Du lurer kanskje hvem som styrer Nicaragua i disse dager? Det er nok den gamle og upopulære Sandinist-ringreven Daniel Ortega. Men som drosjesjåføren min til flyplassen påpekte (selv om jeg ikke hang mye med i svingene i hans mitraljøsespansk) så er alle i lomma på en eller annen på en eller annen side av politikken. Korrupt har alltid vært fornavnet til Nicaragua..

Jeg trodde jeg hadde forsikra meg mot alle uforutsette ting. Alt virket greit. Minibussen henta meg klokka 4 på natta, droppa resten av folket av ved flyplassen, før sjåføren satte av gårde i retning mot busselskapet King Quality. Grunnen til at jeg hadde valgt nettopp dette selskapet var at de gjør unna turen til Managua på en dag. Ved ankomst stakk han en konvolutt med 63 dollar til meg. Prisen for en bussbillett til Managua. 22 dollar kom jeg raskt frem til at jeg hadde betalt for å komme meg fra Antigua til en eller annen bydel av Guatemala City. Drøy overpris, men det var tross alt midt på svarte natta.



Her har du 2 av få bygninger som overlevde jordskjelvet i 1972. Katedralen har man for sikkerhets skyld bare restaurert til et ubrukelig skall. Det daværende Hotel Intercontinental opplevde derimot at "The Aviator" - Howard Hughes - for alltid evakuerte landet midt under jordskjelvet, men var senere base for internasjonale journalister under borgerkrigen og senere Contras-krigen, samt har også huset to regjeringer. Statue av Sandino øverst.

Da jeg skulle plukke opp det som jeg trodde var en forhåndsreservert billett (gjort av Casa Luna) fikk jeg til svar at det ikke fantes noe slikt.  Der stod jeg ett eller annet sted i Guatemala City med 63 dollar i hånda og uten noe som helst telefonnummer til de som ikke hadde gjort jobben sin. Ekstremt stotrende fikk jeg bruk for min kunnskap i lite grammatikalsk riktig spansk og etter 2 minutter kom de med et forslag om at det faktisk var igjen noen billetter på luksusklassen. Jeg hadde i mellomtiden sett for meg at flyet til Corn Island tok av uten meg, så jeg bladde kjapt opp 20 dollar ekstra for denne muligheten.  I og for seg var de ekstra 100 kronene vel anvendte penger. Det var luksus. Et lite tips til slutt. Husk å ha minst 15 dollar på deg til diverse grensepasseringer (og trippelsjekk alt som kan gå galt dersom du virkelig er avhengig av at alt går som planlagt).


Sørover og nordover fra mitt favorittsted på Derek's Place. Bygningen på det siste bildet er elhuset med solcellepanel og vindmølle. Veldig god tanke, men en måtte allikevel enkelte kvelder ha hjelp av et aggregat for å lyse opp laptopen. Noe som vel er et godt tegn...

Det kan vel ikke påstås at jeg har noen stor forkjærlighet for hovedsteder, og når det første en hører av drosjesjåføren er hvor farlig nettopp bydelsområdet Martha Quezada er så styrket ikke akkurat det trua på at Managua ville endre på mitt standpunkt.  Da Managua ble valgt som hovedstad på 1800-tallet hadde byen bare en populasjon på 25 000, og beslutningen var kanskje aller mest basert på at den var halvveis mellom de alltid stridende byene León og Granada. En tenkte kanskje ikke like mye på at jorda under byen er ytterst ustabil, og blir rammet av et jordskjelv sånn cirka hvert 40 år. Det siste i 1972 la det som en gang var ”downtown” langs Lago de Managua i ruiner, drepte mellom 5 og 15 000, og gjorde 200 000 hjemløse. Denne delen av Managua er aldri blitt bygd opp igjen, og utgjør et slags rart monument over dårlig byplanlegging. Lett hoderegning tilsier for øvrig at det kun er rundt 5 år til neste gang ulykken inntreffer...


"Carpenter Justin" i velfortjent søndagsposisjon. Jeg kunne også tenkt meg 2 måneder på Little Corn Island hvert år, men skal vel ikke skryte på meg alt for stor fingerferdighet.

På grunn av logistikk ble mitt inntrykk av Nicaragua denne gang kortet ned til Little Corn Island. Jeg hadde mange høydepunkt sist gang jeg besøkte landet, men denne knøttlille øya plasserer seg rimelig høye oppe på lista. Som mange andre steder langs den karibiske kysten, og i dette tilfellet godt uti, så er ikke dette plassen for stor fysisk fostring. En har 3 muligheter: Jobbe med brunfargen. Dykke eller snorkle. Eller lure på hvorfor ikke alle har lyst til å bosette seg på et slikt sted for alltid (i alle fall i tørketida). Det var det Derek gjorde for over 10 år siden. Han skapte Derek's Place. Backpackere dukket opp, og det gjorde også etter hvert spansk kone og barn. Derek har nå forflytta segmentet sitt en god del over billigste backpackernivå siden han tilbyr kun 4 casitas, noe som passet godt for en fyr som har funnet ut at han trives best med kontrollerbart bråk.


Er jeg ikke fantastisk oppfinnsom med motiv? Mitt første oppholdssted var "Rincon" som har hengekøye på verandaen. Neste stoppested var "High Casita" (den opphøyde bygningen på fotografi 1 og 2). Ikke noen grunn til å fortsette nærmere sjøkanten. Den konstante pålandsvinden er heldigvis bare enda mer merkbar her, noe som innebærer null mygg og en levelig temperatur. Sittegruppa som en kan se i alle fall på første fotografiet er kokosnøttbålet. Flor de Caña flasker (Nicaraguansk rom) ble blant annet brukt som vindusglass...

Nå skal det sies at kontrollerbart var vel ikke gaulinga til haner, snakkinga og plystringa til papegøyer (samt appetitten på kulepenner og notatbøker), eller at det fulgte 2 sløve hunder med High Casita. Men slikt er bare sjarmerende og skaper en mer autentisk følelse. Jeg kan ikke annet enn å anbefale stedet på det sterkeste for folk som har lyst til å bruke en del penger på å være på det beste stedet på Little Corn Island. Er en fra Norge er i og for seg ikke under 200 kroner natta for en dobbeltseng upris. Videre er det ingen grunn til å gå 15 minutter inn til "sentrum" for frokost, lunsj eller middag selv om en sikkert kunne spart en del dollar. Både lunsj og middag er etter metoden spis så mye du ønsker sammen med resten av familien (noe som passet den umettelige appetitten til undertegnede godt). Ensalada de frutas burde være førstevalg til frokost.



Min kulepenn-nemesis før den nettopp ble det. Ellers kan det nevnes at bildet nederst til venstre er av stranda til Ensueños. En lett rekognosering fastslo at dette ville vært mitt andrevalg på øya..

Gjorde jeg noe på Little Corn Island? Nei. Gjorde det noe? Nei. Tilfeldighetene gjorde det slik at jeg pløyde igjennom "Alkymisten" av Paulo Coelho i løpet av en dag (i tillegg til Kathy Reichs' "Monday Mourning og Ian Rankin's "Teeth & Nail"), og mens jeg stirret utover revet kom jeg til at kanskje det jeg fram til nå hadde kalt sløvhet var et tegn på at jeg hadde kommet et lite stykke på vei i Santiagos 4 trappetrinns selvrealisasjon. Og uten sammenligning forøvrig er det vel rimelig sannsynlig at begge historiene ender på samme måte.



Utsiktstårnet tilbød 360 graders, men jeg ville ikke ha klatra den vertikale stigen en gang til på en veldig vindfull dag. Guidebøker hevder at det ikke er stort mer enn drøye 500 fastboende på Little Corn Island, samt at det er mye kriminalitet. Det siste hadde jeg på følelsen var sjøsprøyt.

Nei, nok filosofering. Reis til Little Corn Island. Reserver plass hos Derek, Anna, Suraya og Lola. Forsøk å få plass i High Casita dersom en er 2 personer. Og gjør ytterst lite. Mistrives du skal jeg aldri mer forlate Europa. Garantert. Buen Viaje.



Jeg trodde jeg hadde forsikra meg mot alle uforutsette ting. Hvem skulle tro at Atlantic Airways hadde bestemt seg for å slutte å fly mens jeg var uten forbindelse med omverdenen på Little Corn Island? Telefonisk kontakt med ei dame i Managua forsikra meg om at jeg bare måtte kjøpe en billett hos konkurrenten La Costeña så skulle jeg får refundert 107 dollar ved ankomst Managua (de skyldte på et par dagers mekaniske problemer - om dette var sant var vel heller tvilsomt). Jeg hadde ikke stor tro på dette opplegget, men jeg bare måtte komme meg til Managua. Tror du at det var noen tilstede hos Atlantic ved ankomst Managua. Selvfølgelig ikke. For å gjøre dagen komplett så venta en e-mail på meg om at den personen som jeg skulle møte i San José (Costa Rica) dessverre måtte avlyse turen i siste øyeblikk. Så der stod jeg 107 dollar fattigere, og med en bussbillett grytidlig neste morgen til et sted som det ikke var noen som helst nødvendighet at jeg reiste til. Hva neste? Improvisasjon!