Da jeg på Filippinene fikk det for meg at jeg så snart jeg landet på Rarotonga skulle hoppe på et fly til Aitutaki gjorde jeg vel den mest klassiske feilen av alle. Et sted mellom New Zealand og Cook Islands krysser en datogrensa. Til mitt forsvar så kom kula innat cirka 10 sekunder etter at jeg hadde trykt bestill. Air Rarotonga hadde heldigvis ikke like håpløse ombookingsgebyr som Ryan Air.


To hellige steder. Til venstre en eldgammel marae. Til høyre har man like så godt plassert grava utafor inngangsdøra. Fin kamuflasjefarge på huset.

Flyet til Aitutaki har man følelsen av er lasta opp med 80 % matvarer og 20 % turister, er alt for lite i forhold til det ruskete været som kan være i området, samt at man ikke helt forstår poenget når man innser at Aitutaki har en flystripe som sikkert kunne ha tatt i mot en Boeing 737 hvis rullebanen hadde vært bedre vedlikeholdt. Det var amerikanere som bygde rullebanen under annen verdenskrig, og det er mye amerikanere som hygger seg på de heldigvis forholdsvis få luksushotella. På den annen side blir selv budsjettplassene dyrere og dyrere. Strengt tatt satt en med et inntrykk noen ganger av at turister var et nødvendig onde for å holde økonomien i gang.


Strandhytta mi (høyre) lå rett bak bungalowene (venstre). Siden det var passelig lite folk som ville bo i bungalowene hadde jeg stranda og strandstoler stort sett for meg selv.

Jeg hadde booka meg inn en stund på forhånd hos Paradise Cove i en ”beach hut”. Det er ikke de bygningene en kan se på hjemmesida, men heldigvis hakket over de som er inne i hovedhuset. Strengt tatt er vel ikke poenget med Aitutaki å holde seg innendørs, men tropisk vær fører til at det er ganske så nødvendig. Det ble faktisk mer lesing av bøker innendørs enn ute på den fabelaktige stranda. Reisebrevet hjem hadde denne beskrivelsen: ”De 3 første dagene bidro været sterkt til at jeg ikke helt forstod hva som var spesielt med denne øya”.


Fortsatt Paradise Cove

Aitutaki er ikke akkurat store øya. Den ser ut som en fiskekrok fra luften, og inneholder ikke mer enn om lag 2000 sjeler.  Leier man en bil har man bomma stort. Moped er et mer passende fremkomstmiddel, mens beinstyrke er akkurat passe dersom en skal få dagene til å gå. Smått legendarisk ”Bounty” var de første europeere til å oppdage øya 11. April 1789. Om det hadde noe å si for mytteriet 17 dager senere vites ikke.  Darwin fant også på å stikke innom drøye 30 år senere.  Om han kommenterte hvor fantastisk den 15*12 kilometer store lagunen er, har man ingen maoriske sagn om, men det er i alle fall det øya er kjent for i dag der den figurer blant 40 steder en burde ha vært før en tar kvelden (av Steve Davey).


Stranda utafor Paradise Cove i sol og solnedgang.

Rett bak Paradise Cove ligger forresten den andre av øyas høydepunkt - den 123 høye bakketoppen Mauanga Pu . Forsøk på artig ordspill til side, utsikten er faktisk helt grei på en dag det er litt klarere enn den jeg var der.  Dersom en har lyst til å leke litt historisk interessert kan en ta en tur utafor allfarvei til sørvest på øya for å se på overgrodde hellige maraer. Øyas eneste sted av merkbar størrelse heter Arutanga. Skal en handle dyr mat på boks er dette stedet å rette nesa mot. Stedet har også den eldste kjerka på Cook Islands (fra 1828) siden Aitutaki var den som ble misjonert med størst hell. Ellers kan øya skryte av 8 rugbylag, noe som innebærer at alle mannfolk som ikke har minst et ben i grava må ofre helse og liv for at man skal hamle opp i øykampene mot Rarotonga. Kvinnfolka stiller opp som heiagjeng og fristende vertskap på øykveldene som går på rundgang mellom Aitutaki sine 5 ”utesteder”.


Kanskje jeg skal jeg trekke litt tilbake det med utsikten fra Aitutaki sitt fjell. Ikke så galt allikevel dersom en friklatrer ulovlig opp på et tak. Krabbeaterten heter rødenarmet banditt.

Men tilbake til lagunen. Jeg måtte til slutt bare ta sjansen på å booke en tur, og klarte faktisk å treffe en av de beste dagene på flere uker. Jeg innså kjapt at hypen var fullstendig berettiget, og at her var det liten vits i å betale dyrt for å dykke. Snorkling holdt i massevis for å få et mer enn fargerikt inntrykk av livet under vann.  Jeg klarte også få et ansikt til ansikt møte med en murene som ble minst like skremt som meg. Guiden på båten (som streiket på One Foot Island) kunne vise oss at murenene likte blant annet loff. I et mer jolleaktig fremkomstmiddel ble vi også tatt med til øyene som Shipwrecked hadde avslutta innspillinga på 2 måneder tidligere. Er du ikke overbevist av min ordfattige fremstilling kan du heller glane på bilder.




Øyene i lagunen kalles motuer. Og alle motuene har opptil flere legender hver om hvorfor de fikk akkurat sitt navn. En legende om Tapuaeta'i/One Foot Island (til høyre på det to siste bildene) forteller at en far og sønn rømte fra krigere på Aitutaki. Faren bar sønnen i land og gjemte han i et tre. Krigerne drepte faren, men på grunn av at de bare hadde sett et sett med fotspor så kunne sønnen senere ta seg tilbake og fortelle historien.