Jeg liker sveivetrehjulingen best. Farta var vel strengt tatt ikke så stor at skilt hadde vært nødvendig.

Det jeg hadde lagt opp til var å komme meg fra Arequipa til Ayacucho uten noen form for overnattingsstopp. Derfor tok jeg den nattbussen i retning Lima som var villig til å sette meg av neste morgen i ikke akkurat veldig innbydende San Clemente. Hold øye med bagasjen og ikke la noen ”hjelpe” deg med sekken! Bussene til Transportes Molina fikk jeg ved ankomst opplyst var fullbooka, men da jeg påpekte at jeg ikke trengte noe buss-sete fikk jeg lov til å hoppe på neste forbipasserende buss fra Lima allikevel. Sitteplass fikk jeg til og med havna i samme seterad som en liten amerikansk gruppe som var på studietur for å overvære korrupsjonsrettssaken mot tidligere president Alberto Fujimori og ikke minst alt det ulovlige hans etterretningssjef Vladimiro Montesinos drev med. De skulle til Ayacucho for å lære mer om krigen mot Sendero Luminoso som Fujimori (på en av hans bedre dager) fikk slutt på.



Alabaster, moderne design og horn som grunnlag for disse praktverka.

20 timer etter at jeg forlot Arequipa ankom jeg det som skulle vise seg å bli en av reisas største positive overraskelser.  En ting som bidro til dette var mitt valg av Hotel Tres Máscaras som overnattingssted. Billige og bra rom med så mye varmt vann en kan ønske og hvor en i hagen kunne sitte og kose deg med en snakkende papegøye i nærheten. Veldig behjelpelig og bekymret var vertskapet også da jeg presterte å skrape av meg alt skinnet på hælen en dag. Sandaler (med åpen hæl) ble nødvendig fottøy i lange tider fremover.



Hotel Tres Máscaras nede til venstre.

Det gjorde heller ikke så mye at jeg nå var kommet til en by som man ikke trengte fryse seg i hjel i om natta selv om den ligger 2800 meter over havet. Men kanskje det jeg sitter igjen mest med er hvor interessert de lokale var i å snakke med en, høre hvor godt en likte Ayacucho, og lære litt om verden utenfor. Man er utrolig stolt av Ayacucho av god grunn, og ønsker nok at turismen skal vende tilbake til den gang da man la veien om Ayacucho på vei fra Lima til Cusco. Da regjeringens krig mot den maoistiske geriljaen Sendero Luminoso (og vica versa) stod på som verst på 80 og tidlig 90-tall var Ayacucho et område som en var ytterst dum dersom en beveget seg i nærheten av. Krigen gikk ikke minst utover lokalbefolkningen i dette området der begge sider terroriserte uskyldige som havnet i skuddlinja. Det er antatt at krigen krevde 70 000 menneskeliv. Selv om det nå er over 15 år siden lederen Abimael Guzmán ble arrestert så har ikke utenlandske turister funnet veien tilbake.  Et lite, men interessant museum som omhandler dette sorte tiåret finner man i bygningen Mueso de la Memoria.




Folk i Ayacucho må være ytterst kristne og besøker gjerne gudshuset både før de går på jobb og før en skal hjem til sen middag. Sentrum er ikke akkurat veldig svært og dersom man begynner å telle på hendene kommer man til at det må være 33 kirker der. Man hevder at en havnet på det antallet på bakgrunn av Jesus leveår. Kirkene danner også grunnlaget for en påskefeiring som blir sagt å være på høyde med Antigua og Sevilla. I tillegg kan Ayacucho by frem en del riktig så pene kolonialhus som ble ekspropriert på slutten av 60-tallet av president/diktator Velasco, og som oftest solgt videre til banker. Perú har hatt mange presidenter som har hatt utallige rare ideer som stort sett har ført landet i økonomisk ruin. Som en bonus så kan det nevnes at Plaza de Armas nok er godt plassert i topp fem i landet.



Det var såpass liten tilstrømming til fotografene på Plaza de Armas i Ayacucho at man heller tok seg en velfortjent lur. Ellers kan man se et blad Gallardo i full veving, og to sluttprodukt fra mannen med de 3 F'er.

Ayacucho er også et sted å sette av noen timer til shopping i hjemmene til dem som produserer sakene som blir solgt til mye høyere pris i Lima, Cusco eller den store verden. Barrio Santa Ana er ikke akkurat en fryd for øyet, men den inneholder en fantastisk konsentrasjon av teppevevere av høy kvalitet. Til og med de som driver en normal butikk har gjerne en vev på bakrommet. Hos Taller de Alejandro Gallardo Lacctahuamán (Plazuleta de Santa Ana 105) produserer man tepper som gjerne blir solgt dyrt andre steder, men dersom det ikke er noen andre kunder i butikken tar man gjerne en med på en inngående omvisning/undervisning av håndverk fra nærområdet (selv om man presiserer at en har ingen intensjon om å kjøpe noe).



Detalj fra ytterveggen til Mueso de la Memoria oppe til høyre. Plaza de Armas i soloppgang nede til venstre.

Kjøpte gjorde jeg derimot rett ved siden av hos Alfonso Sulca Chavez med kone. Be om å få se på utstillingsrommet som ligger bak den heller kjedelige butikken de har. Et par hus bortenfor holder Fortunato Fernández Flores til. Det fins ingen skilt over døra, så eneste grunnen til at jeg kom over hans verk var at jeg kona lurte meg inn. På motsatt ende av plazaen finner man forresten en som selger intrikate ting laget av alabaster. Sjakkbretta og kirkene var spesielt imponerende, men tyngden gjør at det ikke er akkurat enkelt å dra slike ting med seg i ryggsekken.



Jeg er sikker på Wari-kulturen egentlig bestod av menn fra det ytre rom som gikk lei av den tørre naturen 3000 meter over havet.

Utflukten i Ayacucho ble gjennomført ved hjelp av lokaltransport. Arkeologitimen ble her lagt til ruinen Wari. Wariene blir regnet som Perús først imperiebyggere og hadde sin storhetstid i dette området rundt år 850 etter Kristus. Ikke lenge etter kollapset imperiet – uten at man vet helt hvorfor - og områdene ble tatt over av mindre stammer. Den 2000 hektar store hovedstaden 22 kilometer utenfor Ayacucho forsvant i sanddyner og kaktus og er bare delvis gravd frem, men 12 meter høye murer forteller litt om hvilken viktighet kulturen må ha hatt. Den mest interessante delen er stengt for publikum. Underjordiske ganger har ledet arkeologer 19 meter under bakken til gravkammer. Man har satt ut et rykte om at denne underjordiske delen er designet som en lama.



Det er vanskelig å skape perspektiv på beskriver størrelsen på steinene som dekker gravkammerne, men her er i alle fall et forsøk...

Fortsetter man 15 kilometer til langs denne veien kommer man til den lille landsbyen Quinua som er kjent for miniatyrkirkene som blir plassert på hustaket for å skape hell og lykke.  En spesiell skikk er det som gjør at de brosteinsbelagte gatene tar seg enda bedre ut. De er garantert at du kan se håndverkerne i full sving med og også lage versjoner som også innebefatter musikere og fulle menn. Igjen – kunstverk som er helt umulig å drasse på.




På pampaen over tettstedet ligger også en av den Perúvianske historiens viktigst steder. 9 desember 1824 utkjempet 9300 spanjoler og 5800 patrioter (fra hele Europa og Sør-Amerika!) ledet av Antonio José de Sucre det avgjørende slaget her. Kun 3 timer tok det før spanjolene la inn årene. De hadde da tapt 1700 menn mot patriotenes 300. Fredsavtale ble signert i Quinuas Plaza. En 44 meter høy obelisk er reist for å minne folk på at det tok 44 år fra Túpac Amaru II (tok navn etter den siste inkahøvdingen som han mente han var etterkommer til) startet opprøret til seieren var i havn. Strålende utsikt er det også.



Noen tar tettstedets særpreg et hakk for langt....

Mitt siste bystopp før hjemreise la jeg til Huancayo. Strekningen mellom Ayacucho og dette stedet har ikke enda fått smaken av asfalt, og dermed står en igjen med en sår rumpe, nedstøva sekk og partier med luftig utsikt. Jeg fikk også en eldre sidemann med munndiaré som virket å ha pugget navn på land, hovedsteder og viktige personer i Europa uten å ha noe mer fakta- eller plasseringsmessig kunnskap inne. På den annen side. Det sier mye om åpenheten og interessen folk viser i dette området.



Huancayo er såpass grå at selv folk på Plaza de Armas gremmer seg...

Huancayo som et arkitektonisk interessant sted å besøke kan forbigås i stillhet.  Men det må ha vært en Gaudífantast som tegnet Parque de la Identidad Huanca. En taxi dit kan være vært å spandere på seg.




Eller en kan som meg legge inn parken som siste stopp dersom en tar en litt lengre spasertur i retning utsiktspunktet Cerrito de la Libertad. Spesiell kirke der. Fargesterkt svømmebasseng. Smog over Huancayo.




Deretter var det faktisk ganske så interessant å fortsette 2 kilometer til opp i fjellsida og til de naturlige, gedigne sandsteinstårna kalt Torre Torre .



Den betalte utflukten gikk med til at jeg sammen med kun spansktalende tok for meg hva den næringsrike Mantarodalen kan tilby av næringsgrunnlag. Et mindre interessant stopp ble lagt til en veldig turistretta butikk i vevetettstedet Hualhuas. Neste tettsted - San Jerónimo – hadde sølvtøy som sin spesialitet. Mer interessant var det å bli vist inn på bakrommet. Meieri- og birøktertur ble det også tid til, før vi rodde uinteressant rundt på Laguna de Paca i 20 minutter.  Det tok seg opp med lunsj i Ingenio. Siden man har ørret som spesialitet nær dette stedett – man produserer 50 000 kilo i året – måtte jeg selvfølgelig bestille det. Faktisk ganske godt! Man avslutter dagen med en altfor hurtig-gjennomvisning i det store klosteret Convento Santa Rosa de Ocopa. De er bare seks munker igjen og de kan boltre seg sammen med 25000 bøker på alle verdens språk - hvor den eldste er fra 1497. Fram til 2002 hadde man en katekisme fra 1454, men den ble (sammen med et flamsk maleri) stjålet i et væpnet ran! Litt unormalt er det vel også å ha en stor utstilling av utstoppede dyr i et kloster…




Min siste hele dag i Perú hadde jeg ikke så veldig lyst til å bruke i forurensa Huancayo. Så jeg tok igjen turen til Hualhuas for å se om jeg hadde gått glipp av noen håndverksmessige mesterverk. Mens jeg vandra rundt i gatene der uten å bli mye klokere fikk jeg øye på en mann som holdt på å prøvehenge flagget før den Perúvianske nasjonaldagen dagen derpå. Han inviterte meg inn, og kunne lokke med god utsikt fra takverandaen hans for kameraet mitt. 



Alternativ fremkomstmåte i Hualhuas.... Ricardo Zenaida Ramos het mannen i familien. Hunden var oppkalt etter en hollandsk utgave siden kona en gang hadde vært der for å besøke dattera.

Jeg slo til på tilbudet. Ble påspandert øl. Kona kom. Lurte på om jeg hadde spist noe tradisjonell mat. Nei, var svaret. Dermed ble jeg selvfølgelig invitert på middag. Før den ble satt på bordet, ble jeg inngående satt inn i lokale festradisjoner samt lokal storbandmusikk på stereoen til den bortreiste sønnen i huset. Musikken satt vel ikke akkurat dype spor. Det gjorde derimot det faktum at man inviterte inn en vilt fremmed fra gata på en bedre middag. Stort bedre og mer beskrivende kunne ikke mine 2 måneder i Perú ha endt.

Hasta La Vista! Alle gode ting er vel 3?


Min fangst av tepper i Ayacucho (venstre) og et alpacateppe jeg fant hos Artesanía "Inca" i Hualhuas. Priser etter pruting? 150, 100 og 220 kroner så vidt jeg husker.