Bussen hadde en smått irriterende 1 times lang stopp i identitetsløse Juliaca hvor det mest interessante var å glane på folk som ble fraktet på sykkeldrosjene. Resten av bildene er fra bussturen til Arequipa hvor veien som ble ferdigstilt i 2002 har kortet ned reisetiden fra 19 til magre 5-6 timer. Jernbanelinja ble også nedlagt i samme slengen. Siste fotoet er av El Misti som tårner over Arequipa.

Neste punkt på programmet var også gamle trakter - Arequipa. Første bussen som tok av i den retningen var meget billig og viste seg å være en lettere utrangert utgave av Perús store flåte av toetasjers busser. Perú er forresten et land å ta etter i forhold til tilbud av forholdsvis bra busser til mange av landets avkroker, utenom at det kanskje kan være et litt vel stort tilbud av busser på samme strekning. Drivstoffet de kjører på lukter forresten mindre godt, og er nok heller ikke det mest ”miljøvennlige” (som en kan se av det nå litt tynnere smoglokket av Arequipa). Uansett. Så snart en holder seg borte fra dyrere, pålitelige, komfortable og gringofiserte Cruz del Sur så er det et lite sjansespill hva en ender opp med. Litt ekstra sightseeing ble det også tid til med innlagt frilufts dostopp midt i Reserva Nacional Salinas med Vicuñaer som stirrende iakttakere. Dorull anyone?


Vicuñaene produserer den fineste ulla av alle dyr som er kledd opp i slikt. Av den grunn var det nære på at den ble utryddet i løpet av 1960-tallet. Et program ble etter hvert satt i gang for å redde dyret og det var først i 1995 at man fikk lov til å la Vicuñaen kvitte seg med ulla igjen under strenge bestemmelser. Vicuñaen på sin side produserer ikke mer enn 250 gram ull i løpet av 3-4 år. Ikke rart at klærne som blir laget av slik ull er astronomisk dyre.

For en gangs skyld hadde jeg en klitt uvant baktanke med å besøke et sted. Shopping! Har man tenkt å gå til innkjøp av klær laget av Alpaca har man en drøss av butikker rettet mot rike turister å ta av. Det er her snakk om fabrikklaga ting, og kvaliteten er generelt veldig bra. En kan også stole ganske mye på at man får den ulla som en reklamerer for - den beste blir hevdet å være fra en Baby Alpaca. Husk også at selv de dyreste butikkene har et forhandlingsmonn inntil et visst punkt (spesielt hvis en kan noe spansk). Jeg fikk vel satt ned prisene minst 25 % på nesten alle genserne jeg kjøpte. Alle? Ja!


2 av genserne er i naturlige farger. Dersom du ønsker noen anbefalinger på butikker å kikke etter: I Claustros de la Compañía finnes det et meget stort utvalg av små butikker (i skjønne omgivelser) som er åpne når det passer dem. Jeg likte spesielt Alpaca 21 og Inti Alpaca. I Psje. Catedral var Millma’s Baby Alpaca verdt å avlegge et besøk.

Men tilbake til Arequipa. Arequipa er Perús nest største by med sine drøye 800 000 innbyggere som holder til sånn cirka 2350 meter over havet. Den ble grunnlagt i 1540, og som så mange andre steder i Latin-Amerika tok ikke spanjolene hintet om at det lå en 5830 meter høy vulkan etter hvert kalt El Misti rett ved byen samt mange fler vulkaner i ikke akkurat stor omkrets. Rystelser er noe i nærheten av dagligdags kost i Arequipa, og byen har blitt lagt nærmest flat 5 ganger siden grunnleggelsen. Så sent som i 2001 var det et jordskjelv av størrelse 7.9 som gjorde at jeg aldri fikk se det ene tårnet av katedralen på det tidspunktet.



Dersom du besøker Claustros de la Compañía før butikkene åpner har du hele området for deg selv og kan fordype deg i utskjæringsdetaljene.

Arequipa blir også kalt La Ciudad Blanca – den hvite by. Det stemmer når det kommer til den gamle bykjernen siden den er bygd opp av den lokale steinen kalt sillar – en hvit vulkanstein som ikke er ideell i forhold til jordskjelv. Bygninger i gamle Arequipa er mange ganger som mesterverk å regne, og jeg kan gå god for at Plaza de Armas i Arequipa slår alle andre i landet ned i støvlene (og sikkert rager rimelig høyt generelt i Latin-Amerika). En del herskapshus med autentisk møblement fra kolonitida er også åpnet for publikum, og du burde i alle fall avlegge Casa de Moral et besøk. Arequipa ble forresten oppnevnt som kulturarvsted i år 2000.



Området rundt Plaza de Armas.

Arequipa har også forholdsvis nylig åpnet et av de mer interessante museuma jeg har vært i. Museo Santuarios Andinos tar for seg tretten år gamle Juanita og 18 andre mumier som har blitt funnet på fjelltopper rundt om i Perú, Chile og Argentina samt tekstiler, gull, treutskjæringer og keramikk som har blitt ofret (og ikke blitt plyndret av gravrøvere). Juanita ble funnet i 1995 på toppen av den nærliggende 6380 meter høye Volcano Ampato til mye internasjonal interesse. Ofringen på de høyeste vulkanene som man kunne finne var det inkaene som stod for, mest sannsynlig i eller for å motvirke uår.  Det må ha vært et enormt slit å komme seg opp i såpass tynn luft og kulde med dårlig fottøy, tynne klær og masse ting som skulle ofres. Dernest kan man bare tenke seg hvordan barnet som skulle ofres måtte ha av tanker mens hun eller han trasket oppover. Juanita (oppkalt etter en av oppdagerne - Johan Reinhard) er deler av året til stede i museet i en passe kald utstillingsboks. Så var tilfelle mens jeg var der, men dessverre hadde vi ikke lov til å ha med kameraer inn.



Mer trafikkpoliti i gatebildet sier nå jeg.

Et annet nødvendig stopp i Arequipa er Monestario de Santa Catalina. Klosteret ble startet på i 1580, og har siden den gang blitt bygd ut såpass mye at det har blitt en 20 000 kvadratmeter sillarby i byen med mer enn 100 hus, 60 gater, 3 kloster, kirke, kirkegård og galleri. På det meste holdt det til 450 nonner og tjenere her. Disse nonnene hadde en angretid på 2 år, og bestemte de seg for å bli i klosteret etter dette var det ingen bønn. En måtte bli der til en døde. Kun dødsfall i aller nærmeste familie var grunn god nok til å få et glimt av verden utenfor. På den annen side så hadde de rett til å ha opptil 4 slaver/tjenere, mulighet til å invitere musikere inn, og ha fester som en var vant til. Men i 1871 dukket det opp en litt mer streng nonne opp som sparket alt som var av tjenere så lenge de ikke ville konvertere til nonner. Det var først i 1985 at man fikk lov til å gå utafor klosteret for å handle mat eller besøke slektninger. Før det måtte nonnene snakke med slektninger gjennom skjerma vinduer. I dag er det kun 29 nonner igjen som lever godt på inntektene turismen genererer.



Detaljer fra Monestario de Santa Catalina. Besøk helst klosteret på ettermiddagen siden sollyset da kommer mer skrått inn og gjør de skarpe fargene mer flammende.

Arequipa er også kanskje den mest kulinarisk interessante byen i Perú med restauranter som har fokus godt spredd utover hele verden. Men har du lyst til å spise lokal mat som grilla marsvin - cuy chactado - får du servert den så godt som det er mulig å få den hos Ary Quepay. Jeg var litt mer begeistra for marsvin denne gang, uten at den akkurat topper skalaen over favorittmat. På Are Quepay prøvde jeg også først gang den Perúvianske drinken Algarrobina som i likhet med nasjonaldrinken Pisco Sour er basert på Pisco. Pisco er brennevin laget av druer dyrket i nærheten av Ica-ørkenen. Det som gjør Algarrobina ekstra spesiell er at den (i tillegg til melk) også er laget på Algarrobina-sirup, noe som gjør det ganske vanskelig å skrape sammen drinken utafor Perú. Men har man en søt tann for White Russian eller Bailey's så har man et visst holdepunkt. Skulle du forresten ha lyst på tyrkisk mat så var kjøttretten jeg bestilte på El Turko II ytterst velsmakende.



De personlige eiendelene står også igjen i de forholdsvis spartanske romma nonnene bodde i.

Ellers må det i denne sammenheng nevnes at Arequipa er stedet å booke en tur til det som blir hevdet å være verdens dypeste dal - Cañón del Colca. Selv om jeg var rimelig i koma i 2001 med mageproblemer klarte jeg å få med meg at dette var en liten sannhet med modifikasjoner. Derfor sto jeg over denne turen selv om det igjen kunne vært fristende å dra fram kameraet på Cruz del Condor hvor det nesten er bankers at man opplever kondorer vise seg frem med sitt enorme vingespenn. Jeg satte heller kursen litt utafor der absolutt alle gringoene legger reiseruta.



Som så ofte er Iglesia de la Compañía minst like fin som hovedkatedralen (som nå er gjenoppbygd i hele sin bredde og høyde)