Nå er jeg på Rarotonga. Jeg får se hvordan jeg kan klare å rote bort 5 dager. Det begynner å bli tynt med bøker etter at jeg leste 500 sider i løpet av en dag på Aitutaki. Værmeldinga sier 7 dager med regnbyger. Jippi. I det minste traff ikke syklonen oss.

Det er mulig jeg var litt værsyk ved ankomst Cook Islands hovedøy hvor jeg var rimelig sikker på at jeg hadde avtalt med Vara’s at de skulle plukke meg opp ved midnatt på flyplassen. Klokka halv tre kom de med passasjerer som skulle forlate øya. Jeg fikk haike med tilbake til Vara’s mens sjåføren klarte å overbevise meg at jeg husket feil. Irritasjon endret seg til lettere flauhet mens jeg sparte en høy drosjeregning.


Litt ujevn standard på hus. Mopeden har vel også sett sine beste dager.

Vara’s har rykte på seg for å være Rarotonga sitt ungdoms-/backpackersted deluxe. Etter stillhet på Aitutaki var det greit med litt vel mye liv rundt seg. Jeg hadde i alle fall innvilget meg et ikke alt for overpriset enkeltrom. Plassering til Vara’s er heller ikke gal midt på klinkekulerunde Rarotongas kanskje beste strand – Muri Beach - med 4 motuer rett utafor seg. I motsetning til Aitutaki går revet forholdsvis nærme land.



Mens jeg på Aitutaki fleipet om mangelen på høyde over havet, kan man på Rarotonga faktisk få til en ganske så fin fjelltur dersom det ikke har regnet så alt for mye dagene før.  For å gjennomføre denne hopper en på bussen som går overrakende ofte - med klokka - rundt øya til hovedstaden Avatiu. Har man et shoppinginstinkt har man faktisk mulighet til å få døyvet det litt her. Har man trekkinginstinkt så begynner man å navigere seg i retning av Happy Valley Road inn mot hjertet av øya. Etter hvert ender denne veien opp i en av og til glatt og bratt sti som tar en forbi 413 meter høye Te Rua Manga/The Needle og etter nedstigning igjen (etter 3 -4 timer) ender opp i sør ved ganske så idylliske Wigmore’s Waterfall. Jeg var heldigere med turen enn folk som noen dager før hadde glidd rundt i gjørme.



Wigmore's Waterfall med flygende maori til slutt. På The Needle kunne en (luftig) dra seg opp via tau til fjellhylla godt nede på høyre side. Selvfølgelig måtte jeg prøve det. Jeg er personlig best fornøyd med bildet av den lille fossen.

Ellers benyttet jeg dagene mellom tropiske regnbyger med stor T og påfølgende solskinn til ytterst lite. Like ved Muri Beach ligger forresten Avana Harbour hvor historien sier at 7 kanoer la i vei fra i 1350 for å befolke Aotearoa (New Zealand).  Sannhetsgehalten er vel heller mindre. Jeg spanderte også New Zealandske penger på en Islands Night hvor turister etter en bedre middag, stillehavsmusikk og lettkledd dans blir dratt opp på scenen for å vise hva de har lært. Norske Yngvild vant dansekonkurransen, mens jeg heldigvis klarte å gli så langt ned i stolen at de ikke plukka meg ut.



Jeg har litt problemer med å nøye meg med 4 bilder fra Muri Beach. Noe som betyr at det faktisk var ganske mye bedre vær enn mine dystre tanker i innledninga.