Dersom en betaler mye mer enn 10 gangeren kan en få lov til å ta tog fra Cusco til Puno. Stort sett så følger bussen toglinja, og vi får begge med oss La Raya passet 4341 meter over havet (første bildet). Dette gjør denne toglinja til en av verdens høyesttøffende.

Da jeg endelig klarte å løsrive meg fra Cusco så fortsatte reisa i retning kjente trakter. Jungeltur til Reserva de Biósfera del Manú slo jeg fra meg i siste øyeblikk. Puno og Titicacasjøen ble derimot målet. Det var nok ikke byen Puno som lokket meg siden ord som ”lite fascinerende”, ”mye tutende biltrafikk” og ”utrulig kald” var det som satt igjen i minnet. Til Punos fordel så var byen hakket bedre enn det jeg husket hvor området rundt Plaza de Armas var pusset ganske så fint opp og hvor det hadde dukket opp noen brukbare restauranter langs handlegata Lima. Ørret dekt av andiske urter kan anbefales hos Coca K’intu, men serveringa var rimelig treg (og de glemte bestillinga!). Dersom en er på utkikk etter håndarbeid - det vil si ting som en kan ha på seg – som ikke er masseprodusert, så finnes det en liten butikk gjemt inni et hjørne av Casona Parodi. I motsetning til andre steder så finnes det ikke noe forhandlingsmonn og pengene går i størst mulig grad direkte tilbake til strikkerne på landsbyga. Jeg endte opp med blant annet det du ser nedenfor samt et meget fargerikt skjerf.


Ikke noen juksefarger her i gården. Rein ufarget alpacaull. Afrikagenseren kjøpte jeg mest for motsetningens skyld. Mange som bor i området har knapt vært utenfor sin egen bygd!

Som du skjønner så var grunnen til at jeg hadde kommet hit heller at jeg igjen ville la All Ways Travel ta meg ut i Titicaca-sjøen for å besøke de flytende Uro-øyene 20 minutter utenfor Puno, overnatte på Amantaní og se om håndverkstradisjonene sto like sterkt på Taquile. Jeg hadde snusa litt på om jeg skulle padle rundt på Titicaca, men fant ut at dette ble altfor dyrt dersom en ikke var en del av en litt større gruppe. Kanskje jeg gjør det dersom det blir en neste gang?



Ved ankomst havna ble vi overfalt av folk som visste godt hvor lett blekansikter blir solbrent av refleksjonen på Titicacasjøen. Det grønne gørret er forresten vann med en tanke alger. Til slutt en som er ute og fanger Siv.

Litt fakta om Titicaca? Titicacasjøen ligger 3812 meter over havet, er 230 kilometer lang og 100 kilometer bred, opptil 270 meter dyp og blir reklamert med å være den høyest beliggende navigerbare sjø i verdenen. Ryktet stammer fra denne historien: Den Perúvianske marinen fikk det for seg at man i 1861 skulle bestille to gedigne kanonbåter laget av jern så man hadde full kontroll over Titicacasjøen. Men det tok ikke mindre 6 år å få de 2766 puslespilldelene fra Stillehavskysten, 450 kilometer inn i landet og 4000 meter opp i været (etter å ha krysset et 4700 meter høyt pass). Yavari ble sjøsatt første juledag i 1870 og Yapuro ble klar 3 år etter. Men kull var det ikke for mye av i Perú så man gikk over til å bruke det man hadde nok av – lamamøkk. Dette tok selvfølgelig mye plass, slik at man måtte dele Yavari i to og slenge på 12 meter slik at hele farkosten ble 50 meter lang. I 1914 tok man til vettet og installerte svenske dampmotorer og båtene var i virke i nærmere 50 år til. Yavari har i løpet av de siste tiårene blitt restaurert slik at den igjen er farbar igjen. Som en fotnote så gis en pallplass til den sprøe gummibaronen Carlos Fermín Fitzcarrald som i 1890 – men et helt annet sted i Perú - fikk det for seg at man skulle frakte et dampskip over en høyde som stod i veien for hans leting etter gummi. 1000 Piroindianere hjelp han med denne 10 kilometer lange beslutningen. Hendelsen la grunnlaget for filmen Fitzcarraldo som du muligens kan finne i et bibliotek nær deg.

 

Vi ble satt i "land" på Puma Uta øya . Et fremskritt fra forrige gang var mye bedre informasjon om Titicacasjøen generelt og øyene spesielt. Men siden jeg allerede hadde vært igjennom sakene før så stod portrett mer på min agenda. Hun siste tror jeg var tilbakestående.

Ellers er det faktamessig viktig å få med seg at Isla del Sol (solens øy) ligger i den sørlige bolivianske delen av innsjøen og at inkaene trodde at det var her deres verden ble skapt. Solen sendte sin sønn som fikk den menneskelige formen som den første inka – Manco Cápac, og månen sendte sin søster som ble inkaens kone Mama Ocllo. Og ser man Titicaca i et fugleperspektiv så kan man dersom en har meget stor fantasi ane konturene av en puma…



Det er vel hodet til pumaen som er lettest å få øye på (bukta øverst til venstre). Resten av kroppen er i en liggende stilling med beina under seg. Bukta inn til Puno må en etter egen mening imaginært radere bort dersom dette skal ha noen som helst pumaform. Fjellkjeden i bakgrunnen på siste foto er den bolivianske delen av Andesfjellene - Cordillera Real.

Uroøyene hadde siden sist blitt en megajippo som allerede var en ”gjennomkommersialisert happening” i 2001. Men i gamle dager bodde det faktisk en stamme kalt Uro ute på disse flytende øyene bygd av totora-siv for å isolere seg fra inkaene og collaene. I dag har de miksa seg med ayamara-snakkende indianere slik at de som sitter og selger små totarasivbåter, tepper og en haug andre suvenirer ikke kan sies å ha reint blod i årene. Man påstår i dag at de som bor i sivhusa fortsatt er fastboende. I motsetning til sist tror jeg faktisk på dette faktum siden området og øyene har ekspandert noe enormt på grunn av turismen. Til og med syvendedagsadventister, en klinikk og skole har dukket opp. Øyene blir forresten holdt i stand ved at det underste laget av råtnende siv blir erstatta av nytt på toppen. Når en trår rundt omkring så kjenner en at det gynger og i tillegg ligger det en eim av forråtnelse over de enkelte øyene.



Det var vel litt mer luksus på den Estrella del Mar jeg hadde som base på Galápagos. Men en skal ikke klage på den kule malejobben (eller refleksjonen)

Da var det derimot godt å skjærgårds-tøffe i et par timer videre ut til Amantaní. Har en litt nordisk blod kan en selv på vinterstid forsøke å sole seg på taket mens en leser en god bok (i mitt tilfelle den mer karibiske Where is Joe Merchant? av Jimmy Buffett). Amantaní er ikke mer enn 10 kvadratkilometer stor (og rund) og ser på avstand ut som en eneste stort trappetrinn av terrasser. Det kan trygt sies at man her lever slik at man allerede har gjort i alle år. Sist la jeg merke til et enslig solcellepanel (som guiden da hevdet kostet kun et par årslønner), mens det nå hadde dukket opp noen få som hadde råd til litt elektrisitet som ble laget av en generator. En viktig tilleggsopplysning er at de som stresser rundt på et ferdiglagt Perú ikke har tid til å legge inn en overnatting på denne øya.



Teofilo i fullt driv i kalde sandaler.

Det bor ikke mer enn omlag 4000 personer på Amantaní fordelt på flere små samfunn, og det fungerer slik at en blir tildelt en vertsfamilie ved ankomst. Det er kvinnene som har oppdraget med å bringe oss til sine ganske så spartanske hus hvor vi snart blir tildelt den samme næringsrike maten som de selv spiser. Her er det ikke snakk om mye luksus, men derimot en såpass autentisk opplevelse som det er mulig at det kan bli når turister er inne i bildet. Jeg havnet hos familien Teofilo Calsini Calsini hvor kona hans Domitila Cari Mamani (sikkert i likhet med alle andre) snart dro frem håndarbeidet sitt. Luer med dansende personer var hennes spesialitet, og prisen på 30 kroner var alt for billig for et så kvalitetsmessig bra arbeid.



Amantaní er også kjent for Cantuta-blomsten som i tillegg er landets nasjonalblomst (samt luene til barna er formet som en slik blomst)

Nytt siden sist var en demonstrasjon av hvordan man produserte sine egne råvarer mens det var sesong for det, og hvem i familien som stod for de ulike aktivitetene. Deretter ble det en da capo tur opp på fjelltoppen Pachatata (Fader Jord) for å se på solnedgangen før kvelden avsluttes med middag og - for de som ønsker det - fest på lokalet. Siden slikt består av oppdressing i lokale klær og dans sto jeg (igjen) glatt over det. Jeg satset heller på å være nok uthvilt til å få med meg den fargerike soloppgangen kan du se ovenfor.



Hvis man tar en titt på bildene fra Taquile lenger ned på sida, så er kleskodene ganske så ulike på Amantaní.

Amantaní var akkurat like bra som jeg husket det, og det kunne vært fristende å overnattet noen flere dager der. Neste punkt var dermed å se hvordan øya Taquile har motstått turismen. Denne øya har helt siden 60-tallet hatt et stadig økt innrykk av turister, noe som har ført med seg mer rikdom og noe utvanning av kulturen. Grunnen til at Taquile har vært foretrukket skyldes dens lett salgbare kultur, spesielt når det kommer til klær.



Første bildet er huset til vertskapet på Amantaní. Siste er Taquile i solnedgang.

En blir ved ankomst Taquile satt av ved den vestlige havna hvor en legger merke til de spesielle luene - chuyo - mannfolka har på seg. Avhengig av hvilken sivilstand man har så er det en type lue for de som er på hugget, en for de som er opptatt, og en for den som er fullstendig sjef på øya. I dag har vel hele denne gamle tradisjonen blitt noe utvannet for å tekkes turistene, noe som også har ført til at enkelte har på seg den lua de synes er stiligst. Litt mer jobb for damene med andre ord. Luene er det forresten mannfolkas jobb å skape med hendene.



Utsikt tilbake til Amantaní på første fotoet.

Den første halvtimen bruker en på å traske opp til øyas lille tettsted hvor den har sprunget frem fler og fler (lunsj-)restauranter som ofte serverer fisk fra Titicacasjøen og dyr drikke. Akkurat den spiselige artsrikdommen er nok mye mindre enn det en skulle tro i en så stor innsjø, og innbefatter kun pejerrey og den introduserte ørreten. Jeg var mer interessert i å se om kooperativen der lokalbefolkningen leverer inn sitt håndarbeid holdt samme ekstremt høye kvalitet som i 2001. Jeg ble skuffet. Der luene før bar inntrykk av at det var det lagt mange timers nitidig arbeid i, så var det nå noe slappe greier i forhold. Fortsatt hjemmelaga, men kvalitet som masseprodusert. De forholdsvis stive prisene (i forhold til Perú generelt) hadde holdt seg siden sist. Forresten er det ikke mulig å forhandle seg fram til lavere pris på kooperativen.



Nisselua er som en kan se for de som ikke har fått seg dame for resten av livet enda. Når man blir gift er den røde lua med geometriske symbol (samt en mann og dame som holder hverandre i handa) tingen å ha på seg. Er man høyt på strå i samfunnet er man så heldig at man får lov til å dekke til ørene med regnbuens farger.

Men jeg endte allikevel opp med å investere i noe som jeg ikke kjøpte sist jeg var her, nemlig et vevet belte (som ser ut som et skjerf) og ikke minst en coca-taske. Coca? Kokain? Jada. Jeg har da drukket min del av coca-te uten å ha blitt noen grad av rusa. Det derimot de lokale drøvtygger coca-bladene for er dens innvirkning på utholdenhet, sult og tørst - altså mer et stimuli. For folk på gjennomreise kan det også være kjekt å vite planten hjelper mot høydesyke. Mitt inntrykk av Taquile? Fortsatt et greit sted å stikke innom på en kjapp dagstur, men hold deg til Amantaní for en mer autentisk opplevelse.



Noen bilder gir ordet saueflokk dobbel betydning...