Hele Rendezvous Caye hvor jeg ikke tørte å si hvem som var penest i skjønnhetskonkuransen. Barrakudaen havnet til slutt i middagen.

Man må være 8 personer for at seilbåten skal legge av gårde. Da jeg trengte meg på ble vi 9. To kamerater fra Oregon, et eldre ektepar fra Colorado, et svensk par på frierferd samt søskenparet Galen og Allison Honan fra Washington. Fritidsaktiviteter på båten var å sole seg, stirre utover havet etter keys, holde i ror eller fiskesnøre, henge med beina utover ripa samt unngå å slå hodet i bommen. Det hele var konstant akkompagnert av Reggaemusikk eller Jack Johnson til en avveksling.



Glupske folk vasser i land på Rendezvous Caye før glupske pelikaner får den tilbake dagen etter

Overnattinga skjedde i telt, og målet første dag var Rendezvous Caye .  Tar man litt hardt i så er det en 20*40 meter lang sandbanke befolket av 11 palmer og cirka like mange pelikaner. Middagen var blant annet laget av Barrakudaen som vertskapet hadde dratt over ripa i løpet av dagen. Punchen som de lagde var… spesiell. Om kvelden klarte vi til og med å få til et slags bål av det som var i nærheten av brennbart på øya. Høres det ut som et paradis? Det var det også.



Fra soloppgang på Rendezvous Caye til solnedgang på Tobacco Caye. Kunstnerisk sett må jeg ha hatt en god dag.

Forresten glemte jeg å nevne at Belize er et paradis for dykkere. Lighthouse Reef/Blue Hole er viden kjent i dykkermiljøer, men jeg kan skrive under på at snorkling enn så lenge er vel så bra. Vi hadde opptil flere snorklestopp, og denne formen for aktivitet var absolutt heller ikke dårlig utafor overnattingssted nummer 2, Tobacco Caye. Denne øya er så stor at en jogger brukte nesten 4 minutter per runde. Jeg vet ikke om hun eller jeg (etter en kald øl i øyas utendørsbar) ble mest svimmel. I alle fall må du klare å holde deg våken til enda en praktfull solnedgang. På kvelden fikk vi også nyss om at lokalbefolkningen hadde fanget en oksehodehai. Neste morgen ble den ikke veldig delikat partert.



Tobacco Caye. Grei nok plass for frokost.

På siste dags etappe hadde vi vel alle klart å pådra oss en liten overdose reggaemusikk, men til reservestyrmann/fisker/kokks/altigmuligmanns store glede klarte han å hale i land en gedigen kongemakrell. Den spanske vi hadde fått tidligere ble ikke noe å snakke om mer. Som seg hør og bør ble det til at det eldre amerikanske ekteparet tipset mest ved ankomst Placencia, mens jeg og de 4 amerikanerne prøvde å lete etter sted å bo. Etter en viss stund ble vi huket inn av en lokal utlånshai som faktisk tilbød helt greie 2 og 3-mannsrom med felles kjøkken og bad til en helt akseptabel pris. Jeg fikk smisket meg inn på rommet til Galen og Allison.



Motiver fra (og av) båten Ragga Gal

Det var meninga at mannskapet skulle seile direkte tilbake til Caye Caulker igjen men på kvelden møtte vi dem smått brisne på Tipsy Tuna Sports Bar. Der spiller man biljard innendørs. Ikke akkurat unormalt utenom at underlaget er sand. Placencia er forresten et av de få stedene langs det landsfaste Belize som har strender å tilby, og skryter av at Guinness visstnok en eller annen gang har godkjent gata Sidewalk som verdens smaleste. For min del var det mye viktigere at den fungerte slik at man unngikk å brenne av seg beina i den hete sanda. Placencia er et avslapningssted og det var nettopp det vi gjorde til den store medaljen med turer på stranda, avslapning i hengekøya, eller kortspill med ipoden på full guffe via innlånte høytalere.


Jeg tror det var eneste gangen at jeg så han uten solbriller. Allison og Galen nederst til høyre. En person var betraktelig høyere på pæra enn andre.

Jeg var frista til å reise litt lengre med Galen og Allison, men skulle jeg rekka halvparten av det jeg tenkte meg før avreise fra San Jose i Costa Rica om en drøy måned måtte jeg få ræva i gir. Å komme seg sørover fra Placencia gjør en mest interessant med Hokey Pokey ferga som speeder over lagunen i brukbar fart før en slapper av med en lengre busstur mot Punta Gorda. Ettermiddagens mål var Livingston i Guatemala.




En har nok strender å ta av i Placencia hvor man også har fargesterke hus langs Sidewalk. Mangrovetrehuset var vel like beboelig som campingvogna nederst. Det siste motivet skal Allison ha æren for å ha plukket ut.