I likhet med Walter Ferguson så bestemte jeg meg for ”going to Bocas”. Øygruppa Bocas del Toro blir i alle guidebøker kjørt frem som Panamas lett tilgjengelige karibiske paradis langt vest i landet som skal stjele amerikanske turister fra Costa Rica. Med dette menes trolig at man kan fly direkte dit fra en flyplass midt i tjukkeste Panama City (og faktisk også fra San José i Costa Rica!). Kommer man alle andre veier (for eksempel en meget lang busstur fra Panama City) må man benytte seg av hurtigbåter som tar en den siste halvtimen ut til Bocas del Toro. Dersom en kommer sjøveien har man fortsatt troen på at dette er et paradis siden det som først dukker opp i horisonten er styltehus..


Disse bildene er faktisk fra Costa Rica. Kort tid etter at jeg forlot Cahuita var det bom stopp. Man hadde bestemt seg for at dette var dagen for å demonstrere over dårlige veier. Politiet som i stort monn var til stede ved en strategisk plassert bru ga oss først en tidsramme på en halv time, men det virket etter hvert som at de var så enige i tiltaket at de lot det drøye i det uendelige. Eneste utvei var derfor å ta med seg all bagasje og traske over brua til en buss som hadde snudd nesa motsatt vei til stor glede for oss. Rånerne så ut til å ta situasjonen med stor ro. Brua på bildet er forresten den som er på grensa mellom Costa Rica og Panama.

Det var kanskje på grunn av at jeg hadde forholdsvis store forhåpninger til stedet at jeg ble noe skuffet da steg opp av båten. Hovedgata var blant annet en langstrakt, usjarmerende, ganske så brei asfaltert stripe som jeg fleipet med sikkert kunne ha tatt imot småfly på en god dag. På meg virket den lille byen som et sted som aldri hadde funnet sin identitet etter at turistene hadde begynt å falle ned fra himmelen. Jeg vet ikke om det var dette som gjorde at jeg forholdt meg stasjonær på Bocas og ikke foretok utflukter til det som kunne ha trukket inntrykket opp.




Men jeg klarte i alle fall 1 dag å la lommeboka (og det ustabile været) dra meg ut på en utflukt. Jeg hadde sett for meg å dra til Cayo Zapatillas for snorkling med mer, men det var det få andre som var interessert i. Dermed måtte jeg ta til takke med standardturen som først tar en til Dolphin Bay for å se på – som navnet sier – delfiner. Lærdommen jeg sitter igjen med etter opplevelsen er at dersom en kjører rundt i ring følger delfinene bølgene og spretter over dem til fotografenes store glede. Eneste problemet er at fingeren har så slett reaksjonsevne at man stort sett bare sitter igjen med en bakdel som forsvinner ned i havet. Neste punkt på programmet er middels snorkling ikke så langt unna før en inntar (etter forholdene dyr) lunsj og setter kursen mot Isla Bastimentos og Red Frog Beach. Den langstrakte sandstranda (som har fått navnet sitt fra de knøttsmå helrøde versjonen av Strawberry Poison-dart Frog like i nærheten) er derimot absolutt verdt et besøk dersom en timer ankomsten med finværet. Typisk avslutter man dagen med mer uinteressant snorkling.



Første kvelden i Bocas by hadde jeg hus på hjernen. Første bildet er av byens beste(?) restaurant - El Pecado da Sabor. Den dyreste tre-retters menyen var så gedigen og så god at jeg måtte rulle meg i seng.

Panama City på sin side må ha som mål å kapre verdensrekorden i byggevirksomhet i løpet av 2008, og de har sin spesialitet i høydekonkurransen. Hvem som skal (ha råd til å) bo i alle disse bygga har verken jeg eller en del av lokalbefolkningen peiling på. Det som på sikt kan gjøre Panama City til en liten turistdestinasjon er den idylliske gamlebyen som ligger ute på et nes. I lange tider har den vært fullstendig oversett av kapitalen og derfor gradvis overtatt av de fattige. Oppussing er nå så smått i gang her også, og det på bekostning av de fattige som blir tvunget til ikke ufarlige, mer gettolignende strøk rett i nærheten. Jeg hadde en del gode bilder fra Panama La Vieja....