Vårt første mål i Costa Rica var å sjekke om vi kunne være så heldige at vi klarte å se en av verdens mest aktive vulkaner - Volcán Arenal – fra La Fortuna.  Stort sett er toppen av vulkanen innhyllet i tåke (et faktum som av en eller merkelig ikke alt for ofte er nevnt i reisebøker), og det var den for oss også.  Man trodde helt frem til 1968 at vulkanen var utdødd, men 29. juli det året led 87 personer i tettstedet Arenal samme skjebne som dem i Pompeii. La Fortuna var tidligere en typisk liten jordbrukslandsby, men har nå totalt endret karakter for å ta i mot en lavastrøm av turister.


Dette badestedet må ikke forveksles med Catarata La Fortuna, men er sikkert minst like artig.

Hva skal jeg si om La Fortuna? Overnattinga skjedde hos Gringo Pete som i alle fall har designa et iøynefallende lilla og rosa hus. Gringo Pete var ikke overraskende en merkelig fyr. På felleskjøkkenet fikk vi flere ganger besøk av en flaggermus som så ut til å ha fått for mye rom. Han trengte alltid en drøss med forsøk på å sikte seg inn mot døra han alt for lett kom inn. En anbefalt gratis tur er å ta bena fatt et par kilometer vest ut av La Fortuna til en kommer til en bru. Kikker en da nedover elva legger en merke til at noen har montert et tau oppe i et tre som en kan leke Tarzan i. En svinger seg ut over kulpen nedafor fossen, slipper seg forhåpentligvis i riktig pendeløyeblikk, slik at en kan gjøre et minst seks meters uestetisk fall .



Det aller stiligste med det siste bildet er den matchende ballongen.

Dave og Erika hadde også et lett anfall av hypokonderi slik at de tok en tur til stedets unge lege. Han inviterte oss alle etter hvert med i bilen på en kveldstur opp mot Volcan Arenal hvor kona jobbet på det steindyre termalske spahotellet Balneario Tabacón.  Jeg følte meg fortsatt litt uggen, så jeg stod over tilbudet om å bli med det hyggelige paret hjem.


Ufrivillig småungeposering på Black Sand Beach

Aussiene fikk også forholdsvis lett overtalt meg til å bli med dem til det stedet som skulle bli mitt endepunkt etter nærmere 8 måneder med reising. Strender ved den karibiske kysten hørtes forlokkende ut. Knøttlille Cahuita, godt utafor all amerikansk allfarvei, ble derfor vårt felles mål. Litt dumt at jeg ikke hadde lest setningen med liten skrift om at det er ganske så vått i det området – eller kanskje ikke? Selv om en del backpackere har begynt å sette litt farge og preg på stedet får man en forholdsvis autentisk afrokaribisk opplevelse med en helt annen laid-back atmosfære og syn på livet enn store deler av resten av Mellom-Amerika.


2 bilder fra Parque Nacional Cahuita. 2 stykker da det plutselig klarnet opp etter en hel dag med tropisk styrtregn.

Jeg har ingen nå ingen som helst mulighet til å huske navnet på stedet vi overnatta på. Det jeg husker var at vi hadde det beste (private) badet på lenge, og at nærmeste nabo var en ganja-røykende reggae-fyr med stort behov for å dele musikken sin med nærmeste nabolag. Han hadde dekorert huset i de typiske rastafarifargene grønn, gul og røde. Mange tror at dette har noe med Jamaica å gjøre, men en burde heller rette blikket mot det etiopiske flagget. For å unngå at noe sollys slapp inn til seg hadde han hengt en stor poster av Bob Marley på utsida av vinduet!


Først vår nabo. Deretter Walter "Gavitt" Ferguson i bakgrunnen. Hans calypsomelodier er artige både på grunn av teksten og engelsken. Til slutt slutt Cahuitas 2 utrykningsfartøy.

Været var så som så i Cahuita, med mye ekstremt regnvær. Vi oppdaget kjapt grunnen til at noen av husa var bygd på stylter. Opplever du Cahuita i fint vær må du i alle fall spasere en drøy kilometer oppover kysten til langstrakte Black Sand Beach. Det blir i guidebøker advart mot kriminalitet både der og i selve Cahuita, noe som vi aldri hadde en gang på følelsen var et problem. Motsatt vei ligger Parque Nacional Cahuita. Dersom det har regna en del kommer en ikke så veldig mye lengre enn 2 kilometer nedover enda en nydelig strand siden en der kan møte på en nokså stri Río Perzoso. Men det blir sagt at den 7 kilometer lange stien nedover kysten er veldig fin.


Mønsteret i sanda oppsto når bølgene trakk seg tilbake. Kudos til Dave for å oppdage det.

Hva annet gjorde vi? Mye velsmakende eting, mye kortspilling, mye sløving. Cahuita er ikke stort mer enn to ikke spesielt fine sølepytthullete hovedgater som går langs sjøen, og innebyr derfor ikke til intensiv rekognosering. Siden det for tiden var få gringoer ble landsbyfesten med omegn mer interessant enn normalt for utenforstående, og de hadde hyret inn det som virket å være et ganske kapabelt costaricansk rockeband til å spille både internasjonale og lokale favoritter. Det var hakket før Dave fikk nok innabords til å slenge seg med på en jam. Det var enda flere lokale som fikk mer enn nok både flytende og inhalerte saker.

Denne delen av kysten langs Karibien er også godt kjent blant surfere. De var de som oppdaget Cahuita og Puerto Viejo de Talamanca enda lenger sør. Vi måtte derfor foreta en dagstur til Puerto Viejo. Vi hadde hørt mye bra stedet, men konklusjonen var at vi var sjeleglad for at vi hadde valgt Cahuita. Stedet hadde tippet over kanten til å bli for mye preget og tilpasset spesielt backpackere. Strendene er sikkert strålende på en skyfri dag, og "La Salsa Brava" er sikkert kult for de som kan surfe. Men ellers - hold deg unna.



Noen alternative bilder fra Puerto Viejo. Legg merke til hvem som legger mest kraft i å dytte bilen. Bildet av Dave fikk jeg i bytte for at han i Apoyo gikk inn og strøk et avslørende bilde på mitt kamera.

Vi reiste derfor tidligst mulig tilbake til Cahuita for en bedre middag. Siden det var min siste kveld sammen med Dave og Erika tro jeg til med det aller dyreste på menyen. Tilbake i leiligheten måtte vi knerte vår selvdesigna drink Rum & Fresca. Det var nå en måned siden jeg møtte dem første gangen på fergeleiet til Utila, så det ville bli rart å måtte ta seg frem på egen hånd igjen. Men det eneste som sto igjen var en lang tur tilbake til Norge som jeg like så godt lar bli oppsummert av mitt siste reisebrev:

"Så onsdag morgen startet jeg på min maratontur hjem. Først busstur til hovedstaden San José. 2 timer sightseeing der. Deretter fly til L.A. som landet ved midnatt. Kun 15 timer på den flyplassen. Det var ingen steder å gjøre av bagasjen, og innsjekkinga åpnet halv 2 på ettermiddagen slik at jeg måtte drasse med alt utstyret da jeg fant ut at jeg ville ha en liten matbit utafor flyplassområdet. Air New Zealand til London er å anbefale, og ventetida i London var kort. SAS var bedre enn sitt rykte, noe som ikke sier stort. NSB innvilget meg studentrabatt (jeg er i teorien det ut dette året), og min gjenoppståtte IPod ble flittig brukt langs alt for kjente Vestfoldbanen. Selv om det ikke var planlagt så var det en ganske oppsummerende tittel for reisa mi at jeg hørte på Life Floats By med The Jayhawks da toget ankom Skien.



Selv med etterhvert veldig solbleka hår hadde jeg ikke helt lagt til meg stilen til uteliggeren i San José. De to andre bildene mener jeg å huske er fra Plaza de la Cultura.