Gamle Quito - centro histórico - sett fra motsatte vinkler. Virgen de Quito troner på toppen av høyden El Panecillo. Oversiktsbildet over høyden er tatt fra La Basílica del Voto Nacional. Mer om den senere.

På grunn av alt pass-styret fik jeg god tid til å bli kjent med Quito, fortsatt på godt og ondt.  For å avslutte alt det negative først:

2 dager etter hendelsen i lobbyen til Real Audiencia bestemte jeg meg for å gå opp på høyden El Panecillo - som ligger strategisk plassert rett ved gamlebyen - for å nyte utsikten (og sola) samt lese i guidebøkene som jeg akkurat hadde henta på posten. Den korte turen opp gikk helt greit, men det var på vei ned igjen at Quito skyggeside slo til igjen midt på høylys dag. Dersom en tar beina fatt er eneste muligheten å gå opp (og ned) noen trapper som er delvis sperra inne av gjerder. Nesten nede i byen igjen så jeg tre personer komme i mot meg, og de begynte unaturlig å vide seg ut i hele trappebredden. Jeg hadde akkurat stått og snakka med 2 andre personer (som sikkert var kamerater av disse folka), så instinktet mitt sa: "Avledningsmanøver. Fare på ferde!".



Inni spiret på La Basílica del Voto Nacional har man en liten restaurant med spektakulær utsikt, høye priser og verdens minst interessante meny. Mens en knasker i seg en liten ferdigpizza kan man prøve å få øye på plazaene San Francisco (Quitos peneste), de la Independencia (hovedplazaen) og Santo Domingo. Bildet av Plaza Santo Domingo er forresten tatt fra restauranten på Hotel Real Audiencia. Film med mye mer panorering finnes her .

Retrett var umulig siden oppoverbakke gir små muligheter til å løpe fra noen i sandaler. Jeg la derimot merke til at det var en liten gressbakke på venstre side av folka som kom i mot, så jeg skeina raskt i retning av denne for å late som at jeg skulle la disse 3 mannfolka passere. I det jeg passerte ble det mer fart i dem og de prøvde å gripe tak i armene mine. Jeg utnyttet fordelen med sleipt fotfeste og nedoverbakke samtidig som jeg slapp vannflaska jeg hadde i hånda (eneste "verdier" jeg hadde utenom dette var 15 dollar og et kamera gjemt på innerlommer), og jeg klarte faktisk å slite meg løs og løpe nedover trappa i sinnssvak fart. Der møtte jeg på en lokal fyr som hadde tatt en pust i bakken, og jeg fortalte hva som hadde skjedd. Han rista på hodet – mest i oppgitthet over hvordan de lokale ødelegger ryktet. For å få ut litt aggresjon traska jeg barnslig nok opp trappa igjen til jeg fikk angriperne i øyesyn, viste dem fingeren, og gjorde en kjapp retrett. Like etterpå møtte jeg noen flere gringoer som hadde tenkt å klatre høyden, men jeg fikk satt dem på den bedre tanken om at en drosje var å anbefale. Hadde jeg forresten hatt tid til å lese litt mer i guideboka så hadde jeg sett at de der advarte mot å gå nettopp denne turen siden det hadde skjedd en del voldelige angrep.



De to nederste bildene er også fra den 115 meter høye neo-gotiske kirken La Basílica del Voto Nacional som ikke er en like stor severdighet som antall bilder skulle tilsi. Men det er som sagt fullt mulig å utfordre høydeskrekken her! De 2 første bildene er fra Quitos beste museum - Museo del Banco Central. Spesielt er salene som gjelder arkeologi og gull verdt å bruke god tid i med sine gedigne samlinger.

Da jeg var innom politistasjonen noen dager etter kunne de fortelle at det hadde vært ytterligere et angrep samme dag. Ved spørsmål om hvorfor ikke politifolk patruljerte strekning så svarte de at de hadde nedprioritert slikt siden det ikke hadde skjedd noe særlig i det området på et helt halvår. De la også i likhet med befolkningen og taxisjåførene skylda på Perúvianere og colombianere for den økte kriminaliteten. Jada, sikkert. For eksempel var jeg innom et ”kjøpesenter” midt i gamlebyen hvor det helt klart ble solgt 80 % stjålne saker. Jeg kunne med egne øyne observere at politifolk faktisk var kunder...



Det er mange politifolk som observerer demonstrasjoner, tyver, folkesporten "stå i bankkø" samt gale folk midt i trafikken. Handlingens menn (og kvinner) skal det ikke påstås at de er. Kanskje noe av grunnen er at det ser ut som at den massive volumøkningen i styrken skyldes ansettelsen av personer som knapt har kommet ut av komfirmasjonsdressen (-/kjolen). Forresten holder den sultne mannen et grepa tak i en statue...

Vel, nok negativitet. Kalde Quito er verdens nest høyest beliggende hovedstad med sine 2850 meter der den i 35 kilometer ligger plassert på rullende åser nede i en maks 5 kilometer bred dal. Man antar at 1,5 millioner holder til i byen. For de som har tenkt å besøke byen kan det også være greit å vite at de aller fleste overnattingsmulighetene ligger i det som på engelsk kalles ”New Town”, men som lett kunne omdøpes til gringotown. Dette innebærer nye hus med ikke alt for mye sjarm, lett tigjengelighet til alt en skulle trenge å skaffe seg av ting og helle i seg på nattestid, og en haug andre backpackere så langt øyet kan se. Bosetter man seg (u)frivillig i gamlebyen er man midt i smørøyet når det gjelder gammel arkitektur og severdigheter og mindre utvalg av anbefalte overnattingssteder på grunn av at området har vært neglisjert og preget av kriminalitet i lange tider. Dette siste er langt på vei ryddet opp i selv om man har en sterk anbefaling om å ikke gå ut (alene uansett kjønn) etter at det er mørkt. Holder man seg til turiststien som passerer forbi alle de nydelig opplyste kirkene (se forrige kapittel) så tror jeg det allikevel det ikke er så alt for stort problem. Som en referanse på at "centro histórico" absolutt er verdt et lengre besøk før man flyr videre til Galápagos kan vel deres posisjon på UNESCOs verdensarvliste siden 1978 brukes ?



Noen bilder fra rundt omkring i gamlebyen. Det første er gatebildet rett utenfor den fantastiske kirken La Compañía. Barokkfasaden på utsiden har mange interessante detaljer å glane på. Et tips (som sikkert ikke står i noen guidebøker) for å ta disse i nærmere øyesyn er å gå opp på taket av Centro Cultural Metropolitano. På innsiden av La Compañía - som har blitt nitidig restaurert etter brannen i 1996 - har man gått amok med bladgull. Dessverre har man ikke lov til å ta i bruk kameraet.

Kommunikasjonsmessig er det heller ingen bakdel å holde til i gamlebyen. Man har veldig kort vei til buss-stasjonen, en million ekstremt forurensende drosjer samt at Quito faktisk har et velfungerende system av 3 øko-vennlige bussnettverk som tar en uten ventetid (og så og si gratis) til gringotown og 3 gedigne vestlige kjøpesenter som omkranser den grønne lunga Parque La Carolina hvor en kan finne alt hva en kan trenge av vestlige merkevarer. Er man i Quito og har et stort oppspart behov for å gå på kino, så er en stor del av filmen i sentrene ikke dubba.  Jeg så blant annet de lett forglemmelige, actionrike Indiana Jones og Iron Man…



Noen glimt fra turen opp på Rucu Pichincha hvor denne mer akklimatiserte fyren ikke ville vise sitt sanne ansikt.

Har man været på sin side er en kjekk akklimatiseringsmulighet å ta i bruk El TelefériQo som er en franskbygd gondolbane som i 2005 åpnet til stor nasjonal begeistring. Den 2.5 kilometer lange turen tar en 1000 meter opp fra Quito samtidig som den også tar pusten fra de fleste. Det skyldes både utsikten og at lufta begynner å bli tynn på 4100 meter over havet. Vil man oppleve hvor tungt det kan være uten akklimatisering å traske opp på 4627 meter høye Rucu Pichincha så kan det anbefales.


En solrik morgen på Plaza Santo Domingo med Hotel Real Audiencia helt til høyre. I bakgrunnen kunne man på en større utgave av fotografiet ha skimta toppstasjonen til El TelefériQo. Selv med alt det negative som hendte meg i Quito, så endte jeg opp med å like denne byen som må ranke høyt oppe på lista over Sør-Amerikas fineste hovedsteder.