Forskjellige klesstiler fra ulike områder rundt Otavalo. Jeg liker best paret som gafler i seg is.

Jeg var allikevel ikke helt apatisk mens jeg venta på nytt pass i Quito, bare nesten. Hele 3 utflukter klarte jeg å løsrive meg fra storbylivet til. Den første krysset ekvatorlinja rett nord for Quito, hvor jeg satte meg fore å ikke besøke Mitad del Mundo (som forresten er litt feilplassert), og lot heller bussen ta meg til Otavalo. Denne lille, gråe byen har blitt hypet opp i skyene av turistindustrien på grunn av det fargerike søndags- (og til dels onsdags-) markedet. For min del ble ikke shoppinggenet trigget alt for mye selv om det fantes også en del lekre, ikke-masseproduserte ting der. Derimot var det en fornøyelse å sette seg ned i Parque Central og se på lokalbefolkningen i sine tradisjonelle drakter gjøre akkurat det samme som meg.



Skulle jeg ha dratt rett tilbake til Norge hadde jeg muligens vurdert å investere i et fargerikt sjakkbrett!

Siden jeg la opp til en dagstur ble det derfor ikke mulighet til å stikke enda lenger ut på bygda til Cotacachi (som skryter av sin lærindustri) samt vandre rundt Lagunas de Mojanda med Volcán Cotacachi over seg. Uansett hadde jeg vel ikke sett noe til den på nært hold heller på grunn av at det som normalt var konstant drivende skyer fremfor den.  Jeg satte allikevel av gårde på min private substitusjons-”la meg nå se hvor jeg havner hen”-fottur. Først gikk jeg noen kilometer utover landsbygda til den i og for seg greie nok fossen La Cascada de Peguche. Av en eller annen grunn fant jeg på å klatre opp den retningen vattenfallet kom fra, og ankom etter mye fin natur og langt borte fra et eneste blekansikt til den sørlige enden av den forholdsvise store og litt idylliske Lago de San Pablo. En rask kikk i guideboka, og spørsmål til lokalbefolkningen om når/dersom bussen gikk, gjorde at jeg gikk yterligere en god del kilometer bort til Caratera Panamericana mens jeg tenkte på hvor deilig det var å ikke bekymre seg en døyt over hvor en hadde verdisakene sine. Til opplysning hadde ekspedisjon tatt meg en god del kilometer sør for Otavalo…




Områdene rundt den "ikke helt utdøde" Volcán Imbabura (bilde nummer 3) drar nytte av veldig næringsrik jord. Forresten, La Cascada de Peguche foreviget på fotografi nummer 1 og Lago de San Pablo på nummer 3. På vei hjemover fikk jeg til og med mitt beste glimt i løpet av hele min periode i Quito av Volcán Cotopaxi.

Utflukt nummer 2 gikk sørover til Parque Nacional Cotopaxi. Den enkleste måten å komme seg dit er via en guida tur fra Quito. Er man en 3-4 stykker kan man derimot spare noe penger på å leie seg en drosje i Lasso eller ved den sørlige avkjøringa til nasjonalparken. Det var på dette siste ingenmannsstedet jeg satset på å få haik med noen. Etter 1 time ga jeg opp og pruta ytterligere ned et tilbud om drosjevirksomhet fra en eldre mann som jeg hadde kommet i snakk med. Utlegget betalte jeg ikke før jeg hadde gjennomført hele dagsturen, noe som er betegnende på hvordan tingene er så snart en kommer seg bort fra storbyen.



Som en ser så fikk jeg aldri sett toppen av Cotopaxi, men jeg ventet heller ikke like lenge som enkelte andre! Er man heldig kan man oppleve en del fugleliv langs innsjøen.

Mine første forsøk på en viss samtaleferdighet på spansk ble satt på prøve mens bilen klatret oppover til slettene ved foten av den 5897 meter høye Volcán Cotopaxi. Jeg så aldri noe til selve toppen selv om jeg brukte god tid på å vandre rundt Lago Limpiopungo – en trekvarters tur som absolutt kan anbefales dersom det ikke blåser alt for mye. Neste punkt på programmet ble at den gamle firehjulstrekkeren (det var heller bortkasta med en ny på disse veiene) tok oss opp fjellsiden av vulkanen til parkeringsplassen på 4600 meter. Der er det bare å slenge på seg alt en har vind- og varmt tøy og ta seg ytterligere noen hundre høydemetere til hytta Refugio José F. Ribas. En krysser ikke 5000 meters grensa, og det er heller ikke sikkert at man ser noe gjennom skyene som driver forbi, men en kan i alle fall prøve å skryte litt av bedriften i en mail hjemover. Høydetreninga i Quito hadde gjort underverker for min del. Overnatting på hytta og toppstøt opp på den aktive Cotopaxi i god tid før snøen blir for bløt stod jeg i motsetning til tidligere planer glatt over.





Været i fjellene i Ecuador (i alle fall da jeg var der) er ytterst ustabilt, så jeg var i og for seg fornøyd med å få den overskya sorten ved ankomst Quilotoa. Panorama-bildet er satt sammen av denne filmen , og det må sies at kalderaet tar seg godt ut i slikt vær også. Nede ved innsjøen fikk ordet stillhet ny mening. Vel oppe igjen stakk sola igjennom rett før tåka og mørket senket seg. Volleyball var den store folkesporten i dette fjellområdet.

Ekspedisjon nummer tre ble av overnattingssorten. Jeg hadde tidligere hatt planer om å gå fottur rundt deler av det som på god spansk kalles Quilotoa Loop. Nødvendig gjøremål i Quito og manglende futt gjorde heller at jeg kutta ned prosjektet til høydepunkta, noe som kanskje var like så greit. Loopen henter navnet sitt fra samfunnet Quilotoa (3850 meter over havet) som ligger plassert på kanten av et stort krater etter en utdødd vulkan. Fra kraterkanten kan man skli nedover skråninga i en halvtime for å komme seg til den idylliske (grønne) innsjøen som har etablert seg i bunnen av krateret. En annen mulighet er å leie et esel eller hest til å gjøre jobben for deg, spesielt på turen opp igjen! I bunnen av krateret har man i tillegg bygd noen overnattingsmuligheter som blir sagt å være noe varmere enn de ganske så kalde (og billige) på kraterkanten. Heldigvis er man uansett ikke gnien på tepper.






Området byr som sagt på gode muligheter for fotturer. Man kan for eksempel bruke 5 timer på å gå rundt kraterkanten, eller gjøre som meg – legge av gårde tidligst mulig om morgenen til Chugchilán 600 høydemetere lavere. Strekningen til fots er absolutt kortere enn de 22 kilometerne med svinger, stupbratter skråninger og leirskred som bussen bruker. En skal ikke se bort i fra at dette er en av de fineste kortere dagsturene man kan gjøre i hele Ecuador, og man trenger ikke guide så lenge været er brukbart og man kombinerer denne turbeskrivelsen med enkle spørsmål til de vennlige folka som man treffer på langs ruta (mens en prøver å holde seg borte fra overivrige vaktbikkjer). På den annen side så er det heller ikke dyrt å leie en guide som nok har mer nytte av pengene enn du har. Bildene ovenfor og under (i kronologisk rekkefølge!) taler vel for seg selv om hvor fint det optimalt sett kan være med nesten alt av hva naturen kan tilby?





Jeg ville tro at det fins enklere måter å bruke et esel som fremkomstmiddel på. For meg var det bare (etter et langvarig dekkskifte i Chugchilán) å sette meg på en 4-5 timers spektakulær busstur over páramoen til Latacunga hvor jeg i likhet med det som virket som halve Ecuadors befolkning ventet på å kapre en utgave av de hyppige søndagsbussene til Quito.