Fra første dag og dattera (?) til vår hestehvisker.

Neste punkt på programmet (etter å ha vært på sykehuset) var en ny fottur. Mens jeg knaska antibiotika skulle jeg traske fra inkaenes vestlige inngangsport Choquequirao til den myteomspunnede turistmaskinen Machu Picchu. Landskapsmessig er denne fotturen ganske så ulik Ausangate siden man her krysser hele Cordillera Vilcabamba. Dette innebærer ekstreme klatreetapper kombinert med natur og temperaturer spredt over hele skalaen siden man beveger seg mellom 1500 og 4800 meter over havet. En uke må en regne på prosjektet for å bli en fjellgeit.



Man kan "se" Choquequirao i "salen" cirka midt i bildet på motsatt side av dalen. Med andre ord lå mye ned- og oppstigning foran oss.

Med skrekkblandet fryd hadde jeg (igjen) sett for meg at jeg skulle gjennomføre dette solo uten noen som helst form for bærehjelp. Men siden det var godt under 48 timer siden jeg ble skrevet ut av sykehuset (og i tillegg hadde hatt en oppkastrunde kvelden før) gikk jeg sammen med 3 andre som jeg møtte på bussen om å leie inn hester som kunne bære utstyret vårt i halvannen dag til forholdsvis nært Choquequirao. I ettertid er jeg ganske fornøyd med at jeg startet fotturen pinglete.



Heldigvis var det overskya mens vi var midt i den verste oppstigningen. Passelig nok stakk sola fram da det begynte å flate ut og en kunne få øye på Choquequirao langt foran oss

Startpunkt for å komme seg til Choquequirao er Cachora som man kommer seg til ved å sette seg på en ”Transportes Bredde”-buss i grålysninga på busstasjonen i Cusco (kjøp gjerne billett dagen før!) og ber sjåføren sette deg av ved avkjøringa til nettopp Cachora. Der venter det utrangerte ”drosjer” som innenfor et visst forhandlingsspenn kan ta en i racerfart nedover grusveien til det solrike tettstedet. Du kan også være sikker på at drosjesjåføren har kontakt med en eller person i Cachora som leier ut hester og seg selv (man skaffer seg ekstra kommisjon på denne måten). Hele opplegget kan selvfølgelig også bookes i Cusco, men det er 10 ganger kjedeligere og 10 ganger dyrere.



Aktive selgere finnes overalt.

Så og si alle som besøker Choquequirao snur nettopp der og returner til Cachora. Så også med mine 3 følgesvenner fra USA, Wales og Israel.  Choquequirao har såpass store likhetstrekk med Machu Picchu at den blir kalt dens søster. Den er ytterlig en av ”de tapte inkabyene” som på grunn av sin plassering førte til at spanjolene (trolig) aldri fant den. Choquequirao er luftig bygd på et høydedrag nær 3100 over havet med elva rennende godt over 1000 meter under en. Ytterlige likhetstrekk er at Hiram Bingham også var innom her (i 1909) på sin søken etter den tapte inkabyen Vilcabamba (også kalt Espíritu Pampa). Choquequirao er nok en del større enn Machu Picchu med sine ekstensive jordbruksterrasser, men har færre bygninger og er mye mindre restaurert (kun 30-40 %). Dette skyldes at det først er i de senere tiår man har forstått viktigheten av byen. Man skal ikke se bort i fra at de nærmeste tiår så kommer det til å ramle inn mange flere turister der enn det gjør i dag. Enn så lenge kan en prise seg lykkelig over ufremkommeligheten. 20 bilders slideshow av Choquequirao er på sin plass. Video av Lower Plaza likeså .




3 år brukte Hiram Bingham på å komme seg videre fra Choquequirao til Machu Picchu. Han hadde vel også diverse avstikkere mens han rota rundt i tåkeskogen, men tanken streifet meg på dag nummer 3 (fra Cachora) at jeg også ville bruke noe i nærheten av det da jeg klatret fra 2000 meter over havet til 4200 i god varme. Det slo meg også at jeg nesten hadde klatret hele Norge med en forholdsvis tung sekk på ryggen. Kraftanstrengelsen fikk seg en stor belønning i form av en nydelig soloppgang med aldeles praktfull utsikt fra et pass som nok kun hadde plass til ett eneste telt. Akkurat den utsikten kan du overvære her , men andre utsikter, ørten ulike planter samt bilder fra hele strekningen Choquequirao til Machu Picchu, må du klikke på den langvarige/langtekkelige (stryk det som passer!) slideshow-linken for å se.



Machu Picchu ja. Hiram Bingham har fått æren av å oppdage inkabyen, men sannheten er vel mer i gaten gjenoppdaging og god publisitet. En tysker ved navn Augusto R. Berns blir hevdet å ha startet plyndringen allerede i 1867. En liten anekdote er at Hiram Bingham var sikker på at dette var inkaenes siste og tapte sted Espíritu Pampa. Han var faktisk innom det som i ettertid har vist seg å være det riktige stedet, men konkluderte feilaktige med Machu Picchu på grunn av dens luftige plassering, grandiositet og intakthet under dekket av regnskog. 



Men akkurat det faktum er det heller få som bryr seg om i dag der man kappes om å være først på de meget hyppige bussene i Aguas Calientes klokka 5 om morgenen for deretter stå i en ny kø for å slippe inn på Machu Picchu området klokka 6. Deretter løper man bortover til inngangen til Huayna Picchu fjellet som er regulert slik at bare et visst antall mennesker (400?) kommer inn per dag. Siden den porten først åpner en time etterpå igjen venter man i en ny kø (som jeg var nummer 59 i). Og oppå Huayna Picchu venter man ofte et par timer på at tåka skal lette….



Selv om Peru melker maksimalt valutaen ut av folk for å besøke ruinen, så er det faktisk verdt å tråkke rundt i flokk - med eller uten guide. En guide kan absolutt være på sin plass, men alt de sier er mer eller mindre grad av gjetninger på grunn av inkaenes mangel på skriftspråk. Gode guidebøker kan være mer til nytte siden man da også kan undersøke kroker og kriker i sitt helt eget tempo.

En kommer ikke unna et overrakende stramt 30 bilders slideshow her heller.... samt I, II, III videoer .



Aguas Calientes (byen ligger ved foten av Machu Picchu) er etter min ringe mening en forvokst togstasjon totalt blottet for sjarm og fullstendig dedikert til turisme. Navnet på stedet forteller at det finnes varme kilder. Røm Aguas Calientes snarest på første tog (ingen vei går hit) men pass på å få inntatt en 4 retters fransk-peruviansk middag på Indio Feliz. Betaler du nok på toget får du både underholdning og mannekengoppvisning.