Jeg hadde allerede booket hotell i Quito. Valget falt på Real Audiencia på bakgrunn av tre kriterier.

1. Lå i gamlebyen (det vil si - ikke i gringofiserte "New Town").
2. Anbefalt på det sterkeste i South American Handbook.
3. Gratis transport fra flyplassen ved forhåndsbooking.

Hotel Real Audiencia var også et av de dyrere hotella jeg hadde lagt meg inn i. Alt gikk på skinner ved ankomst. Drosjesjåføren var på plass på flyplassen, og jeg var eneste mann om bord i minibussen. Han manøvrerte oss greit utenom all rushtrafikk og helt fram til inngangsdøra til hotellet. På bakgrunn av alt virket sikkert som banken stappa jeg passet i dagstursekken. Normalt bærer jeg alt av utstyr selv, men drosjesjåføren ville være så behjelpelig som mulig slik at han tok dagstursekken min og bar den 4 meter bort til døra. Der stod det en eldre fyr som tok i mot sekken, bar den videre inn til resepsjonen 10 meter inni bygningen og ga meg sekken. Jeg plasserte den inntil beina mine. Hverken drosjesjåføren eller jeg kunne tro annet enn at dette var en person som var ansatt på hotellet.


Jeg fikk etter hvert presisert ovenfor resepsjonist Corina Castro at jeg hadde en reservasjon i mitt navn. Da jeg kikket ned ti sekunder senere var dagstursekken borte. Intuisjonen min foreslo raskt hvem som var gjerningsmann, og jeg løp ut i gata. Verken den eldre mannen eller sekken min var å se noe sted. Det var ikke før vi spilte av overvåkningstapen at vi oppdaget at han hadde en kvinnelig medsammensvoren som hadde spasert inn i lokalet rett bak meg, vaka litt rundt, og kjapt tatt sekken min med sin kompanjong i overraskende lett firsprang etter. Verdier for 24 000 kroner var forduftet. Først var jeg rimelig oppgitt over den dårlige sikkerheten og tapet av blant annet bærbar datamaskin, fotografikamera, iPod, briller, alt av (guide)bøker samt mine spansknotater. Men på sikt skulle det vise seg at det var heller passet som jeg skulle ha bekymret meg for.

For å gjøre en lang historie med mye frustrasjon kort angående to punkt kan en konstatere at politiet i Quito er mye mer opptatt av å vandre rundt i bybildet og observere enn å drive noen form for etterforskning tross veldig gode bildebevis. Hotellet var også behjelpelige med å få meldt tapet til turistpolitiet samt være tolk på det norske konsulatet som ikke hadde personer ansatt som kunne snakke engelsk. Hotellet følte vel også noe skyldfølelse siden at jeg fikk bo gratis der så lenge jeg var i Quito.

Men tilbake til pass. Nødpass tar minst en uke siden søknaden må behandles ved ambassaden i Venezuela. For sikkerhets skyld skjedde hendelsen dagen før den nasjonale første mai koma-langhelga slik at jeg ikke fikk satt i gang noen som helst søknadsprosess de første fem dagene. Videre kan man normalt hverken reise til Galápagos eller jungelen i Ecuador uten pass. Med andre ord var mine bevegelsesmuligheter kraftig innskrenket og alt av planer hadde gått fløyten. Enda godt jeg ikke hadde forhåndsbetalt noen tur til øygruppa langt utafor Ecuador.

Det som derimot tok kaka i denne historien var kanskje noe overraskende USA. Nødpass godtas ikke i dette landet siden det ikke er lesbart i maskin (eneste landet i verden som har denne regelen!). Siden jeg skulle mellomlande i New York på vei hjem var det ikke noen vei utenom å søke om visa. Jeg trodde at dette skulle være en kjapp prosedyre etter at jeg hadde motatt nødpasset, men de lokale som jobbet på den amerikanske ambassaden fulgte den idiot(sikre) ørten-punkts instruksen som var satt opp for slike søknader til mer enn punkt og prikke. De hadde også en forkjærlighet for å dele ut informasjon om hva som måtte gjøres i porsjoner. Disse porsjonene innebar at en måtte fylle og skrive ut søknaden fra internett. Internett hadde man ikke på ambassaden. Videre måtte man betale visa-avgiften på 131 dollar til et visst bankkonsern. Nærmeste filial var 1 kilometer unna. Fotografiet på søknaden var ikke av den normale pass-størrelsen. Dermed måtte en på utkikk etter spesialist foto-forretninger. Men det mest tåpelige var at en av damene i skranka på ambassaden sa at en måtte ringe et telefonnummer for å avtale tidspunkt for intervju for å få dette visaet. Man kunne ikke under ingen omstendigheter gjøre avtalen ansikt til ansikt når man først var der. Ikke overraskende var det ingen telefon i ambassaden. Så jeg fikk låne nettopp det hos South American Explorers litt lenger ned i gata, og etter at jeg først måtte betale 12 dollar via kredittkort for i det hele tatt få lov til å stå i telefonkø så steg irritasjonsnivået til nye høyder etter 50 minutter med den samme beskjeden om at de beklaget ventetida. Men jeg kom utrulig nok igjennom, og startet samtalen min med å stave navnet mitt en million ganger før vi endelig kom fram til når man hadde tid til å snakke med meg. Den lokale dama kunne forsikre meg om at de tidligst kunne trykke meg inn 5. juli. Ja, liksom. Jeg sa jeg hadde små planer om å være i Quito i 2 måneder siden jeg tross alt var backpacker. Juni var neste forslag. Neste argument fra min side var at det ikke kunne være nødvendig med et 2 times intervju siden jeg kun skulle være på en flyplass i USA samt at dette var en nødsituasjon siden passet var stjålet. Jeg skjønte etter hvert at dama aldri tok poenget og jeg la på halvveis i sinne da vi endte opp med en dato 2 uker frem i tid. Tittelen på e-posten til fedrelandet var: JEG HATER USA

Neste dag tok jeg ny tur til ambassaden og møtte utafor bygninga dama som hadde bedt meg ringe denne visa-telefonen. Kanskje det var en grunn til at hun denne dagen var degradert til kø-organiserer. Jeg vifta kjapt med mitt nødpass og snek meg forbi hele den ecuadorianske køen utafor ambassaden og trakk en ny kølapp inni lokalet.  Jeg hadde bestemt meg for å ikke forlate bygningen før jeg hadde fått slått litt vett inn i skallen på minst en av de ansatte. Første personen jeg fikk snakke med begynte på samme regla, men jeg klarte etter hvert på et eller annet merkelig vis å få poengtert sterkt nok at dette var en nødsituasjon på grunn av at jeg var blitt frastjålet passet. Hun virka lunken, men siden jeg hadde alt av papirer klart ga hun det til ei annen dame som vaka rundt i kontorlandskapet. Denne dama må ha vært av ambassadens mest oppegående siden hun etter kort betenkningstid sa at dette kunne ordnes forholdsvis kjapt allikevel. Jeg måtte bare sitte to timer til i kø, være innom 3 forskjellig luker, donere alle mine fingeravtrykk samt gjennomføre et kort revolverintervju med en amerikansk konsul. Spørsmålene viste seg å være av det typiske intetsigende slaget og sent neste dag hadde jeg pass inkludert visa i handa. Så havner du i samme situasjon så kan det i alle fall anbefales at setninger med ordene frastjålet pass og nødsituasjon brukes om og om igjen. Prøv også å få ut av dem ved første anledning en fullstendig oversikt over hva som må fremskaffes av nødvendige papirer og gjøremål. Det kan til slutt legges til at jeg faktisk ikke var den eneste nordboer som var ute i samme ærend disse tre dagene!