I Chiclayo har man laget en liten gresk-romersk promenade - Paseo Las Musas - som pynter opp og sikkert passer godt for en veldig kort romantisk gåtur, men en skal vel ikke påstå at den passer godt inn i stilen til resten av byen der en skulle tro at alle kjørte drosjer (foran katedralen). Resten av Chiclayo er ikke noe å ta bilde av, men dersom en holder kameraet godt gjemt på en innerlomme så burde en ta en tur til markedet hvor en også kan få kjøpt saker brukt av curanderos (shamaner)

Jeg kryssa grensa til Perú i halvsøvne midt på natta, fant første buss i Piura som tok meg til Chiclayo og viste etter under 12 timer i landet mine første tegn på at jeg kom til å bli syk. Sist skjedde det i Chivay i Cañón del Colca (i Perú). Og for de overtroiske så kan det opplyses at jeg ble syk i Chichicastenango (i Guatemala) på jorda rundt turen. Som jeg skrev hjem da jeg begynte å komme til hektene etter mange dager i senga: Enda godt jeg ikke bor i Chien. Til opplysning så klarte jeg denne gang å unngå å besvime på supermarkedet selv om jeg nesten ikke klarte å gå opp tre etasjer etter denne nødvendige utflukten.


Jeg kommer til å nevne noen kulturer i dette kapittelet, så for å holde tunga rett i munnen så kan denne tidslinja være nyttig: Moche-kulturen regjerte langs den nordlige kysten fra 100 år etter vår tidsregning og frem til år 850. Da tok Sicán over i Chiclayo, og Chimú i Trujillo. Chimúene la under seg Sicán rundt år 1350 og under 100 år etter kom inkaene og brydde seg mindre om hele området.

Dermed ble oppholdet i Chiclayo mye lenger enn beregna, og utfluktene i betraktelig roligere tempo. Jeg gjennomførte faktisk disse mens jeg prøvde å komme til hektene, noe som for eksempel innebar at jeg måtte foreta sittepauser på museer. Et sted som jeg slo fra meg å besøke var Túcume. For nordmenn er dette en av de mer interessante arkeologiske stedene siden Thor Heyerdahl var leder for utgravingene fra 1989 til 1994 (da han også nokså minneverdig ledet OL-åpningsseremonien på engelsk med utpreget norsk tonefall). I boka ”Pyramidene i Túcume” kan du lese mer om funnene i de 26 sterkt eroderte pyramidene av soltørka leirstein. Den største var for eksempel 700 meter lang, 280 meter bred og 30 meter høy. Man er forholdsvis sikker på at Túcume var den siste hovedstaden i Sicán-kulturen.



Dessverre får en ikke lov til å ta med kamera inn i Museo Tumbas Reales de Sipán så en får ta til takke med noen fotografi fra Museo Brüning.

Et av de beste og mest interessante museene i Perú ligger i den ikke akkurat store byen Lambayeque, en drøy mil nord for Chiclayo. Det heter Museo Tumbas Reales de Sipán og er designet som en Moche-pyramide. Mye av grunnen til at det er såpass interessant skyldes at man stiller ut funnene i de ekstremt rike kongelige gravene til El Señor de Sipán. I resten av Perú har gravrøvere vært på ferde i 400 år, så det var litt av en sensasjon da man fant disse intakte gravene i 1987. Nå skal det vel påpekes at det faktisk var gravrøvere som også fant dette stedet, men de var såpass uenige om utbyttet at den ene ble skutt og politiet dukket opp. Men noen av gjenstandene hadde allerede havnet langt utafor grensene i griske smuglere/samleres hender. Man satte i gang en storstilt aksjon for å få så mye som mulig tilbake igjen, og den siste som ble tatt var (i 1997) en panamansk diplomat i USA som prøvde å få dratt inn nærmere 10 millioner kroner. Mange av gjenstandene i museum i Perú er faktisk bygd opp gjennom å kjøpe gjenstander fra gravrøvere. Rett borti gata finner man også ganske så interessante Museo Brüning som nok delvis er bygd opp denne måten (som i en offisiell term kalles konfiskering, donasjoner og gaver). Det er en del brukbar keramikk, og det man snart oppdager er at den keramikken inkaene lagde ikke på langt nær kunne måle seg med sine forgjengeres.



Fra gull-avdelingen i Museo Nacional Sicán.

Selv om Museo Nacional Sicán ligger godt utpå sandlandsbygda i Ferreñafe, så burde man også legge en svipptur til dette museet. Som tidligere nevnt så tok Sicán-kulturen over for Moche i Chiclayo, og man gjør et brukbart forsøk på å ta for seg denne kulturen her. Det som dette museet spesielt kan skryte av er delen med gullobjekter. Man anslår faktisk at 90 % av alle gullobjekter som er plyndra i Perú stammer fra denne kulturen. Sicán-masker er verdenskjent i offentlige og private samlinger, og en del har blitt brakt tilbake til hovedsakelig gullmuseet i Lima. Når man først er inne på det: Museo de Oro var en toppdestinasjon for museumsfreaker frem til 2001. Da ble det gravd fram en skandale om at store deler av samlinga var falske. Man mente at sønnene til han som grunnla museet solgte ekte ting for å erstatte dem med falske. Gamlefar døde mens stormen stod på, og man stiller i dag ut bare ting som man (liksom) er helt sikre på er ekte. Naturlig nok sliter man fortsatt aldri så lite med et troverdighetsproblem.



Jeg tar med noen bilder fra min gåtur gjennom Ferreñafe som en mer dekkende beskrivelse enn mange glansbilder kan gi. Generelt hadde jeg inntrykk av at man var fattigere i Perú enn Ecuador. I likhet med alle latinamerikanske land har man et søppelproblem. Gatene er ofte meget gråe, men man prøver å pynte opp fasaden med knallfarger. Derimot er stort sett hovedplassen et forfriskende grøntområde med som oftest en fin kirke og/eller rådhus.

Chiclayo i seg selv er stort sett ikke en fryd for øyet, og det første jeg gjenkjennelig la merke til var hvor mye mer støyende Perú er, og hvor tuta blir brukt oftere enn gasspedalen. Så jeg stakk videre sørover til Trujillo så snart jeg var sikker på at kroppen tålte en flere timers busstur. Trujillo er en stadig voksende millionby der den fattige forstaden med det lite dekkende navnet La Esperanza (=håp) står for økningen.



Hostal Colonial i Trujillo er i alle fall et av de stedene med mest stil som jeg har overnatta i til et godt stykke under 100-lappen. Ikke fullt så fin er vel hundearten "Peruvian Hairless", men den har tross sitt utseende vært en viktig del av alle kulturer i Peru i løpet av de siste 4000 åra. Forøvrig burde man få et kræsjkurs i Trujillo om hvordan benker skal brukes.

Sentrum derimot er forholdsvis avgrenset av det som er igjen av rester av bymuren. Det er mange fine gamle kolonialbygninger med rike detaljer, og man har en stor forkjærlighet for verandaer. Som vanlig kan en skryte av en god haug med kirker, og Plaza de Armas med alle sine bygninger rundt regnes som en av de mest åpne, største og fineste i Perú. Trujillo var også de første i Perú til å erklære seg løsrevet fra Spania i 1820. Ikke akkurat overraskende ble Simón Bolívar snart med på planene og slo seg ned i Trujillo. Han hadde absolutt mange fingre med i spillet da spanjolene ble slått endelig ned i støvlene 4 år senere på Pampa de Ayacucho (mer om dette i et mye senere kapittel) og ble belønnet med president-/diktatortittelen i et par år.




Trujillo har også forsøkt å tilrive seg tilnavnet ”byen med evig vår” på grunn av mye sol og passelig temperatur. Jeg så ikke mye til sola, men derimot mer til værfenomenet garúa. Dette kan beskrives som lavt nivå av tåke langs kysten som gjør den mest solrike dagen grå, og i de verste områdene (les: den allerede grå byen Lima) så er den der så og si konstant framai til november Men jeg var så heldig å få observert en ganske så fotogen solnedgang da vi avslutta en sightseeingstur langs strendene i den stadig mer hypa og turistifiserte fiskelandsbyen Huanchaco.



Katedralen i Trujillo er opplyst øverst til venstre, mens piren (som en måtte betale for å gå ut på!) i Huanchaco tar seg godt ut i en (jukse-)solnedgang. I forgrunnen på det siste fotografiet kan man se caballitos de totora - sivbåter som har vært brukt i området i mer enn 2000 år.

Myten sier også at det var i Huanchaco at Chimú-kongen Tacaynamo steg i land og beordret at Chan Chan skulle bygges. Også i dette området hadde man kun soltørka leirstein å ta av, slik at man ikke helt får inntrykket hvordan det var da mer enn 30 000 personer holdt til i 10 citadellene som hovedstaden i Moche-riket utgjorde. Chan Chan ble erklært et verdensarvsted i 1986, noe som har hjulpet litt på i forhold til farene som El Nino og gravrøvere innebærer. Turister har kun tilgang til Tschudikomplekset, og utskjæringene på de høye murene/veggene er ofte preget av nærheten til havet.



Det første bildet er fra Huaca Arco Iris (Regnbuetempelet) som ble bygd av Chimúene rundt år 1200, og ligger midt inne i forstaden La Esperanza. Med sine 6 meter høye murer har tempelet blitt tatt ganske godt vare på grunn av at ørkensanda blåste over en stor del av den. Chan Chan er det vanskelig å ta et godt bilde av siden det stort sett dreier seg om store åpne plasser (der en sitter igjen med himmel og sand med en mur midt på bildet). Detaljene er en havoter, et eldgammelt fertilitetssymbol samt fiskenett. En regner kanskje ikke med at en skal finne en liten innsjø midt i ørkenen, men den har vært der i større eller mindre grad i 1000 år (det har vært problem med tilsiget de siste tiåra).

Chimúene som regjerte fra 900 til 1470 ble som tidligere nevnt grunnlagt på resten av Moche-kulturen.  Det er religiøse månetempelet – Huaca de la Luna - etter denne kulturen som etter min mening er høydepunktet i en ruintur nordover i Perú. Det er tagginga på veggen som står i høysetet her. Videre har pyramiden mistenkelig nok samme form som fjellet som ligger rett bak den. Pyramiden ligner også i form på mayaenes sine i Mellom-Amerika. Dette kan skyldes at man mener at kulturen gravla sin hersker over den neste og dekket til det hele. Hos mayaene var det den levende herskeren som bygde sitt verk oppa forgjengerens. Noen hevder til og med at formen på pyramiden skyldes at disse folkeslagene kjente til hverandre.



Figuren som går igjen på mange av veggene er guden "Ai Apaec". Hvis man anslår at hver høyde er cirka 2 meter så kan en se litt mer for seg hvor storslagent dette så ut for mer enn 1000 år siden. På oversiktsbildet kan man se restene etter bosetninga og sandhaugen Huaca del Sol.

Er du en som har sansen for keramikk så finnes et av de merkeligste museuma i Trujillo - Museo Cassinelli. I et kompakt kjellerrom under en bensinstasjon (!) er det stuet sammen en hel haug med nydelig keramikk fra kulturer i hele Perú. Noen av pottene har en designer som kan tolkes som en viking eller afrikaner, noe som jeg synes er litt merkelig at man finner på feil kyst i forhold til hvor de eventuelt opererte. Men man påstod hardnakket at dette var ekte saker som José Cassinelli i stor grad har kjøpt inn fra gravrøvere. I et skap kan man også finne saker som er holdt borte fra mindreårige…




De to øverste bildene er fra Museo Cassinelli, mens anda er fanga på det arkeologiske museumet. Bildet nederst til venstre er fra det staselige La Casa Urquiaga hvor Simón Bolívar hadde sitt hjem. En del av hans personlige eiendeler er faktisk på utstilling.

Mange timer på buss (og en fyr som hadde som fetisj å ta meg på håret mens jeg sov) tok meg til Nazca. Denne oasen i ørkenen hadde vel ikke akkurat tiltrukket seg så mange turister dersom ikke fly hadde vært oppfunnet. Selv om conquistadorene allerede på 1500-tallet la merke til de rare linjene uten noen opplagt mening bak, så var det først når man fikk et fugleperspektiv på det hele at man oppdaget former som enten var geometriske eller lignet på dyr og naturfenomener. Jeg skal ikke blande meg inn i alle teoriene om hva som er tanken bak alle disse linjene, men få har vel dradd den så langt ut som Erich von Däniken som i boka Chariots of the Gods var sikker på at dette var landingsstriper for UFOer. Selv om det ikke var hans intensjon så har han i alle fall fått en av figurene til å bli kalt astronauten på folkemunne. Det eneste man er forholdsvis sikker på er at linjene er skapt av Nazca-kulturen som regjerte i området mellom 200-700 år etter Kristus (mer eller mindre samtidig som Moche-kulturen lenger nord).



Selv om Nazca tettsted ikke setter noen dype spor i minnet, så klarer enhver plass å trylle frem noen minneverdig bilder (dersom en kikker seg litt rundt). Spesielt fornøyd med solnedgangsbildet.

Alle som kommer til Nazca ser for seg at de skal opp i et 6 seters fly som byr på såpass krappe svinger at enkelte ved landing ser ut om de ikke har sett sola på flere måneder. Bookinga av min flytur var et kapittel for seg selv. En mann som hang rundt/inni hotellet lurte på om jeg var interessert i at han skulle ordne slik at jeg kom opp i lufta dagen etter. All informasjon han ga var i og for seg bra, men bekreftelsen for depositumet for neste morgens tur ble skrevet på en avrevet papirlapp. Jeg spurte i resepsjonen om jeg kunne stole på fyren, og de kunne forsikre at dette var i sikre hender. Men de dukket (overraskende nok) opp for å hente meg tidligere enn lovet neste morgen, noe som ble kompensert med at vi var blant de siste til å ta av. Var det verdt utlegget? En ser figurene mye bedre på et naturprogram fra sofakroken, men på den annen side så finner en ikke noe i nærheten av det samme andre steder i verden.






Et utvalg av figurene. I rekkefølge: Apen, Astronauten, Hunden, Edderkoppen, Treet og Hendene (samt den panamerikanske highwayen), Kondoren, Kolibrien og til slutt et panorama over ørkenen.