Cusco og Hospedaje Sumaq Tika’q ble mitt til og fra oppholdssted i 1 måned. Siden jeg ankom kun 10 dager før solfesten Inti Raymi var det ikke altfor lett å få tak i et rom å parkere sekken. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å prøve og finne noe i det mer kunstneriske strøket San Blas, og da jeg etter mange avslag fikk øye på et sted som var så dårlig skiltet at man knapt nok oppdaget inngangen til dette ”mitt hjem er ditt hjem”, så sa intuisjonen at her var det soverom å få tak i. Og jeg fikk helt rett. Jeg betalte vel også noen få kroner over det som mange andre fikk pruta seg frem til, men fikk tilbakebetalt i mye hjelpsomhet, og ”sikker” oppbevaring av bagasje under mine lengre utflukter og uspesifiserte returdatoer. En skal vel ikke påstå at det kombinerte oppholdsrom/spiserom/kjøkken/utsiktspunkt/karaokested var verdens mest ryddige, og noen av bada var definitivt klart for oppussing, men en får en helt annen kontakt når en bor hos en familie. Det er også litt artig å se at pengene en legger igjen blir brukt til nyttige ting som mikrobølgeovn og oppussings-/maleprosjekter.



Eddie overvåker at noen lettere skal finne fram til Hospedaje Sumaq Tika’q i fremtiden. Jeg la til at det var litt vegvesen-takter over det hele. 1 jobber, 2 ser på. Regnbueflagget wiphala representerer både Cusco og inkariket.

Angående uforutsette utflukter: I Cusco fikk jeg stadige oppblussinger av mine mageproblemer og da jeg en drøy måned etter mine første symptomer i Chiclayo presterte å kaste opp flere titalls ganger i løpet av en kveld tok jeg til vettet og besøkte en lege (selv om jeg i og for seg følte meg grei nok dagen derpå). Man så ikke overraskende raskt sitt snitt til å tjene mange dollar og jeg ble med mye hjelpsomhet innlagt på et sykehus. Ambulanse dukket opp av intet og jeg ble tildelt et rom som var på størrelse med hva fire personer må dele i Norge. Utfallet var i alle fall at det ble konstatert salmonella, og som hobbylegen undertegnede foreslo hadde vært i kroppen siden Chiclayo. Uansett ble jeg satt på en dags intravenøst og 8 dagers antibiotikakur. Jeg klarte etter mye masing å få skrevet meg ut etter 36 timer og for lengst ferdigleste (og anbefalte) Mark Haddon’s The Curious Incident of the Dog in the Night-time (også utgitt på norsk).




Før en setter i gang kan "litt" om inkaenes hovedstad og historie være på sin plass. I mangel av oppfinnsomhet resirkulerer jeg min reiseskildring fra 2001 med enkelte nødvendige faktamessige korreksjoner:

Om Cusco og inkaene kan det skrives en egen bok, men dette er de viktigste historiske punkta som kan være noe i nærheten av sann: Qosqo (navle på inkaenes språk Quechua) var hovedstaden i inkariket Tawantinsuyu som på sitt høydepunkt strakk seg langs den vestlige delen av Andesfjellene fra dagens sørlige del av Colombia (i nord) til Maule-elva i det sentrale Chile (i sør). Det som færre har fått med seg er at inkariket som tidligere nevnt var en heller kortlivet affære. I ulike deler av spesielt Perú og Bolivia hadde det opp igjennom årtusenene oppstått ulike viktige kultursamfunn som man ikke vet så alt for mye om i dag utenom det en kan finne ut ved hjelp av arkeologi. Dette skyldes at disse samfunnene ikke hadde noe skriftspråk. Inkaene hadde holdt til i dalene rundt Cusco siden det 12. århundre og deres ekspansjon startet først i 1438 med den niende inka, Pachacútec, sin seier over erkerivalene Chancaene som regjerte i Ayacucho-området vest for Cusco. Chancaene hadde fått det for seg at de skulle innlemme Cusco, men angrepet blei heller ett skudd i egen fot. De neste 25 årene skjedde en voldsom ekspansjon av inkariket ved hjelp av både militære styrker og at viktige personer i de ulike beiseirede samfunna fikk viktige verv. I tillegg bosatte viktige personer fra Cusco seg rundt omkring for å lære bort blant annet deres språk Quechua.



Bildet nederst til venstre er fra Cuscos dyreste hotell - El Monestario. For 500 dollar natta kan man boltre seg i Perús mest elegante 5 stjerners hotell som tidligere har fungert som et kloster. Slenger man 40 dollar ekstra på bordet blir man nedjustert 900 meter på oksygennivået. Jeg var allerede godt akklimatisert og hadde dermed bare behov for å stikke nesa innafor.

Det var først i 1527 det hele snudde. Da døde inkahøvdingen Huayna Cápac av koppersyken som spanske budbringere hadde tatt med seg. En slik sykdom var ikke kjent for inkaene. Like før han døde gjorde han det som viste seg å ikke være et sjakktrekk; nemlig å dele inkaområdet i to mellom to av sønnene sine. Begge halvbrødrene ville ha alt, og Atahualpa som hadde fått den nordlige delen overmannet til slutt Huáscar like utenfor Cusco våren 1532 etter en del års borgerkrig. Mens dette pågikk hadde spanjolene hatt fritt spillerom til ekspedisjoner til området og i 1532 marsjerte Francisco Pizarro og 168 andre nedover fra Ecuador. Samtidig hadde Atahualpa samla sammen en passelig hær på opptil 80 000 for å dra sørover å sette seg på tronen i Cusco. Veiene deres krysset i Cajamarca i det nordlige Perú den 16. November 1532 da den lettlurte Atahualpa gikk med på å møte Pizarro til middagsselskap hvor han ble tatt til fange mans mange tusen inkakrigere ble slaktet ned på jordene utafor. Atahualpa prøvde å kjøpe seg fri ved å tilby gull og grønne skoger (det vil si et rom på 7*5 meter med gull og to med sølv), og den slue Pizarro sa ja til det og sendte noen menn til Cusco for å ta det de trang, hovedsakelig i Coricancha. Coricancha var trolig blant annet dekorert med 700 gullplater á 2 kilo hver og en 55 kilo tung gulldøpefontene. Vel tilbake i Cajamarca dømte de like godt Atahualpa til døden den 29. August 1533.



Fra Museo de Arte Precolombino.

15. November samme år kom Pizarro til Cusco og ble tatt vel i mot av Huáscar sine tilhengere. Trekket til Pizarro her var å ansette en marionettinka, nemlig Huáscar sin halvbror Manco Inca Yupanqui, mens han selv reiste til kysten for å grunnlegge den nye viktige byen, Lima, i 1535. Manco Inca Yupanqui skjønte litt for tregt at han ble brukt, og etter en del måneder i fengsel reiste han i 1536 en hær på mellom 40 000 og 200 000 som etter 10 måneders forsøk ble slått ned i støvlene av 190 spanjoler og 30 000 indianere som ikke likte inkaene så godt. Underveis hadde man allikevel opplevd en seier for ettertiden i Ollantaytambo. Men opprøret og koppene hadde satt inkaene tilbake befolkningsmessig, og kombinert med økt spansk militært nærvær fant Manco Inca Yupanqui det lurest å gjemme seg i regnskogen i Vilcabamba hvor han i 1539 grunnla (inkaenes tapte by) Espíritu Pampa. De få gjenværende inkaenes satte seg selv historisk sjakk matt i 1572 da Huáscar sin nevø Tupac Amarú forgjeves hadde gjort motstand mot spanjolenes mål om å legge under seg Vilcabamba også. Uten ledere og byer var inkariket over. Som en bisetning til historien kan det legges til at Pizarro selv nøt den ublide skjebnen å bli myrdet i 1541 i Lima. Det var spanjolene som stod for denne ugjerningen også.



Bildene som tar opp høyre side er klosteret Santo Domingo som en kan se er bygd oppå soltempelet Coricancha

Men tilbake til nåtiden. Grunnen til at jeg hadde stressa litt for å komme meg til Cusco var som nevnt å oppleve noe av festlighetene som leder opp mot vintersolverv og dens solfest Inti Raymi (i 2008 var den lagt til 24. juni). Det er daglige dansende opptog av folk i alle aldre i fargerike drakter og kostymer som har Plaza de Armas og (enkelte dager en gaulende speaker) som mål. Så selv om dette har blitt en fest som tiltrekker seg horder av turister (også fra Perú!) så har det fortsatt en forholdsvis stort autentisk drag over seg som en mange ukers lang fest for folket. På den annen side så ble undertegnede etter hvert litt smålei etter en stund av den som oftest repeterende musikken. Vel: Slideshow må til for å vise mangfoldet og I, II, III, IV videoer skader vel ikke?



Det skal være mulig å telle til 12 på vei oppover til San Blas.

En løsning for meg for å komme seg litt bort var da å ta beina fatt langs gata Triunfo, hvor en får 10 tilbud om massasje av samme 10 jentene 7 dager i uka 10 timer av døgnet, som etter et kort kvartal endrer seg til en gågate med navn Hatun Rumiyoc og kan tilby en lang perfekt inkamur med dens velkjente 12 kanta kjempeblokk. Går man noen meter til kommer man til en bratt bakke som heldigvis tar pusten av en del turister og trange Cuesta San Blas tar en forbi noen bra restauranter (Granja Heidi) og bakeri (Buen Pastor) opp i mitt favorittområde – San Blas. Holder man ut de 2 første minuttene med selgere på Plazoleta de San Blas kan man nyte varmende solstråler, en god bok, og enkelte ganger yngre gatemusikanter på plazaen utafor kirken. Gata Tandapata, hvor jeg bodde, tangerer den øvre delen av plazaen og kan tilby et vell av småhippe kunstneriske spise-/drikke-/musikkesteder og kafeer. Dette området er ti ganger bedre enn den gringotilpassa (med pågående selgere) trekanten som gatene Plaza de Armas, Plateros og Procuradores utgjør.



Plazoleta de San Blas.

Så hva annet burde en få med seg utenom San Blas-området og Plaza de Armas? Cusco kan tilby sin kjekke Boleto Turístico som etter et visst utlegg gir gratis inngang i 10 dager til utvalgte museum og ruiner i Cusco og Urubamba-dalen. Dessverre (eller selvfølgelig?) inkluderer det ikke inkaenes soltempel Coricancha og klosteret Santo Domingo som spanjolene bygda oppå fundamentet som ble igjen etter at de hadde fullført sitt hærverk. Cuscos klarte dyreste museum er det privateide Museo de Arte Precolombino der gjenstandene er håndplukket fra Museo Larco i Lima og sortert etter tema (og ikke kulturer). Et spennende og veldesignet konsept, og vil en fortsette pengesløsingen har man mulighet til å innta middagen i Cuscos dyreste restaurant som også holder til på "gårdsplassen". Inkludert i Boleto Turístico er derimot ruinene som ligger på høydene over Cusco. Da jeg var i Cusco i 2001 tok jeg bussen i retning Pisac og hoppet av ved inkabadet Tambomachay og gikk 8 kilometer tilbake til Cusco. En passerer da 2 mindre inkasteder før en kommer til Cuscos (og inkaenes) mektige fort Sacsayhuamán. Selv i dag gir ruinene en viss anelse om hvilke dimensjoner det var snakk om der bunnfundamentet av den nær 400 meter lange sikksakk-muren står igjen. Enkelte mener forresten at sikksakkformen skyldes at Sacsayhuamán sett fra oven utgjør tennene til en puma. Fra spanjolene tok over og frem til 1930 ble fortet brukt som et kjekt sted å hente ferdigskåret bygningsstein, men det er jo naturlig at det var smått vanskelig å dra med seg steiner som er opptil 8,5 meter store og veier anslagsvis 200 tonn. En ytterst anbefalt tur for å skaffe seg litt høydetrening i 2001, og jeg regner med at det er det samme nå. Forresten: Ikke glem å legge turen innom South American Explorers som har 10 ganger bedre og nøytral informasjon enn alle andre (og de aller beste karta dersom en har tenkt seg ut på fottur)



3 av Cuscos mest kjente byggverk i rask rekkefølge: Katedralen. Iglesia de la Compañía. Santo Domingo på toppen av Coricancha....og til slutt et ukjent bygg som har dratt nytte av Sacsayhuamán.

Selve solfesten Inti Raymi er opprinnelig en gammel inkafeiring for å bringe solen tilbake mens den er lengst borte, og som ble bannlyst av spanjolene i 1535. Men i 1944 begynte noen intellektuelle i Cusco å studere gamle skrift og gjenopplive tradisjonen. På den tiden var det nok litt færre tilskuere enn de som nå til dags sloss om den beste plassen ved Coricancha perfekt buede inkamur (som ikke har leet seg en millimeter i alle jordskjelv i motsetning til spanjolenes bygg) for å se skuespillet starte med hundrevis av personer utkledd som folk fra hele inkasamfunnslaget. Den største æren er å vinne auditionen for å bli inkakongen og hans kone. Så snart han har sunget sin ode til solen flankerer folk hele ruten som tar oppfølget opp til flatene foran ruinen Sacsayhuamán hvor dagens spill skal foregå på Quechua. Med andre forstår ingen turister en døyt selv om de betaler en større formue for å sitte ringside. I det herrens år 2008 hadde i tillegg byrådet i Cusco bestemt at lokalbefolkningen - som festen egentlig er for - skulle plasseres så langt borte at man måtte ha kikkert for å ha mulighet til å se et lite fragment av spillet. Etter spredte enkeltmannstilløp til å ta tilbake gratishøyden som er deres normale plass, så var pipinga så høylytt og opprørstrangen så stor 20 minutter ut i spillet at politiet forholdsvis lurt tok til vettet da flere tusen personer tok seg forbi det som liksom skulle være sperringer og opp på høyden. Om jeg ikke var først, så var jeg faktisk ganske langt fremme i kappløpet. Sola var også med på å understreke idiotibeslutningen da den under oden til seg selv forsvant for godt bak skydekket.

Der er vanskelig å gjenskape Inti Raymi via bilder, men dette slideshowet er et forsøk. Kanskje kan I, II, III, IV videoer også hjelpe til?