Hvis en kikker nøye etter så kan en legge merke til uhyret som vokter inngangen til ATM. Den holder et øye med deg dersom du ikke tar på deg en moteriktig hjelm. Enkelte forskere hevder at mayane trodde at dette var (en av) inngangen(e) til dødsriket - Xibalba.

At jeg trengte 3 minibusser og en taxi for å komme meg frem til San Ignacio i Belize høres verre ut en det egentlig var. Greit nok at den minibussen jeg fikk plass på i retning Melchor de Menchos egentlig ikke hadde plass til meg slik at jeg måtte foreta de første 30 minutter stående krokbøyd. Ved utsjekking fra Guatemala i Melchor de Menchos klarte jeg forresten å unngå gebyret for å få stempel i passet ved å be om kvittering samt si høylytt at det ikke er lov å ta betalt. Et lite sjansespill er det likevel for kun 2 dollar siden immigrasjonsmyndigheten kan slå seg vrang og ikke gi deg det nødvendige stempelet i det hele tatt. Etter å ha glidd greit inn i Belize var det ikke noen minibuss å få tak i slik at jeg gikk sammen med en annen for å prute oss til en taxi hvor døra på passasjersida knapt hang på. Der satt jeg.



Fortennene mista denne fyren da en turist slapp linsa ned på han. Også så nøye han hadde vært med å gå til tannlegen!

I San Ignacio følte vi oss så kule at vi spleisa på et dobbeltrom hos Tropicool. Eieren opptrer skikkelig nazi ved ankomst og holder samme formaning for hver og en om at man skal ta det rolig og ikke smelle igjen dører. Etter noen dager i San Ignacio og med kun litt promille innabords kom jeg med denne stjernekommentaren til noen andre gringoer som jeg hadde på omvisning på hotellet: ”Don’t smell the door”. Det var kun jeg som skjønte hvorfor jeg knakk sammen i latterkrampe.



Noen av krukkene hadde forseggjorte detaljer. Siste post på programmet var ATMs eneste hele skjelett.

Etter Guatemala har en virkelig følelsen av at pengene drysser ut av lommeboka. Den beliziske dollaren er knyttet 2 til 1 i forhold til amerikansk dollar, så i disse dager må det være strålende å besøke det forhenværende Britiske Honduras, men lokalbefolkningen mener vel noe annet. Britisk Honduras? Ya Mon. Spanjolene fikk aldri taket på denne delen av Mellom-Amerika og (britiske) pirater brukte området som frihavn. Etter hvert fant britiske utvandrere på at de skulle hogge ned skogen i området og det var små og store trefninger mellom spanjoler og engelskmenn frem til området i 1862 ble omdøpt til Britisk Honduras. Først i 1981 ble Belize uavhengig.  Engelsken til lokalbefolkning er for øvrig storartet å høre på så snart en får konsentrert seg litt. Når de drar til med all slangen de har drar det seg over til en kreol som enkelte har omtalt som Bob Marley med medfødt talefeil. Med andre ord: Du skjønner ikke bæret.


I og for seg levende individer på begge bildene.

Første utflukt som jeg brukte penger på gikk til Actun Tunichil Muknal. Direkte oversatt til norsk betyr det steingravhula, eller noe i den dur. Uansett er det lettere å si ATM. Etter en times tur i firehjulstrekk går en 45 minutter igjennom jungel og elver før en kommer frem til hulen som er 5 kilometer dyp. En starter med en 10 meters svømmetur inn i den timeglassformete huleåpning før en vasser/svømmer i vann opp til brysthøyde i nærmere 1 kilometer med dryppsteinformasjoner rundt en. Man klatrer da opp en del meter og kommer til en sidegang som da den ble oppdaget (på nytt) i 1989 viste seg å inneholde en gedigen mayaofferplass dypt inne i fjellet. En kan finne masse (knuste) mayapotter, hodeskaller, og andre seremonielle redskap omkranset av stalaktitter og stalagmitter. Men høydepunktet sparer man til slutt der et skjelett av en ung kvinne ligger, mest sannsynlig drept på stedet. Siden dette er hellig grunn velger mange å gå barbeint. Vår meget kompetente guide fra Mayawalk Adventures hadde tatt med sokker slik at en ikke skulle ødelegge forholdene som konserverer hulen, og brukte ikke lommelykt mer enn nødvendig. Jeg har allikevel følelsen av at en om kort tid må/burde stenge hulen før den blir ødelagt enten av turister eller folk som skal stjele det som er igjen. Uansett var dette 3 timer en i ettertid har lurt på hvor ble av.


Det har blitt en liten vridning mitt på oversiktsbildet fordi det er satt sammen av to ulike, men dette var eneste måten å få med meg hele bredden på bygningen...


En får også litt gale proposjoner på Caana (Himmelpalasset) på grunn av oppe på toppen er det en flate med et nytt tempel skjult i bakkant. Caana er 42 meter høyt.


Det er også en del mer utskjæringer i Caracol. Denne er vel 5-6 meter høy. Ellers får en mer anelse av høyden når en står på toppen av Caana.

Tur nummer 2 gikk til tidligere nevnte Caracol som via stolte utskjæringer minner en på at de tok rotta på Tikal. For å komme seg dit må en igjennom en flere timer lang kjøretur gjennom Mountain Pine Ridge Forest Reserve som var sterkt angrepet av en bille som har satt sitt spor på 80 % av furuene. Caracol oppdaget man ikke på nytt igjen før i 1936 og er ikke like utgravd som Tikal. På grunn av det er mindre "restaurert" og mye vanskeligere tilgjenglig er det også mye, mye mindre folk. Caracol var over 88 kvadratkilometer stor og det bodde 150 000 personer her. Mange forskere har lurt på hvorfor man plasserte en slik gigantby på et sted med så lite naturlig tilsig av vann. Guiden var på grensa til for snakkesalig med en del mindre verifiserte teorier om ditt og datt. Jeg konfererte derfor når jeg følte for det med Erlend. Erlend var en amerikansk arkeologistudent (for tiden i Honduras) som hadde norsk mor. Tatt i betraktning at han kun hadde vært i Norge på ferie så snakka han bedre norsk enn mange drosjesjåfører i Oslo.



Fotografiet av folka ved treet er kun tatt med for å fortelle at Ceiba-treet ble betraktet av mayane som det som bandt sammen dødsriket og himmelen. En kan jo skjønne hvorfor når en ser størrelsen. I ballbingen er det forresten runde målsteiner som dersom bildet hadde vært større kunne fortelt en historie for de som tyder mayaskrift.

På returturen har man tid til både en tur innom Rio Frio Cave (som egentlig er en tunnel) før badeløvene kan avkjøle seg i de naturlige badebassenga i Rio On. Etter Semuc Champey blir alle naturlige svømmebasseng rimelig tamt. Siste etappe tilbake til San Ignacio ble mer spennende enn nødvendig da vi punkterte for andre gang.

 

Første kunstverket er vel litt for stort til å være drikkebeger. Ellers liker jeg begge bildene til høyre godt. Det tatt ut av hula er Rio Frio Cave.