Cuenca var en stor positiv overraskelse. Egentlig hadde jeg sett for meg at jeg kom til å hoppe over Ecuadors tredje største by, men for en gangs skyld holdt guideboka stikk i ”om at dette kanskje er den peneste kolonial-byen i Ecuador”. Ser man bort fra selve gamlebyen i Quito så er dette garantert stedet å reise dersom man har et snev av interesse for arkitektur. I tillegg er det færre folk, mindre forurensning, støy og sikkert en del sikrere også.




I likhet med alle andre sydamerikanske byer (virker det som) så har man en haug med dekor-rike kirker å ta av. Vandrer man litt rundt i både hovedgater og sidegater kan mange staselige offentlig og private bygninger med mange intrikate detaljer dersom en løfter blikket litt. Det er derfor ikke så rart at Cuenca i 1999 slo følge etter gamle Quito på verdensarvlista. For å sette en liten piff på det hele så flommer Rio Tomebamba mindre søvnig rett på utsiden av centro histórico.



Parque Calderón er en av de finere hovedplazaene jeg har besøkt. Catedral Nueva flankerer den ene sida, mens andre stilmessige bygninger pynter opp de andre sidene. Rettssalen ble tildelt et hjørne.

Cuenca ble i sin tid grunnlagt av spanjolene på ruinene av inkabyen Tomebamba (som igjen hadde bygd byen sin på toppen av den til en lokal stamme). Tomebamba ble sagt å ha vært like fin som Cuzco, men ble fullstendig rasert under borgerkrigen i inkariket. Ikke spesielt spektakulære rester etter inkabyen kan man finne på det arkeologiske området Pumapango - pumaens dør - som en får tilgang til dersom man kjøper billett til Museo del Banco Central.  Det museet var fullt på høyde med museet av samme navn i Quito, og spesielt var den etnografiske delen meget interessant hvor man blant annet hadde samling av innskrumpa hoder fra Oriente (jungelen). En mindre del var også viet valutahistorien til Ecuador. Frem til år 2000 hadde man noe som het Sucre, men etter at den enheten i løpet av 1999 mistet hele 67 % av sin opprinnelige verdi i forhold til dollar så fant man på det sjakktrekket at man byttet til nettopp amerikanske dollar over natten. De som i flere år hadde sukra vekk Sucre i banken opplevde at i løpet av et år så hadde formua deres forsvunnet da man satt 1 dollar til 25 000 Sucre (den største seddelen i omløp var 50 000 Sucre).

Slike masker og drakter blir faktisk brukt ved festlige anledninger i Ecuador. Ponchoene derimot er hverdagsbekledning.

Cuenca markedsfører seg også litt som en hovedstad for Panama-hatter. I motsetning til det navnet den har endt opp med, så er den av Ecuadoriansk opprinnelse. Grunnen til at landet et godt stykke lenger nord ufrivillig har fått æren skyldes at hatten ble fraktet til Panama hvor den ble sendt videre med båter til alle verdenshjørner. Inkompetente folk som meg folk trodde derfor at den kom fra Panama.



Det går mye i utendørs mat i Cuenca. Bord med søtsaker er overalt i nærheten av hovedplazaen. Det er mange folk (og fluer) bortom herlighetene, men på grunn av mengden er jeg sikker på at tar lang tid før det skjer utskiftninger på bordene. Jeg stod glatt over å forsøke meg. Derimot kjøpte jeg 2 kvelder røykfull gatemat som ble solgt ved blomstermarkedet. Det var vel ikke slik røyk man hadde informasjonsopptog mot.
 
Jeg hadde tidligere planlagt å reise til Vilcabamba som ble kjent i 1955 da Reader’s Digest (Det Beste på norsk) hevdet at folk på dette stedet levde mye lengre og hadde lavere sykdomsrate enn alle andre steder i verden. Folk strømmet til og plutselig dukket det opp lokale folk som levde godt på at de var helt sikre på at de var sånn cirka noe i nærheten av 120 til 130 år gamle.  Hippiene var de neste til å valfarte til Vilcabamba. De var derimot meget interessert i kaktusjuicen San Pedro som gir hallusinasjoner. Noen kom vel også på grunn av naturen. Jeg bestemte meg i siste øyeblikk for å skippe Vilcabamba siden jeg var passe lei av regnværet i Ecuador og la inn en nødvendig halv dag i Loja mens jeg ventet på bussen som skulle ta meg over grensa til Piura i Perú.



Det er maaange strømledninger i Ecuador (ofte en slik kladas at man lurer på hvordan det er mulig at en har strøm hele tiden). Som oftest ødelegger de et fotografi, men akkurat her i Loja skapa de en litt artig effekt

Og studentbyen Loja viste seg faktisk å være et greit sted å slå i hjel en halv dag. Den ligger såpass langt fra andre byer at man i 1857 lurte på om man skulle styre seg selv. Byen var også den første i Ecuador til å skaffe seg elektrisk strøm i 1897. Det siste prosjektet er at man faktisk har satset på søppelopprydding og gjenvinning, noe som må sies å være atypisk for hele Latin-Amerika. I likhet med Cuenca har den en del fine bygninger og kirker, men problemet er ofte at bygningen rett ved siden av ikke alt for ofte er det.



Puerta de la Ciudad tar seg bra ut i fint vær, men byggestilen var nokså i utakt med resten av byen. Iglesia San Sebastián ligger ved byens fineste plaza - Plaza de la Independencia - hvor folk samlet seg 18. november i 1820 for å erklære seg løsrevet fra Spania. Loja var en av de første byene i det nåværende Ecuador til å gjøre dette.