Det er noe med meg og drosjer. Ved avreise fra Kathmandu er jeg 99 % sikker på at hotellsjefen på Kathmandu Peace Guest House stakk noe av pengene i sin egen lomme da han skulle betale drosjesjåføren som vi hadde bestilt. Men kan en egentlig klage når en hadde betalt 375 kroner (etter hard pruting) for 10 dagers overnatting i et forholdsvis stort rom som inneholdt 2 senger, kabel-TV, og et eget bad der en måtte vente 5 minutter på varmtvannet? Egentlig hadde han fortjent mer driks for den utsøkte servicen han ga meg og alle andre gjester.
Etter at jeg overraskende nok hadde fått sove 5-6 timer på flyplassen i Bangkok møtte jeg en ny versjon av drosjesjåfør på Filippinene. Jeg merket kjapt at taksameteret gikk uhyre ujevnt, og aldri i min fordel. På tomgang i enkelte kryss raste det regelrett av gårde. Jeg gjorde han oppmerksom på dette uten at det hjalp i første omgang. Da jeg gikk mer drastisk til verk med penn og papir for å notere ned navn og nummer fikk pipen en annen lyd. Jeg endte opp med en pris godt under markedspris – i alle fall for turister!
Manila hadde jeg ingen planer om å oppholde meg lenger enn nødvendig i, så jeg hoppet på første nattbuss til Banaue i The Cordillera (spansk for fjell(kjede)). Provinsen til Ifugao-folket er på verdensarvlista på grunn av sine velkjente risterrasser. Men hadde jeg tenkt å være der lenge? Neida! I løpet av mine 30 første minutter på Greenview Lodge hadde jeg hyra inn en personlig guide, Jordan Agustin, for en 3 dagers fottur i den avsondra fjellheimen, og en tricyclesjåfør (moped med sidevogn) for å bringe oss til og fra start-/endepunkt. I motsetning til Nepal hvor jeg ikke hadde sett en sky i løpet av 5 uker ble dette en innføring i søle, regn, tåke og risterrasser. Jordan gjennomførte turen i slipperser, mens jeg beholdt fjellstøvlene på. Jeg vet ikke hva som var lurest siden jeg brukte 4 dager i etterkant på å tørke skoa, samt at jeg på første dagen snørra et par meter ned utafor "stien" på grunn av at fjellstøvler og gjørme ikke passa i sammen.
Første natta overnatta vi i et ytterst autentisk hus i en knøttliten landsby med middag laget av kokken Jordan. Som til morgen og lunsj var ris en viktig ingrediens. Jeg tok på meg å forsøke og å stemme en totalt ustemt gitar, men kom ikke lengre enn til at den ikke hørtes hjerteskjærende falsk ut. Den nylærte gitarspilleren Jordan prøvde i løpet av kvelden å sjarmere de to unge lokale lærerinnene mens vi holdt fyr i et veldig provisorisk bål. Neste morgen tok jeg tur til skolen for å se på juleforberedelsene, før dagens etappe tok en til terrassemekkaet Batad. Dagens vær var fortsatt "tungt", men det regnet i alle fall ikke. I Batad innlosjerte bookingansvarlige Jordan oss hos en part-time treskjærer, mens de lokale ungene så sitt snitt til å skvise noen pesos ut av turisten for å synge julesanger. En annen grunn til at Jordan innlosjerte oss på dette stedet kan ha vært en ganske så stemt gitar som fulgte med en del akkordbøker. Kveldene var noe kjølige, noe som kanskje gjorde at Jordan klarte underbevisst å omskrive teksten på Bryan Adams "Straight from the Heart" til "Straight from the Heatr".
Fra Batad. Oversiktsbildet er fra soveromsvinduet så vidt jeg husker...
Siste dag hang i alle fall ikke skyene langt nedover åsene mer og jeg fikk oppleve det terrassepanoramaet Batad kan tilby, om enn ikke i sol. Istedenfor å ta korteste vei til sivilisasjonen fortsatte vi nedover dalen forbi fortsatt knøttsmå landsbyer (og en grønn slange som barbeinte og lettskremte Jordan helt forståelig hoppet en halv meter i været av). Strengt tatt hadde det kanskje ikke vært nødvendig og hatt guide dersom det hadde fantes et godt kart, men Jordans selskap og lokalkunnskap veide godt opp mot det en eventuelt følte en hadde kastet bort av penger.
Hadde jeg hatt dårlig erfaring med drosjer tidligere så motbeviste min tricyclesjåfør min skepsis. Han hadde tatt seg forbi jordras for å komme seg fram i tide til avtalt møtested.
Til høyre har vi Jordan med skjerf som pannebånd sammen med sjåføren vår.
Et apropos: Hvis du har lurt på hvilket smykke jeg har rundt halsen, så er det en lingling-o som jeg fikk i avskjedspresang fra Jordan. Den yngre garde av Ifugao-folket har den siste tiden begynt å bruke dette fertilitets- og fremgangssymbolet som et symbol på at de tilhører Ifugaoene. Min gave var et YakDonalds skjerf fra Kagbeni samt (etter min mening totalt unødvendig) utlån av barbermaskin...
