San Cristóbal er en hyggelig overraskelse. Når mørket senker seg merker man at en har beveget seg til 2100 meter over havet, men det gjør også at lufta er forfriskende. Byen har rykte på seg for å være en av Mexicos fineste, noe som selvfølgelig innebærer at det er en del turister her. Men byen svelger dem unna, og har stort sett ikke blitt alt for turistorientert enda.



Catedral de San Cristóbal er umulig å ikke legge merke til. Åstedet for utsiktsbildet over San Cristóbal skal du være en racer for å klare å finne frem til. En hyperaktiv angripende hund er nærmeste nabo. Heldigvis var det et gjerde i mellom oss.

Noen tips: Hold deg unna gågata dersom du ikke har veldig hjemlengsel, legg en liten høydeøkt østover forbi Tempelo og Barrio Guadalupe (og fortsett så lenge du gidder) for å oppleve dagliglivet, og spis billig og god menu del dia på Maya Pakal. Det stedet står trolig ikke i noen guidebok (ligger i gata Francisco I Madero), og var et funn for min vegetarfølgesvenn Daniel fra Tyskland. Han kunne fortelle at det ikke alltid var like lett å få variert vegetarkost i Mexico. Overnattinga kan for eksempel gjøres på et av de fineste ungdomsherbergene jeg har sett - Posada Mexico – men en har nok av andre gode muligheter også.



Et lettere tilfeldig utvalg av bilder fra min barrio-gåtur.

En vanlig utflukt er til de fargerike nærliggende Tzotzil-byene San Juan Chamula og Zinacantán. Vel, jeg hadde blanda følelser ved å bli med på en guida tur. I kirken i San Juan Chamula var vi på et tidspunkt 3 ganger så mange gringoer enn lokale som gjorde sin religiøse plikt. Nå skal det sies at moderne tro er sterkt preget av gammel overtro. For eksempel kunne en observere at en drev ut sykdom fra kroppen ved å svinge en hane i alle vinkler rundt kroppen for deretter å brekke nakken på den - altså hanen. Fotografering inne i kirkene var forøvrig strengt forbudt selv om noen amerikanere glatt overså det.




Daniel prøver å vri seg unna noen få pesos i fotografiavgift, mens fotografen venter spent på å få i seg noen tortillas med ekstremt godt tilbehør.

Da vi fikk 45 minutter til oss selv tok jeg derfor første oppoverbakke ut av byen bare for å oppleve at batteria i kameraet tok kvelden. Guidebøker skremmer folk med at det er ”vanlig” å bli overfalt hvis en finner på å gå rundt i dette området alene. Jeg følte meg like trygg her som alle andre steder i Latin-Amerika, og kunne tenkt meg å gå rundt i eget tempo. Men vil en være med på denne fesjåen så er et veldig godt valg å møte opp ved korset foran katedralen i San Cristóbal klokka halv ti og bli med Raul og Alejandro i deres van med beinplass. Vår rett fra panna tortilla-lunsj i et lokalt kjøkken i Zinacantán var ytterst god. En kan gjette hvem som var mest hol.


En gruppe selgere som heller burde ha vært på skolen (ei av dem kunne riktig nok snakke veldig bra engelsk) og en gruppe gringos.


Gamlemåten å lage klær på. Guiden kunne fortelle at det nå var færre som kunne denne kunsten siden stadig flere unge konsentrerte seg om andre mer bruk og kast ting.


Et typisk selgerbord i San Juan Chamula med noen Zapatister til venstre.


Skitne triks (uansett kjønn) når en spiller basketball er universelt. En finner basketballbaner overalt i Chiapas selv om folket strengt tatt ikke er bygd for sporten.


Småmorsomt ble i alle fall fotografiet fra Zinacantán. En teori for den plutselig inngående interessen i(nni) pensum kan være at de ikke tålte det blendende synet av fotografen eller at jeg ikke skulle ha tatt dette bildet.


En pust i bakken i Zinacantán fra alt turistmaset er velfortjent.

Siden San Cristóbal var hovedstedet for den "moderne" revolusjonen Zapatistene gjennomførte i 1994 hadde jeg regnet med at det var noe spor etter dette, for eksempel i form av et museum. Det var nada å finne, men man så i det minste noen slagord langs veiene i Chiapas. Kanskje noe av grunnen er at bevegelsen fortsatt er oppegående? Zapatistene har tatt sitt navn fra Emiliano Zapata som var en karismatisk geriljaleder under Mexicos blodige revolusjonstid tidlig på 1900-tallet. Han regjerte blant annet over den fattige Morelos-regionen, og målet var blant annet å fordele/tilbakeføre jorda som haciendaene hadde til de fattige. Zapata ble tatt livet i 1919 da den rivaliserende geriljalederen/presidenten Venustiano Carranza tilbød en god sum for Zapatas død. Carranza led samme skjebne året etter. Zapatas drøm har aldri blitt oppfylt av Mexicos regjeringer og det var folket som dannet Ejército Zapatista de Liberación Nacional som faktisk tok over deler av Chiapasregionen noen få dager i 1994. Zapatas drømmer lever videre sterkt kontrollert av det militære, men er vel et utopisk prosjekt.



Hva ikler man seg ikke som iskremselger for å tjene penger? En blir i alle fall lagt merke til. Kirken øverst til høyre er Santo Domingo med et gullbefengt indre. Markedet med masseproduserte lokale tekstiler, dukker og juggel omkranser kirken. Forøvrig er du flink dersom du ikke klarer å få med en taxi med i et bilde. Det virker som halve den mannlige befolkningen har dette som levebrød, og de har ikke hatt opplæring i bruk av blinklys. Så vær varsom!


Bobler ble lagd 10 år lengre i Mexico enn i resten av verdenen, og det krydde av dem i Chiapas. Vannpåfyllingsbilene har megafon som man roper ut slagord i, og gasspåfyllingsbilene har kjetting som bråker noe sinnssvakt når den subber langs det faste dekket. Litt bråk er kjekt?