Ikke helt vellykka sammenliming av bilder, men det gir i alle fall et helhetlig perspektiv av Palenque. Video her .

En når et visst metningspunkt på mayaruiner etter hvert. Så derfor ble 3 mulige ruinbesøk i Mexico kjapt kortet ned til ett. Palenque er blant de ruinene som karakteriseres som ”må se”. Hva skal jeg si? Ruinene var absolutt verdig plassen på lista, og stilen var annerledes enn det jeg hadde sett før, ofte til dels avlange med ikke som mål å være høyest i mayaverdenen. Det jeg ikke likte derimot var at man lot juggelselgere tapetsere gangstiene inne på området, men de skal ha for at man ikke var pågående.



Inskripsjonstempelet øverst til venstre, og soltempelet nederst til høyre.

I motsetning til El Mirador som så sitt høydepunkt i årene rundt da en annen fyr ble født i Israel, så hadde Palenque sine gullår rundt århundrene 600 – 800 etter å ha utviklet seg gradvis gjennom 700 år. Lord Pacal, som stod for bedriften, fikk nokså umayask et stort tempel bygd rundt sin krypt. Finest utskjæringer har vel ikke så alt for store Temple of the Sun, og etter min mening burde en klatre opp på Temple of the Cross for å få en best mulig oversikt over det forholdsvis kompakte området ruinene utgjør. Mest iøynefallende er allikevel Pacal sin grav – Temple of the Inscriptions.



Min cabana var ikke gal selv om den delte åpent tak med naboen. Ellers så gikk det mye i grønt og gult..

Jeg gjorde for blasert unna ruinen Palenque på drøye 2 timer, til dels før den aller største horden med turister ankommer stedet. Evakueringsstedet mitt var smådyre (etter min standard) Margarita & Ed’s i den fascinerende oasen El Panchán 7 kilometer utafor Palenque by. Det sies at Don Moises Morales Marquez, som var arkeologist ved Palenque, kjøpte et jordstykke i 1980 og grunnla El Panchán. Dette jordstykket er nå viderefordelt til barna som i ly av jungelen har dannet et lite samfunn for laidbacke turister som vil bort fra den hektiske byhverdagen. En finner ikke stort annet enn restauranter og overnattingssteder her kombinert med litt turistbyrå-, massasje-, tatoverings- og internettvirksomhet. Man reiser definitivt ikke til El Panchán dersom en regner med at mye skal skje rundt en. På den annen side er det tydeligvis kvalitets live-musikk på kveldene samt annen musikk som pågår støyende for langt utover natta.




Øverst Misol-Ha. Hvis en ville bli våt kan en kaste seg i vannet eller gå bak fossen til en liten hule med selvlysende insekt. Nederst Santa Clara med hengebro i bakgrunnen. Spanderer man en dollar eller to slipper man å gå over den.

På veien fra Palenque til San Cristóbal (de las Casas) ligger det noen severdigheter knyttet til vann. Fossen Misol-Ha som en kan gå bak, elva Santa Clara og kalksteinfossområdet Agua Azul . Agua Azul ligner på en litt mer voldsom utgave av Semuc Champey i Guatemala. Forskjellen er at det er en haug med turister, ørten steder å spise, og nok av folk som skal selge deg ett eller annet. Videre er det veldig avgrenset hvor du har lov til å svømme. For litt ro i sjelen er det best å forflytte kroppen enten oppstrøms eller nedstrøms fra turistfella. Med andre ord – Semuc Champey er inntil videre mye bedre, men har en ikke mulighet til å reise dit så er dette absolutt et helt greit substitutt. En burde også prøve å holde øyene åpne mens en snor seg rundt i fjellsidene i Chiapasregionen mens man samtidig irriterer vettet av seg over alle små fartshumpene som en veisjef må ha lagt enda mer sin elsk på enn sine kompanjonger i nabolanda.



Brannmenn (ved navn Amir) fra Israel ser ut til å være mer veltrent enn kontorrotter fra Norge. Snikfotografen var ei fransk jente som jeg trodde jeg hadde lagt kameraet trygt i sekken hos.