Grunnen til dette var at jeg nå hadde bestemt meg for å avslutte turen med noen dager i Slovenia. I brukbar vind og sol satt vi og spilte kort på verandaen mens vi skuet oppover ”fjorden” for å se om ferga av en eller annen grunn skulle komme før tida. Den kom i alle fall ikke før klokka ett.

Som innbarka utendørsentusiaster bestemte vi oss for å innta toppen av ferja. Der kunne vi spille hackysack uten at det sjenerte en eneste levende sjel, men derimot var det en større fare for at ballen skulle havne i sjøen på grunn av lumsk sterk sidevind og generelt overvurdert dårlig teknikk. I alle reisebøker er det en stor fascinasjon for alle fergeturer, noe jeg ikke helt forstår siden det tross alt er såpass langt til land slik at en med et såpass uskarpt øye som meg kun ser hav eller noen grønne øyer. Men avslappende var det i alle fall.

Da vi nærmet oss Dubrovnik etter 3 timer begynte også regnet å gjøre sin ankomst slik at selv vi tok en tur innendørs. Der kom vi i snakk med 2 australske jenter som Mark hadde truffet før, samt at irriterende Scott fra New York også hadde sett sitt snitt til å hoppe på ferja. Da vi kom ut av ferga ble vi regelrett overfalt av folk som ville lure en til leiligheter lang utafor gamlebyen. Hvis man ikke ville svare eksakt på hvor husværet lå overså jeg glatt tilbuda (noe som gjorde noen lettere irritert). Etter hvert begynte tilbudet absolutt å vannes ut, og i rein desperasjon hørte vi hva de australske jentene hadde fått tak i. De hadde blitt lovet noe i gamlebyen, og de sa at det var nok et dobbeltrom ledig i leiligheten. Vi hang oss raskt på, og like etterpå var Scott der med alle sine spørsmål. Selvfølgelig fikk han vite det var enda et rom med enkeltseng i leiligheten. 4 av oss ble stuet inn i en ikke altfor stor bil, mens Mark godt fornøyd måtte sitte bakpå mopeden til dattera av de som eide leiligheten. Vi ble dumpa av utafor gamlebyen, og geleida innafor og opp til en leilighet tett opp mot muren som omkranser gamlebyen. Leiligheten var akkurat passe liten med dusj for pygmeer og vaskemaskin, og heldigvis var det verken lås på rommet til Scott eller ekstranøkkel til hoveddøra. Scott tok derfor ikke sjansen på og bo der, og vi ble derfor kvitt han tilnærmet for godt. Dermed slapp Mark og jeg det store problemet det er å dele en dobbeltseng.

Vi møtte som avtalt Kiwiene på en australsk bar og fikk tatt avskjed før vi la ut på en bar og biljardrunde med de to australske jentene hvor oss gutta til gangs fikk bevist hvor underlegne vi var i dette spillet. Jeg skal ikke si hvem som var absolutt verst. Etter at jentene hadde lagt seg, tok Mark og jeg tur ut igjen og stengte barene rundt 1-tida.

 8. Oktober: Dubrovnik

Denne dagen brukte vi til å ta dette stedet som ble truffet over 2000 ganger fra november 2001 og til mai 2002 i nærmere øyesyn. En legger ikke merke til skadene i dag siden man har brukt store summer til å bygge opp ting til den tilstanden de var i. Men hvis en tar på seg brillene og bruker øynene litt så oppdager en at det er ulik farge på taksteinene. De originale taksteinene ble laget i en forlengst nedlagt fabrikk sør for Dubrovnik, og på grunn av at det naturlig nok var litt hastverksarbeid å få det tørt over hodet, måtte man snu seg til Frankrike og Slovenia for å finne noe i nærheten av den originale rosa terrakottafargen.

I stadig skiftende vær klatret jeg og Mark opp på muren/festningsverket som omkranser gamlebyen. For å prøve å gi en litt begrep om størrelsen kan kanskje disse matematiske fakta hjelpe litt til:

* Rundturen er 2 kilometer lang
* Den er 25 meter høy på det verste
* Tykkelsen ligger normalt mellom 1,5 og 3 meter, men på landsida har man følt at 6 meter måtte til for å stoppe tyrkerne.
* Den er fullstendig inntakt med flere tårn, fort og skyteskår rettet mot den grønne øya Lokrum som Richard Løvehjerte en gang visstnok fant det for godt å renne rett på.

Der møtte vi snart jentene som hadde betalt full pris for å kunne se hustak og vill sjø ovenfra. I duskregnet hadde vi store indre kvaler mot å være så lite lovlydige at vi ved neste søvnige checkpoint forhandlet oss fram til studentrabatt. Nede i gamlebyen igjen beviste jeg min eminente strake vrist da en lokal unge ville leke fotballkeeper med katedralen som nettvegg. Jeg sa til Mark at jeg hadde spilt på et av Norges 4 beste lag. Noe senere presiserte jeg at jeg la opp som 16-åring. Interessante bygninger, skulpturer og trange brosteinsbelagte gater ble det etter hvert såpass mange av at man ble lettere likegyldig, mens en krysset hovedgata Placa (som egnet seg mer til curlingbane etter reingjøringa om morgenen) x antall ganger. Mea Culpa ble med sitt navn vårt stamsted med noen helt utrulig billige og nokså velsmakende Calzone som selvfølgelig livrett. Fra vår ”veranda” hadde vi også direkte utsikt mot Lovrijenac fortet (endelig ferdigbygd på 1600-tallet) rett på utsiden av bymuren. En nærmere kikk på murvandringsbilletten vår ga oss et hint om det ville være gratis å traske over dit. Rask logikk tilsa også at hvis vi så den så godt, så burde en få et fint fugleperspektiv over gamlebyen fra fortet. La oss si det sånn, vår logikk var strålende og en er dum hvis en ikke spanderer energi på dette. Hamlet blir også spilt der under den lange sommerfestivalen.

På kvelden spilte vi Asshole før Mark og jeg tok en tur innom en latinoklubb som var så dårlig besatt og kjedelig at vi heller søkte spenning ved å klatre opp på bymuren igjen for å ta totalt mislykka nattbilder av Lovrijenac og andre opplyste bygninger i sterk kald vind.

9. Oktober: Exit Dubrovnik

For å få et godt inntrykk av et sted er jeg så selskapelig at jeg må ha noe tid for meg selv. Derfor sto jeg opp i god tid før alle andre og brukte 1 time på snuse inn atmosfæren før alt for mange dagsturister overvelder bybildet. Og konklusjonen ble som forventet at Dubrovnik er noe en bare må oppleve og som er verre og beskrive godt med ord.

Bussen til Ljubljana i Slovenia gikk klokka 1, så jeg forlot resten av følget i god tid før det tidspunktet slik at jeg slappet av med hjemmelaget frokost i de mer nyrike strøka i nærheten av den nye havna. Om jeg slappa av på bussturen er noe annet. Det eneste jeg ønsker å huske fra bussturen var:

• at vi krysset over Bosnias ekstremt korte kystlinje

• at Makarska-rivieraen har et vakkert og vilt landskap med upersonlige byer som er best å rase rett igjennom

• at etter bussbytte i Split var den største utfordringen å finne en stilling hvor en kunne sove noe i nærheten av behagelig. Rundt midnatt begynte vi å nærme oss grensa til Slovenia.

10. Oktober: Etter hvert Bohinj

Bled i soloppgang før jeg farta opp og ned rundt omkring i Bohinj.

Klokka 5 om natta ankom vi landets hovedstad Ljubljana. Etter å ha fått vite at det var fullt på ungdomsherberget i nærmeste framtid kjøpte jeg isteden første bussbillett til Bled. Jeg er overraska over hvor kreativ jeg er om morgenen noen ganger.

Jeg ankom kurbadstedet Bled litt før solen fant ut at den ville ta en tur opp på en tilnærmet skyfri himmel og skinne ned på skogkledde åser i begynnende høstprakt. Siden jeg sto på den skjemmende hotellsida og skuet ned på den smaragdgrønne innsjøen med de Juliske alpene langt i bakgrunnen må det sies at førsteinntrykket var praktfullt. Etter alt for langt tid langs havet våknet fottur-mennesket i meg, og da turistinformasjonen kunne opplyse at det var meldt strålende vær fremover, var valget enkelt. Neste stopp ble etter minimal rådslagning satt til Bohinj godt inne i Triglav nasjonalpark.

25 kilometer senere ankom jeg husklynga Ribčev Laz ved Bohinj-innsjøen drøye 500 meter over havet. Etter å ha forsøkt forgjeves å finne meg et husrom på egen hånd, spilte jeg lettere indignert over praksisen hos et utleiebyrå slik at jeg slapp alle ekstratillegg og ble tilbudt et rom i den litt større, nummererte husklynga Stara Fužina 1 kilometer unna. Siden dette er et fredet område gies det svært sjeldent byggingstillatelser på nye hus, så stilen på husa var utpreget gammeldags alpeaktig med rautende kuer som bakgrunnsmusikk og orkesterutsikt til Slovenias høyeste fjell Triglav som strekker sed brukbare 2864 meter opp mot himmelen. Det var kun noen timer siden jeg ikke hadde noen planer om å reise hit, og allerede var jeg mer enn godt fornøyd med hvordan tilfeldighetene råder her i livet.

Etter å ha parkert sekken, og handlet inn på stedets knallstore supermarked tok jeg tibussen bort til skiheisen som skulle frakte meg ytterligere 1000 meter opp til skianlegget med det tyskklingende navnet Vogel. En nærmere kikk på kartet der oppe viste at det hadde lånt navnet fra den nærmeste fjellkjedens høyeste topp, og den drøye 1900 meter høye fjelltoppen ble derfor mitt naturlige turmål. En medvirkende grunn var at jeg da også holdt meg lengst borte i fra det enormt skjemmende skibakkeområdet.

I tillegg til naturskjønne omgivelser og gode gamle stier støtte jeg etter hvert på restene av årets første snøfall. Mitt ørneblikk la også merke til 2 villgeiter som tegnet seg mot Triglav(-fjellkjeden) som litt for dårlig kamuflasjebakgrunn. Har jeg poengtert at det var skyfritt? Da jeg begynte å balansere på den noe glatte eggen som ledet meg opp mot Vogel begynte tåka å komme raskt drivende nedenfra. Faktisk hadde jeg såpass vett at jeg satt meg ned for å vente på bedre tider som ikke kom. Jeg leste senere at Vogel hadde ry på seg for å tiltrekke seg lyn.

Derfor returnerte jeg ned til dalbunnen og inntok lunsjen på en grusstrand ved nydelige Bohinjske Jezeras vestre bredde. Klokka hadde bare tikket et par timer over 12 så jeg fant ut at jeg ville traske ytterligere 4 kilometer til den 60 meter høye Savica-fossen. På en eller annen merkverdig måte klarte jeg å komme meg inn på den gamle stien som ledet til de for lengst stengte og barrikaderte høyre breddene av fossen. Men det hindret meg såpass lite at jeg tok til å klatre oppover midt i den godt fallende elva. Via balansering på en 5 meter brei og nærmere 10 meter høy mur (som jeg hadde klatret opp) hvor vannet skvalpet over, kom jeg meg over på andre sida hvor jeg snart fant ut at den også hadde stengt, men kun for dette året. Arenalinrushet var større fossen.

Snart traff jeg på 3 eldre australske damer som tilbød meg haik, men jeg avslo kravet. Da de senere passerte meg på veien igjen, kunne jeg ikke si nei for andre gang. Dessuten hadde ei av de vært oppe i Finmark i sin ungdom. Av en eller annen grunn la jeg meg tidlig den kvelden.

11. Oktober: Bohinj

Faktisk har jeg tatt få tåkebilder av samme kvalitet etter dette...

Via dårlig tysk med vertinna og noe bedre engelsk med dattera i huset fikk jeg vite at morgentåken ville lette rundt klokka 11. Imens fikk jeg også lov til å låne telefonen slik at jeg fikk booka et rom på ungdomsherberget i Ljubljana neste kveld. Forresten letta tåka nesten på slaget 11.

Jeg fulgte derfor også deres råd om å gå innover en sidedal til de ombygde sommerhyttene i Koje 1 ½ time unna. Først går en på stier ved siden av det forholdsvis lange Mostnica-gjelet før dalen åpner seg med idyllisk natur i all sin høstprakt.  En guidet geiteflokk fikk jeg også kjørt pulsen litt opp på. Innerst i dalen var det et mindre imponerende fossefall som et israelsk par helt hadde forelsket seg i, eller kanskje det var området generelt? Nista tok jeg sjansen på å nyte i solveggen på en veranda før jeg returnerte ned til Bohinj og benyttet sjansen til å foreta årets siste forholdsvis lange soling i bar overkropp. Kondisen var så dårlig at jeg sovna tidlig den kvelden også.

12. Oktober: Via Bled til Ljubljana

Gjett hva dagen startet med? Tåke! Uansett hadde jeg allerede i går bestemt meg for å returnere til Ljubljana, men først måtte jeg ta en nærmere kikk på dagsturperlen Bled. Jeg ankom der noe før 11, og ble til min store overraskelse kvitt sekken på første hotellet jeg gjorde et forsøk i. Ikke ville de ha noe for å ta vare på den bak skranka heller. Grunnen kan jo kanskje ha vært at jeg ankom i utsjekkingstida, men hvilken luksuriøs turist drasser på en traust grønn norsk ryggsekk?

Uansett, så satt jeg meg på første lokalbuss i retning Vintgar-kløfta 4 kilometer utafor Bled. Et eldre godt bereist amerikansk ektepar seig også av bussen på samme busstopp, og vi kom raskt i snakk. Etter mye hyggelig smalltalking slo det meg at jeg kanskje hadde vært litt vel distré da jeg gikk av bussen, og en rask kikk i tursekken ga meg sterke assosiasjoner til La Serena i Chile. Digitalkameraet hadde jeg klart å legge igjen på bussetet. Derfor skilte vi raskt lag ved inngangen, og jeg satte ny fartsrekord igjennom den 1600 meter lange trange kløfta hvor det i 1893 ble anlagt en tregangbru som krysser den litt frådende elva opptil flere ganger. Jeg tok meg faktisk tid til å bruke det manuelle kameraet en gang. Til folk som jeg hadde møtt tidligere på turen hadde jeg hele tiden fleipet med at jeg måtte ha noen bilder i backup den gang jeg rota bort kameraet.

Etter å ha blitt gående bak en utrulig treg bunch med ungdommer på søndagstur, funnet ut at kløfta sikkert er enda finere å gå oppstrøms, tatt jeg meg igjennom et tett skogholt, og gått et par kilometer igjennom skikkelig slovensk landsbygd i strålende motlys fikk jeg vite på turistinformasjonen at bussene alternerte rutene sine. Men hun kunne gi meg et hint om hvilke busser jeg skulle kikke etter. Faktisk fikk jeg napp på den første bussen som kom en halvtime senere. Sjåføren og jeg ble enige etter flere forhandlingsrunder om at en kopp kaffe var grei pris for et digitalkamera. 100 Tolar fattigere og 10 ganger mer fornøyd kunne jeg nyte resten av dagen. Er det rart jeg liker Slovenia?

Kursen ble derfor satt mot borgen i Bled som troner eventyraktig på en fjellknaus 100 meter over innsjøen. Inni det er det et absolutt brukbart lokalhistorisk museum, et kapell overøst med penger, og mer turistretta kunstutstillinger og myntpressere. Utafor kan en nyte mer barokkaktige tårn dekorert i rødlig villvin, og ikke minst en fantastisk utsikt ned på Slovenias eneste øy som ligger som en dråpe i innsjøen. På denne har de klart å trykke en kirke på plass.

Derfor bestemte jeg meg for å se den kirken fra flest mulige vinkler og tok den populære 6 kilometer lange (sønadags-)turen rundt vannet. En stund vurderte jeg å leie en robåt, men selv i lavsesongen skulle kjerringa ha uhorvelig mye penger for at en skulle bruke egen muskelkraft. Uansett så er denne rundturen absolutt å anbefale, spesielt i fint vær.

Halv 5 reiste jeg til Ljubljana og fikk mitt rom i det designerdekorerte omgjorte fengselet. Det var litt rart å oppholde seg bak gitter. Enda rarere/korttenkte må designere være. For å slå av rommets eneste lyskilde måtte en først slå av bryteren på golvplan ved døra for deretter klatre i mørket 3 meter opp til taket med fare for helsa si.

13. Oktober: Ljubljana

Av en eller annen grunn holder de fleste museum i Slovenia stengt på mandager. Du verden så kjekt det er når en bare har sjanse til å være i hovedstaden på den dagen.

Selv om det bor rundt 300 000 i hovedstaden/studentbyen så har den litt småbyfølelse siden det som er verdt å ta med seg ligger veldig konsentrert i 500 meters omkrets rundt den italienskinspirerte plassen Prešernov Trg med en rød fransiskanerkirke og en tredelt hvit bro som nærliggende landemerker. Under denne broen slynger elva seg idyllisk igjennom sentrum og med borghøyden som naturlig blikkfang. Selvfølgelig fattet den også mitt øye fra den ikke så aller verst utsmykkede dragebroen. Etter å ha kravlet opp dit fant jeg ut at middelalderborgen faktisk var åpen og jeg så på en absolutt brukbar tredimensjonal film om Ljubljanas historie sammen med en skokk japanere. Utsikten var så som så, mest siden jeg aldri får det helt store kicket av å se hustak. Ellers omkranser den stort sett bilfrie, sjarmerende gamlebyen denne høyden. Markedsplassen var også et artig syn, men heller ikke der fant jeg noen suvenirer som mitt kresne øye fant det for godt å ta med seg hjem. Jeg tok også meg en 1 times gåtur i den grønne lunga Tivoli Park. Ellers er det jo selvfølgelig en god del bygninger som det er verdt å ta en utvendig kikk på. Ljubljana skuffet meg litt, og jeg vet ikke helt hvorfor, for når jeg ser bildene derfra var det jo egentlig ganske fint.

Middagen inntok jeg på en restaurant hvor 4 norske studenter satt seg ved nabobordet. Etter hvert hadde jeg hørt så lenge på deres samtale at det ville vært for dumt å ta kontakt med dem. På turen hjem klarte jeg endelig også å lære meg hvordan jeg skulle bruke nattinnstillinga på digitalkameraet.

14. Oktober: Going home

Tri(e)ste.

Denne dagen hadde jeg bare et mål, nemlig å rekke flyet fra Trieste og til Stanstead. Derfor hadde jeg pakket sekken kvelden før, og måtte stå opp midt på svarte natta. Jeg hoppet ut av senga og ned i klærne, og var såpass trøtt at jeg tror de i resepsjonen snøt meg for noe av Eurodepositumet. Jeg sov meg igjennom hele bussturen ned til den italienske grensa, og der hadde ikke Trieste blitt noe særlig bedre siden sist i mine øyne.. Men siden jeg hadde et par timer før flybussen gikk tok jeg en tur forbi det søplete romerske teateret, og opp til San Guisto fortet hvor mesteparten var stengt. Faktisk var nabokatedralen av samme navn mer å ta med seg. Jeg skal ikke ta fra Trieste at det er noen piazzaer som er verdt å ta med seg hvis en roter seg borti denne byen.

På flyplassen kjøpte jeg med meg 2 flasker med vin for de pengene jeg hadde igjen, mens på Stanstead gikk det mer på hamstring av bøker, musikk og sjokolade. I Norge var det kaldt, ingen buss før om halvtime, og en sjømann med residens i Skien. Da endelig bussen ankom dukket også en neger fra London opp bak oss i køen. Han hadde bare pund, og vi hørte bussjåføren argumenterte med at det var så vanskelig å få byttet dette i banken at han måtte betale mer en dobbel pris. Jeg begynte å skjemmes over Norge, men mannen ga seg før jeg hadde lettet på liket. Derimot fikk han helt akseptabel kurs da han etter en lengre samtale vekslet til seg noen kroner til bussen i Porsgrunn av meg. Jeg synes denne lille episoden forteller litt for mye om samfunnet i Norge i dag.

15. Oktober: Tilbake til hverdagen

Etter 4 timers søvn var det på tide å komme seg til Bamble og ny arbeidsplass…