Montezumas fossefall (og andre fall)....

Jeg hadde egentlig tenkt meg til Nosara på Nicoya-halvøya, men etter å ha satt meg inn i Costa Ricas nettverk av busstransport sto jeg kjapt over å måtte bytte buss 4 ganger og sikksakkkjøre landet. En har også muligheten til å leie seg inn i dyrere minibusser, men for å benytte dem må en være minst to. Valget falt derfor isteden på den gamle backpackerfavoritten Montezuma. Det tok oss ikke mer enn 7 timer å komme oss dit langs Costa Ricas overraskende gode tilbud av dårlige veier. En skulle tro at en nasjon som har retta seg så inn mot turisme hadde spandert en del colones på å oppgradere veiene til fast dekke. Jeg kan bare tenke meg hvordan de ser ut i regntida. På den annen side er det litt sjarmerende å få massert kroppen.



Henholdsvis Montezumas strender og Hotel Los Mangos.

Montezuma var et lite samfunn med lange strender som en eller annen backpacker snubla over på 70-tallet. Den har vokst noe, men har heldigvis styrt unna gedigne boligkomplekser. ”Sentrum” – som en navigerer på 3 minutter - er totalt styrt inn mot turister som ikke ønsker å bruke for mye penger på å oppleve at man finner de beste stillehavsstrendene i Mellom-Amerika i nettopp Costa Rica. Faktisk var stedet en del bedre enn fryktet, og strendene gjorde at jeg skjønte mer hvorfor dette landet er en favoritt hos (blant annet) folket lengre nord i Amerika. En advarsel kan være på sin plass. Det er ingen minibank i Montezuma, og stort sett har du heller ikke mulighet til å betale med kort. Enten må du ta med deg nok penger, eller håpe at minibanken 8 kilometer unna i Cóbano er i godlune. Det positive er at det går stadig busser dit. Og et tips: Stedet med det lite oppfinnsomme navnet Cafe Bakery serverer i alle fall veldig god frokost og vegetarburger.



Reserva Cabo Blanco på en het solskinnsdag.

På båten fra Puntarenas møtte jeg en amerikaner med identisk jobbsluttdato (men med en del mer penger) slik at justerte meg opp til hans nivå ved valg overnattingssted. Da jeg fikk pruta ned rommet fra 350 til 250 kroner hos Hotel Los Mangos var det bare å nyte utsikten fra verandaen i gyngestoler, svømme i bassenget, eller holde utkikk etter at ikke brøleapene gjorde livet ditt kortere via sporten kalt ”løpende gringoer” med mangoer som våpen.



Brøleape i action. Den andre apearten er blekansikt capuchin-ape. Fuglene har jeg ikke kontroll på, men den siste var en nærgående følgesvenn under frokosten på Cafe Bakery.

Jeg stod kjapt over å reise på standardutflukten fra alle steder i mange nautiske mils omkrets til Isla Tortuga. Isteden fant vi ut at bussen til Reserva Cabo Blanco hadde tatt kvelden. 50 kroner ble derfor utlegget til taxi for å komme seg 10 kilometer av gårde, og nye 50 kroner ble betalt frivillige for å få lov til å gå i parken. Men det var absolutt verdt det. En går 4 kilometer gjennom stort sett skyggefull skog mens en opplever mye mer dyreliv enn i Monteverde. Blant tinga vi så på nært hold var hjort, aper, hakkespett, øgler, sommerfugler og en haug ulike småfugler. Belønninga for å jobbe seg igjennom halvannen time i heten er en ganske så fotogen langstrakt sandstrand som vi delte med maks 15 personer. Dessverre hadde vi gjort den tabben at vi ikke hadde tatt med oss noe mat og en god bok. Dette er stedet for de som vil slappe av nesten alene mens pelikanene stuper etter fisk foran øynene dine.  Jeg skal innrømme at turen tilbake virket dobbelt så lang, og 2 liter med vann holdt knapt.



De to første er tidlige morgenbilder av Playa Espadilla mens det kun er joggere som benytter den. Nummer 3 er favoritten Playa Manuel Antonio inne i nasjonalparken, og er man for lenge på nesten folketomme Playa Puerto Escondido så kommer en ikke ut igjen før høyvannet har trukket seg tilbake.

Like i nærheten av Montezuma finner man også et fossefall (det vil si tre) hvor man har mulighet til å svømme, sving og hoppe. Har man et snev av høydeskrekk, dårlig fottøy eller unger med seg er det kanskje like greit å avkjøle seg under den største fossen. Spanderer man 10 minutter til kommer man etter hvert til en enda bedre badekulp hvor man igjen burde da med seg en god bok og la sola gjøre underverker med kroppen. For de som liker ferskvann er dette stedet.



Jeg forestiller meg at eremittkrepsene har designa en hane. Legg forøvrig merke til halen til øgla.

18 april 2008 vil enten gå inn i historien som da jeg enten gjorde noe i nærheten av en del riktig eller det meste galt. Den 1 timers svippturen over fjorden fra Montezuma til i nærheten av Jaco var vel i nærheten vært de 150 kronene jeg la i det. Mye spart reisetid og en grei opplevelse var det. Derfra til Manuel Antonio var vi 4 stykker som spanderte på oss en drosje. Nye 70 kroner var kanskje heller ikke en dårlig investering. Ved ankomst Manuel Antonio tok jeg det første jeg kommer over av et billig sovesalrom hos Cabinas Ramirez. Jeg betalte mine 60 kroner og sjekka rommet litt nærmere. Standarden var veldig mye dårligere enn ved første øyekast, samtidig som jeg fikk følelsen av at øynene til folk målte en opp og ned som om man vurderte hvor mye verdifullt det var i sekkene. Skilt like i nærheten om at en ikke burde la noe ligge igjen utafor rommet gjorde at jeg bestemte meg for å gå for magefølelsen. 65 kroner blakkere endte jeg 10 minutter senere opp hos Cabinas Piscis. Det burde ha vært mitt førstevalg uansett om magefølelsen min var riktig eller ikke. For å toppe det hele klarte jeg under lunsjen å miste nøkkelen til rommet mitt.  Jeg oppdaga selvfølgelig ikke det før jeg stod utafor døra mi en halvtime senere. Heldigvis er folk fra Costa Rica stort sett ett veldig behjelpelig folkeferd som en kan stole på. Utenom drosjesjåfører i storbyer da.

Det første solnedgangsbildet er ikke det, men derimot et kult fenomen som oppstod en halv time før.

Nasjonalparken Manuel Antonio er Costa Ricas minste og samtidig mest populære. Det gir seg utslag i at det på høyderyggen mellom Quepos og selve Manuel Antonio kan finne en haug ytterst fasjonable hotell med praktfull utsikt til solnedgangen. Det vil si dersom den dukker opp bak skyene. Været har en tendens til og skye over utover dagen med god mulighet for øsregn (i alle fall i april). For å komme seg inn i parken må en utlending legge ut 50 kroner mens en nasjonal får lov til å bare betale en femtedel. En får da tilgang til en del praktfulle strender (Playa Manuel Antonio er den klart beste og mest populære), utkikkspunkt, white-faced capuchin-aper, kjappe ekornaper (i tillegg til brøle- og edderkoppaper) og et godt utvalg av øgler og krabber. Vil en ikke legge igjen dette beløpet er langstrakte Playa Espadilla utafor parken grei til soling, men ikke anbefalt til langtrekkende svømming når bølgene setter inn på grunn av undervannsstrømmer. En har også muligheten til å snike seg inn i parken mens det er lavvann om morgenen…



Mor og Avkom Ekornape. Den som poserer til slutt ble kalt (naturligvis) ett eller annet med drage.