Utenom Basílica de Nuestra Señora del Rosario de Agua Santa (!!) er det lite å legge øynene på i
Baños. Denne Señoraen har visstnok redda Baños fra utallige ulike farer opp igjen årene, og dette er gjenfortalt på gigantiske malerier inni kirken. Resten av byen er kjedelig og turistifisert, men en kan alltids besøke kirkegården!

Første stopp på vei sørover fra Quito ble lagt til Baños. Navnet kan oversettes til bad (men brukes også om toalett) og henspiller at det finnes varme kilder i byen. Fjellheimen i Ecuador ligger i et belte av aktive vulkaner, og for Baños sin del så er den plassert ved foten av Ecuadors mest aktive vulkan – den 5023 meter Volcán Tungurahua. Baños sin meter over havet er ikke mer enn 1800, slik at det er betraktelig varmere (spesielt om natta) enn de fleste andre fjell-landsbyene.



Dersom det er Audi fra 1958 så er den i alle fall fiksa på.

Litt nær historikk om Baños er på sin plass. I oktober 1999 økte geologene faregraden for utbrudd til oransje (betyr at det kan skje et utbrudd om dager eller uker), og tvangsflytta 20 000 personer. 4 måneder senere hadde det tross en mengde aktivitet enda ikke skjedd noe utbrudd som hadde truet selve Baños og 5000 personer gikk til angrep mot militæret - væpna med spader og steiner – for å flytte hjem igjen. Over natten så var faren plutselig nede på gult nivå, og der har den vært siden (selv om det både i 2006 og 2008 var utbrudd). Baños ble raskt den turistmagneten den alltid har vært, og det eneste en legger merke til er evakueringsinstruksene på hotella som anbefaler en til å ta stikke snarest mulig til andre enden av dalbunnen dersom et utbrudd skulle skje (som om det skulle hjelpe siden det kun tar 5-10 minutter fra et eventuelt utbrudd til det når Baños).



Det var vel naturen som dro meg mer til tettstedet enn muligheten til å plaske i ”helende” varmt vann. En enkel 2 timers tur er å gå til høyden med det selvforklarende navnet Bellavista. Jo da, det er fin utsikt derfra over det som dominikanerne starta på i 1533. Siden man sterkt er advart mot å nærme seg vulkanen, er det blitt veldig populært å leie seg en sykkel (eller en motorisert firhjuling) for å dra nytte av veien som stort sett faller jevnt nedover mot Puyo. I den grønne dalen med stupbratte fjellsider passerer man en hel haug med større fosser som en har ulike måter å komme seg frem til. Den mest populære (og adrenalinaktige) måten er tarabitaene (simpel kabinbane) som suser over til den andre siden av dalen. For å komme seg til den mest kjente – El Paílón del Diablo (djevelens gryte) – må en derimot gå en kilometer.




Da jeg kom opp igjen til sykkelen (etter å ha observert denne kraftige fossen), oppdaget jeg at jeg hadde pådratt meg min første punktering i hele mitt liv. Med all den flaksen jeg allerede hadde hatt i Ecuador så var det bare på sin plass at dette skjedde.  Jeg åpna verktøyveska jeg hadde fått med meg, og kunne snart stifte bekjentskap med en pumpe som var nærmest defekt.  Verktøyet var så dårlig at jeg knapt fikk løsna på dekket. En eldre mann med maks tre tenner kom forbi og kunne opplyse at dette knøttlille stedet faktisk hadde en som reparerte dekk av alle slag. Jeg fikk trilla sykkelen et par hundre meter til hovedveien, men der var det ingen til stede. Derimot klarte jeg i det minste å få av dekket og bytte til ny slange, men det var plent umulig å få nok luft inn i dekket. Etter at jeg hadde streva lenge nok dukket eieren opp med matbiter rundt munnen. Pump hans på innsiden av døre gjorde at jeg fikk avslutta sykkelturen, og haiket med en sightseeingsvogn tilbake til Baños. Redningsmannen fikk også noen cents til fler matsmuler.



De 2 øverste bildene er fra Colegio Moldonado.

Eneste hensikten jeg hadde med å dra til videre til Riobamba var å sette meg på taket av et tog som tar en ned og opp Nariz del Diablo (djevelens nese). I 1899 startet man på prosjektet med mål at en jernbane skulle knytte sammen kystbyen Guayaquil og Quito. Det gikk greit i 130 kilometer inntil man nådde Nariz del Diablo, en nesten vertikal fjellvegg med en høydeforskjell på 800 meter. Løsninga man fant på var å la ta toget kjøre sikksakk. Etter å ha kommet seg opp fjellsida og til Aluasi i 1902 fikk man opp farta videre til Riobamba i 1905 og senere Quito i 1908. Togruta var stort sett i bruk frem til 1997 da El Niño ga et endelig nådestøt til lønnsomheten av denne virksomheten. Den eneste delen av toglinja som er holdt i stand strekker seg mellom Riobamba og Sibambe ved bunnen av Nariz del Diablo, og det trafikkeres kun av et turist-tog 3 dager i uka.


Personlig så er jeg fornøyd med "bønnebildet". I bymuseet var det da jeg var der en interessant kunstutstilling. Eneste gangen jeg synes slikt er interessant er når jeg har mulighet å forstå hva det skal forestille...

Det skader ikke å bruke en dag i Riobamba til å vandre rundt i gatene og se på 1800-talls arkitektur i mer eller mindre god stand. Et tips for en litt annerledes opplevelse er å spørre vakta om du kan få lov til å slippe inn på Colegio Moldonado for å observere en skole med litt mer stil en stort sett alle norske.  Andre bygninger å få med seg er Municipio hvor Ecuadors første konstitusjon ble undertegnet i 1830 og bymuseet (Museo de la Ciudad). En dyrere middag kan for eksempel inntas på Cafe Concerto del Delirio som holder hus i et hus som den allestedsnærværende frihetsforkjemperen Simón Bolívar holdt til i.



Noen gang sett noen jekke opp et tog? Ikke vi heller! Det måtte jo gå galt med en skråstilt jekk, en stein og en plankebit.

Togturen startet grytidlig om morgenen og alt så strålende ut i en halv time. Da tok tydeligvis et eller annet i motoren kvelden, og vi måtte rygge tilbake til verkstedet. Jeg hadde tidligere beretta for noen folk om alle uhellene mine til nå i Ecuador, så jeg ble selvfølgelig tillagt all skyld. Ventetiden på verkstedet ble lang og mange ga opp. Men etter 3-4 timer ga man faktisk klarsignal til å gjøre et nyt forsøk. Alle var strålende fornøyde inntil regnværet satte inn og en etter en evakuerte innendørs. Etter hvert måtte vi begynne å gjøre korte stopp for å kaste vekk småstein som hadde rast over skinnegangen, og det var egentlig bare som forventet at vi før eller senere måtte komme til et større jordskredområde der vi med egne øyne kunne se stadig at steiner av god størrelse kryssa linja. Etter en ny time ga vi opp, og rygga i en time eller to i ekstremt sakte fart tilbake til nærmeste vei.  Jeg bestemte meg for at jeg ikke gadd å oppleve Nariz del Diablo (denne gangen) og satte meg på en buss til Cuenca.



Togturen ble våt. Jeg fant også ut at det var på tide å kassere regnbuksa siden den fungerte best til å slippe vannet igjennom og holde det der. Siste fotografiet er av Aluasi som vi aldri kom fram til med toget.