Etter å ha skifta planer ørten ganger endte jeg opp med å legge turen innom Cahuita på Costa Ricas karibiske kyst. For de som har orket å lese seg gjennom turen min for 2 år siden så stemmer det dersom det ringer en bjelle.  Sist jeg besøkte Cahuita så regna det mer enn halvparten av tida. Nå håpet jeg på bedre lykke.


2 ting som definerer Cahuita. Walter Ferguson og ustø syklister i marihuanarus.

En oppdager ganske kjapt når en er ute og reiser at backpackere følger mer eller mindre det samme reisemønsteret. Fra Montezuma til Manuel Antonio reiste jeg blant annet sammen med et tysk/sveitsisk par. Vi hadde noe kontakt i Manuel Antonio, men snakket aldri om hvor neste steg på reiseruta vår var. Hvem tror du jeg møtte på buss-stasjonen i San José med retning for Cahuita? Det viste seg at de grytidlig om morgenen hadde fått tak i de siste billettene på en direktebuss som la av gårde 1 time etter den jeg heldigvis fikk plass på. Direktebusser kan på en god dag bruke noe mindre enn lang tid i Costa Rica, men for en stor del hjelper det ikke stort på grunn av tungtrafikk og smale, svingete veier. Og forresten. De hadde fortsatt "fried french" på menyen i San José...



Jeg vil anbefale å benytte strendene i nasjonalparken. Dersom det er røde flagg satt opp burde en følge rådet og oppholde seg på så grunt vann at beina rekker ned til bunns.

Cahuita hadde heldigvis ikke endret seg alt for stort utenom at en ved ankomst fikk inntrykk av det stikk motsatt med ny busstasjon og ikke minst at det var dukket opp en minibank. Det var heller færre turister enn sist noe som gjorde at det aldri helt tok av på Coco's bar samt at restaurantene hadde stengt når fant det for godt. Kan en ikke utstå stadige tilbud om marihuana og samt høre reggaemusikk burde en vel heller ikke legge turen til Cahuita (eller for den slags skyld hele den karibiske kysten). Strengt tatt er vel ikke stedet akkurat en arketektonsik skjønnhet heller. Det derimot Cahuita kan tilby er en ekstremt avslappende stemning, og en praktfull langstrakt sandstrand i nasjonalparken (som en donerer penger til dersom en har lyst). Hadde den stranda for eksempel vært et eller annet sted i Europa hadde den vært tett befolket istedenfor et par personer hver hundre meter.



Spencer Seaside Lodge er en Lonely Planet anbefaling som allikevel ikke er så gal. Kjapt trådløst internett var det også. Black Sand Beach måtte siden sist hatt et brukbart møte med en storm. En del sand var forsvunnet og billedskjønne palmer hadde tatt kvelden.

Som en skjønner: Jeg var heldig med været denne gangen. Elva i nasjonalparken var i tillegg kryssbar slik at jeg fikk tatt en del av den 5 kilometer lange stien langs havet i nærmere øyesyn. Fangst? Capuchinape som kryssa stien foran meg, en gedigen flokk brøleaper, en haug små øgler, krabber og sommerfugler, soling på sandstrender og en nasjonalpark befriende fri for for mange folk. Punta Cahuita er et naturlig strategisk avkjølingspunkt med noe sterk strøm.


Er det tilfeldig at de poserer på samme måte?

Vil du ha noen anbefalinger? Pizzaen hos Corleone er bra, men dersom Cha Cha Cha er åpen er det bare å dra dit før borde fylles opp. Dagens fisk var rett og slett bare fantastisk. Frokosten kan du mer enn gjerne innta på Sol y Mar. Er du blitt så preget av lokal matskikk at du har gått over til gallo pinto (ris og bønner) med tilbehør så får man en stor og velsmakende porsjon der. Er du heldig kan det hende at du ser gamlefar og calypsolegende Walter Ferguson tusle sakte forbi mens du skuffer i deg maten.  Jeg gikk selvfølgelig til innkjøp av de to albuma som er utgitt.



Når til og med brøleapene blir lettere skremt over at jeg ikke har klipt meg enda er det vel på tide å ikke avlegge frisøren et besøk?

Så er det vel på tide å forklare den søkte tittelen på kapittelet. Etternavnet til den mannlige halvdelen av reisefølge var König. Navnet til min surfende, reggaespillende, marihuanadyrkende, altmuligmann og nabo hos Spencer Seaside Lodging var King. I motsetning til hva en skulle tro kunne en stole fullt og helt på han (som da jeg glemte igjen kameraet ute på verandaen). Og for å bruke et passelig dårlig norsk slangord så blir bare Cahuita mer og mer konge i mine øyne. Jeg vet ikke hvorfor. Det er bare ett eller annet med stedet.