For å få en bedre forståelse av inkaene og møte en befolkning som fortsatt ikke er for mye preget av moderne trender, er det strengt tatt best å starte i den fruktbare Urubambadalen – eller ”den hellige dalen” som turistindustrien ynder å kalle den. Siden den i tillegg ligger en del hundre meter lavere enn Cuscos 3300 meter over havet, så trenger en ikke fryse seg i hjel om natta vinterstid samt at nyankomne sliter mindre med høydesyke. Høyden er selvfølgelig en av grunnene til at det er kaldt om natta, men like viktig er den konstant blå himmelen en kan se på bildene. I motsetning til i Ecuador er det her den kalde Humboldt-strømmen som bestemmer været, og dette innebærer at det vinterstid i fjellene er konstant finvær (det vil si juni til september).



Ut i vår botaniske hage...

Siden jeg glatt hadde oversett hele dalen på min første tur til Peru, så hadde jeg bestemt meg for å bruke god tid denne gang. Før jeg tok alle ruinene i nærmere øyesyn ville jeg aller først teste ut kondis, styrke og natur ved å foreta en 3-4 dagers tur langs det guideboka "Footprint: Cuzco & the inca heartland" kalte Lares Trek. Jeg satsa på at bokas utfyllende beskrivelse var mer enn godt nok, og la av gårde uten kart fra knøttlille Huarán. En veltrådd sti i en frodig dal tok meg etter 4 timers stigning til det mindre samfunnet Cancha Cancha med sine hobittaktige hus.



Resirkulering av Alpaca-bilde, men en soloppgang skaper fine effekter som også kan brukes til å ta selvportrett. Ungene har vært på vedfanging.

Neste dag var det noe morgentåke som egentlig ikke var noen som helst unnskyldning for at jeg endte opp med å gå i gal retning. Guideboka sa at en skulle holde seg høyt oppe i høyre side av dalen, noe jeg fulgte mer enn til punkt og prikke. Presiseringa burde ha vært at dette skulle jeg ha gjort dette et par kilometer etter Cancha Cancha. Så isteden for å fortsette i retning strakt forut havna jeg nærmere 90 grader til høyre opp i en sidedal. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Utsikten var enorm til snødekte topper . Så jeg kutta ut å korrigere tabben og planta teltet rundt middagstider med 270 graders utsikt .



Fotografi tatt i/av/nær Cancha Cancha

En gjeter var nysgjerrig på det forholdsvis lett oppdagelige oransje teltet, og kunne fortelle meg at jeg hadde begynt å dra meg opp mot 5000 meter over havet. Ikke rart det var småtungt. Et større problem var at jeg begynte å gå tom for vann, og det var ingen bekk som hadde noe vannføring i denne dalen. Derimot oppdaget jeg eldgammel snø som lå gjemt i skyggen av kampesteiner. Iskalde fingre samt 2 liter snørester som ble kokt og deretter behandlet med største anbefalte dose av Aquamira, gjorde at jeg overlevde enda et døgn.



Isbreene forsvinner i mye større fart enn i Norge

Etter neste dag å ha foretatt en formiddagsøkt opp på passet returnerte jeg ned til bosetninga til min gjetervenn. 4 familier holdt til der ved et meget idyllisk vann samt en utgave av den perúvianske fjellheimens allestedsnærværende og lettere aggressive, nysgjerrige samt ikke minst bjeffende hunder. Så istedenfor praktisering av å bære sekken i mange kilometer satset jeg på at høydetrening ville gjøre susen. Jeg hadde tross alt tenkt meg å traske solo rundt fjellkjeden fjellkjeden Ausangate innen kort tid. Siste dag var en lett returnering til Huarán etter å ha ikke gjennomført stort av det jeg hadde tenkt meg, noe som jeg er sikker på var like greit. En varm dusj hos absolutt anbefalte Hospedaje Los Jardines i tettstedet Urubamba var det jeg så fram til.



Hospedaje Los Jardines var sterkt inspirert av fargen på teltet mitt

Neste dag gjennomførte jeg det som må være en av de fineste, enkleste og interessante dagsturene som en kan gjennomføre til fots (eller på sykkel) i mange lands omkrets. Jeg ba bussen som går fra Urubamba til Cusco om å sette meg av på høyden over Urubambadalen ved avkjørselen til Maras. Er man tidlig nok ute om morgenen vil jeg anbefale at man står over alle taxitilbudene om å svippe en det som nok minst er 5 kilometer til tettstedet Maras som fortsatt lever i sin egen tidsregning. Landskapet er såpass fint at en glemmer at en trasker langs en lite trafikkert asfaltvei. En sti som går langt borte fra (grus)veien for de med dårlig tid tar en nye 5 kilometer videre til inkastedet Moray.




Enig at det ser greit nok ut?

Hvordan skal jeg beskrive Moray? Et bilde er eneste dekkende muligheten, men hva med 3 naturlige synkehull som i dag ser ut som amfiteater som man tror at inkaene brukte som et slags jordbruksteststed for ulike nyttige planter? De forskjellige høydene kombinert med ulike grad av sol og skygge skaper mange ulike mikroklima. New Age folk er sikre på at Moray er et slags mystisk kraftsentrum, og jeg fikk oppleve en større leikarring prøve å lade opp batteriene sine uten at jeg hadde stort behov for å delta.



Hvis du har vanskelig for å forestille deg proporsjonene på Moray så kan det nevnes at den blårøde prikken litt venstre for midten på oversiktsbildet er 2 mennesker. Videre kan man legge merke til alle de typiske inkatrappene samt hvordan man skaffet vann til de lavere nivåene. Videoer ovenfra og nede i amfiet. .

Har man ikke gått til Moray burde en nå i alle fall hoppe av drosja og ta beina fatt. Første etappe er å ta seg tilbake til Maras. Lunsjstopp samt påfylling av vannflaska her kan være på sin plass. Ved enden av byens markerte kirke tar en sikte rett mot Urubambadalen under en, og dersom man ikke går altfor for feil i stadig mer karrig og tørt (kaktus-)landskap kommer en 45 minutter senere til inkaenes saltutvinningsted. Et tips dersom jeg skulle gjennomføre gåturen en gang til ville vært å holde høyt til venstre i dalen en kommer til....




Las Salineras er i bruk den dag i dag og består av ikke mindre enn 5750 saltpanner som får sin tilførsel fra en knøttliten underjordisk saltholdig bekk med akkurat passe helning. 250 personer jobber med å utvinne 150 kilo salt i måneden. Kubister må også ha sitt mekka her som en kan se av bildene. New Age gruppa hadde her fått det for seg at det var helende for ånden å foreta et fotbad i saltvannet. Nye 45 minutter tar en ned i Urubamba-dalen hvor man en eller annen gang får plass på en eller colectivo i retning ens bestemmelsessted.





Selve tettstedet Urubamba er ikke stort å skryte av utenom plazaen med sitt grøntområde og palmer. Jeg havna i alle fall midt oppi det som viste seg å være håndverksdagen for alle små samfunn rundt om i dalen. I motsetning til mange andre steder virket det som målgruppa var de lokale selv, noe som også innebar at en kunne iaktta mange spesielle finstaser og lange fletter. På kvelden var det opptog for alle skoleungene. Mye mer interessant enn alt som er tilrettelagt for turister.



I Ollanta (lokal forkortelse for Ollantaytambo) fikk jeg et usigelig behov for å ta bilde av meg selv. Kikk forøvrig nøye på bildet nederst til høyre. Inkaenes besettelse med sola gjorde at man også plasserte kornoppbevaringsbygningene i forhold til solnedgang.

Ruinmessig hadde jeg allikevel spart høydepunktene til slutt. Det som blir kalt fortet Ollantaytambo – trolig på bakgrunn av seieren de hadde her (eller i nærheten) over spanjolene – var i virkeligheten mer et religiøst jordbrukskompleks. De 16 terrassene som slår i mot en ved ankomst er av ypperste kvalitet, og når en har kommet seg opp disse opplever en inkahåndverk av ypperste kvalitet. Dette betyr gigantiske steiner som passer så godt i sammen så ikke en gang kan få et papir mellom dem. Når en er ved det som trolig var soltempelet burde en i tillegg løfte blikket og ta en kikk høyt opp i motsatt dalside. Det var her man hentet de massive utskjærte steinene sine, opptil 5 kilometer unna. For å få dem frem måtte de først få de ned en dalside, krysse Urubambaelva (trolig var dette bare mulig om vinteren og kanskje en også måtte omdirigere elva) for så å dra steinene opp en rampe i motsatt fjellside. Man lurer fortsatt på om håndkraft var det eneste som var i bruk.




Et tips dersom du besøker Ollanta er å dra handa foran den lille dusjen. Strålen brytes tvert av og er ikke i full vigør før 10 sekunder senere. Forøvrig kan du se en videopanorering her .

Jeg besøkte Ollantaytambo ved vintersolverv og det blir sagt dersom en glaner på Ollantaytambo fra motsatt dalside så dannes det en optisk trekant ved "dawn". Synd da at jeg ikke var helt stødig i hva som på engelsk er dawn og dusk.  Nå skal det først presiseres at også en franskmann som hadde bodd flere år i London heller ikke korrigerte meg da jeg anslo at dawn kunne oversettes til solnedgang. Så mens jeg ventet satte jeg kursen opp motsatt fjellside til inkastenbruddet der det ikke var mye å se utenom fin natur.




Enkelte beskrivende naturbilder til og med. Hva gir du meg? På de to øverste kan se at sigd fortsatt er i bruk og at dersom en tar toget fra Ollanta til Aguas Calientes nær Machu Picchu så sparer både tid og penger. Nederst kan en legge merke til vifteformen på Ollanta (ruinen ligger cirka midt i bildet) samt små religiøse(?) bygninger plassert oppå steiner som var plassert ikke langt fra inkaenes steinbrudd. Siden jeg gikk uten guide vet jeg ikke om de er fra den tiden eller av nyere dato.

På vei nedover igjen skjønte jeg ut i fra vinkelen på sola at det ikke var mulighet for noen optisk illusjon ved solnedgang. Det en derimot kan legge merke til er hvordan de ventilerte oppbevaringshusa for korn på motsatt side av ruinen Ollantaytambo er plassert slik at de følger formen til skyggen av solnedgangen. En burde også bruke litt tid i selve Ollanta siden dette er en av de mest autentiske tettstedene i dalen som forsøksvis prøver å holde fast på gammel arkitektur og inkaenes bydesign.



Makrofoto var også en schlager. Mest fornøyd med å få knipsa en vimsete sommerfugl.

Når det kommer til størrelse er derimot jordbruksterrassene og ruinene i Písac i en egen klasse. Mange kommer hit for det turistvennlige markedet og overser helt ruinene som en så vidt kan skimte en bitte liten del av fra plazaen. Har man hele dagen og er godt akklimatisert – gå opp fjellsiden. Er man ikke i form: Ta en drosje opp til toppen av ruinen og gå ned. Uansett: Som vanlig er anbefalinga å være tidligst mulig ute før alle turistbussene fra Cusco ankommer.



Det siste bildet er av Intihuatana-gruppen av templer. Video av det samme kan du finne her.

I likhet med både ruinene i Ollantaytambo og Choquequirao (mer om den ruinen i et senere kapittel) så var bruken av ruinen trolig flerdelt. Nemlig jordbruk, religiøst senter og landsted for inkahøvdingen. På bakgrunn av strategisk plassering høyt oppe i fjellsiden er man også nokså sikker på at Písac skulle forsvare den sørlige "inngangen" til den hellige dalen. Ollantaytambo skulle ta seg av den nordlige, Choquequirao den vestlige og jungelen i øst. Det er også trolig at det var Pachacútec som påbegynte arbeidet med alle disse stedene (inkludert myteomspunnede Machu Picchu).



Inkaene var også racere på kurver på terrasser og hus som tar hensyn til landskapet. Dagens befolkning har som en kan se videreforedlet denne teknikken til også gjelde nede i dalbunnen. En video som ligner på bilde nummer 2 kan sees her .

Sa hva med standardstoppet markedet? Det positive: Utvalget er enormt av alt hva en kan og ikke kan tenke seg. Det negative: Stort sett masseproduserte ting av lav kvalitet til overpris (men kanskje billigere enn i Cusco). Så det er opp til deg. Det er i alle fall fargerikt å gå rundt omkring og en liten del av markedet består også av markedsvarer for de lokale. Jeg var minst like interessert som de mannlige selgerne i å få med meg en direktesendt fotballkamp fra europamesterskapet. Fantastisk hvor kontaktskapende slikt er...