Både samba- og strippekuer var å finne i bybildet.

Så fantastisk kreativ skal jeg vel ikke påstod at jeg var. Jeg utsatte avreisen til San José med 5 timer, og gjorde et forsøk på å få refundert flybilletten hos Atlantic. Det endte kun med en lovnad om at pengene skulle tilbakeføres VISA-kortet om 15 dager. Sikkert. Ved ankomst San José var jeg så surrete i hodet at jeg gikk på enda en taxisjåførbløff. Fyren ringte opp det reserverte hotellet mitt for å overbevise meg om at det var for sent å sjekke inn. Jeg gikk fem på, og snakket sikkert med en kamerat.  Han kjørte meg derfor til et annet hotell, og under den korte turen begynte jeg å skjønne tegninga. Da han i tillegg ga meg elendig vekslingskurs gadd jeg ikke å ha mer med fyren å gjøre og uttrykte ordet ladrón (kjeltring) til nattportieren ved hotellet han kjørte meg til. 



Jeg så bare disse fargerike kjerrene i nærheten av turistattraksjoner. Bilder fra Doka Estate hvor man måtte drive litt fysisk aktivitet for å tørke kaffebønnene.

En skulle tro at dette var enda en medsammensvoren, men han kunne etter hvert bekrefte at alt bare var tull. Kanskje han følte seg gjennomskuet? I alle fall satt jeg meg i en ny taxi, og kom meg på rett spor til Hotel Aranjuez. Det som er litt artig er at taxisjåføren faktisk kunne ha loppet meg for mer penger dersom han hadde kjørt meg til riktig hotell i utgangspunktet. Forøvrig be dem alltid sette på taks ameteret - "maria". Hotel Aranjuez kan på sin side anbefales på det sterkeste. Det er litt lytt, men ultrakjapt trådløst internett, hagen og frokostbuffeen veier mer enn opp for det.




En dag ble brukt i San José til å sortere om reiseplanene samt oppdage at byen hadde kuer og skoforretninger på hjernen.  Til å være hovedstad i Mellom-Amerika er faktisk ikke byen så gal, men det er allikevel ingen grunn til å bruke mer tid enn nødvendig der. En kan når en først er i området sette av 1 dag til den innholdsrike men noe i overkant stressturen ”4 in 1”. En reiser grytidlig fra San José før for mange trafikkulykker har inntruffet og inntar en helt grei frokost på kaffefarmen Doka Estate. Til og med en som "ikke" drikker kaffe kunne skjønne at det som blir kalt peaberry hadde kvalitet over seg. Omvisning følger. Neste stopp er hele 15 minutter langt ved den aktive Poásvulkanen. Skal man ha størst sjanse for å se sulfurinnsjøen i det halvannen kilometer brede og trehundre meter dype krateret burde en strengt tatt ha vært der i det sola står opp og ikke i regntida.



Grunnen til at man bruker røde fuglebrett og gule foringshull er for å etterligne naturen. Tar man en nærmere kikk på "blomstene" i regnskogen legger man merke til at dette er fargekombinasjonen som brukes for lokke fuglene til å spre pollen videre.

En fortsetter til en hurtiggjennomvisning i forholdsvis dyre, luksuriøse men også interessante La Paz Waterfall Gardens Park. Klarer man å tøye guidens tålmodighet kan en få tatt brukbare bilder av blomster og ikke bier, men derimot fugler og spesielt kolibrier. Mest interessant for min del var vel sommerfuglene, og en kan også få med seg frosker, aper, slanger og selvfølgelig fosser. Lunsjbuffeen var faktisk veldig bra. Siste stopp på programmet er en lang omvei fra tåkeskog til regnskog og Sarapiquí-elva. En får en halvtime på elva mens jeg tenkte på hvor mye bedre elveopplevelser jeg har hatt i Belize og Nicaragua. Strengt tatt ble min inngrodde skepsis bekreftet. Costa Ricas severdigheter er helt greie og meget konsentrert, men for min del kan de nærliggende landa stort sett tilby de samme tinga i en mer spektakulær versjon (om enn ikke like turistvennlig).




Men jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle gi Costa Rica en del sjanser. Neste stopp ble lagt til det såkalte økoturismemekkaet Santa Elena og Monteverde. Økoturisme er forsøkt definert som å reise til natur(parker) for å lære om livet i villmarka, samtidig som en unngår å sette spor etter seg og helst også styrker den lokale bevaringen av områdene og generelt dagliglivet til de lokale. Joda. Mange fine tanker der, men jeg merket ikke at Costa Rica var så ekstremt mye bedre enn andre på dette området. Det jeg derimot irriterte meg grønn over var at guideboka Fodor's generelt ga så lite som mulig informasjon om lokalbusser og heller oppfordret til å fly (eller kjøre bil) hver eneste lille distanse for å spare tid. Ja, det er miljøvennlig det. Det er garantert at jeg ikke bruker den bokserien mer selv om informasjonen ellers ikke var så gal (dessuten ser den ut til å være retta veldig mot folk med en del penger på kontoen).



Poásvulkanen sett i det sekundet det var minst skyer i nærheten. 2 av de 3 andre bildene er fra båtturen.

Men Monteverde ja. Går en inn på hjemmesida til Monteverde kan en få inntrykk av at det lurer dyr rundt hver eneste busk, og at fuglene nærmest er på utstilling. Guidene - som en absolutt burde spandere 15 dollar på - er heldigvis kjappe med å poengtere at listen over fugler som du hører blir mye lengre enn de du ser gjennom teleskopet som de bærer rundt på. Det er helt riktig at artriksdommen i Monteverde er stor, men dette er ikke et zoo. Siden det også er en regn-/tåkeskog så sier det seg selv at det kan være en våt fornøyelse å gå gjennom skogen, men er været brukbart vil jeg anbefale å bruke et par timer på å gå rundturen rundt hele parken etter at guidinga er ferdig. Det er ikke sikkert at en ser så alt for mye, men på enkelte strekninger kan en nyte at alt en hører er sin egen pust og en haug med fuglekvitter.



I Costa Rica har de ville flaggermusene røde, blå og gule bein. Dovendyret var like sløv som meg.

Det mange reiser til området for er å komme seg opp i tretoppen. En har da 2 muligheter. En adrenalinmulighet der en bryr seg mindre om naturen, samt en der man rusler på bruer med ytterst god klaring til bakkenivå. Avhengig av hvilket selskap en kaster pengene etter så innebærer adrenalinversjonen opptil 750 meter lange liner som en suser av gårde (rundt 15 i tallet), tarzanlek og rappellering. Jeg valgte Selvatura siden de kombinerer disse to tinga med levende (og døde) sommerfugl-, kolibri-, insekt- og reptilutstillinger på bakkenivå (som jeg ikke brukte penger på). Det mest minneverdige var de 2 lengste linene der en var langt over tretoppene, og ikke minst "Tarzan Swing". Gåturen tilbød ikke akkurat for mye fugleliv, men det var så vidt verdt utlegget å se ulike sjatteringer av grønt ovenfra de gangene sola stakk fram.

Jeg får vel avslutte kapittelet med et ut i naturen slideshow fra det grønne fjellet. Ingen fugler var nærme nok til å bli fotografert.