Dette kan en oppleve fra taket av en Jeepney i Cordilleras

En ting du ikke må gå glipp av mens du er på Filippinene er å sitte på taket av en Jeepney. En Jeepney var originalt amerikanske militær-jeeper som ble etterlatt og er nå kjent for sine fargesprakende dekorasjoner og nærhetsskapende komfort. Uten Jeepneyer og Tricycles hadde infrastrukturen på Filippinene brutt sammen. Komfortabelt skal jeg ikke skryte av at det er å sitte på taket, men det gir en egen frihetsfølelse å bryte alt av norske sikkerhets- og trafikkregler. Jeg ankom knøttlille Sagada på denne måten.

Sagada har i lange tider vært en favoritt hos både lokale og utenlandske backpackere som ønsker å se til dels norsk natur, hengende likkister og få utallige tilbud om billig dop. Sammen med en tysk backpacker på nærmere 60 fant vi fram til hotellet The Green House hvor jeg kjapt fikk tilbud om tjenester som ikke var nevnt i noen guidebok. Til orientering så var ikke stedet et bordell, men et amerikansk-/filipinsk backpackerpar utvidet praksisen. Ytterligere masing utover kvelden og neste dag gjorde at jeg uheldigvis forlot Sagada kjappere enn beregna.


En som ler seg spent i hjel når jeg forteller at framtida henger i en av disse kistene i Echo Valley

Alt for bra kart over Sagada hadde jeg ikke (et minus med Rough Guide generelt - og jeg må innrømme at utgaven for Filippinene var skjemmet av en del graverende feil), men jeg har i ettertid funnet ut at jeg fikk med meg mesteparten av det som var å ta med seg slik som å gå forbi St. Mary’s kjerka til gravlunden hvor det er utsikt ned i Echo Valley der en del hengende kister møter en i hodehøyde. Jeg trasket (heldigvis) i sandaler ned i denne dalen og endte opp 1 time senere med å gå igjennom den nokså lange Latang Cave hvor lommelykt ville ha vært å anbefale. På den annen side var det spennende å følge elva gjennom hula når det var stup mørkt og en ikke visste om en kom ut på andre sida. Jeg sneik meg også forbi sperringa til Lumiang Burial Cave hvor 100 kister står stabla oppå hverandre og de eldste er over 500 år gamle. Å hyre guide til en grottesystemvandring valgte jeg bort av tidligere nevnte grunner, så jeg plasserte meg på en buss til Baguio.



Rare kjæledyr de har i Sagada. Har han røyka noe? Mens jeg fortsatt så noe i Latang Cave oppe til venstre og Lumiang til høyre.

Forresten kan jeg anbefale å ta middagen på Masferré Inn hvor lokalet er dekorert med lettkledde portretter tatt av Eduardo Masferré fra den tiden blekansiktene ikke hadde blandet seg for mye inn og Igorotene ble ansett som hensynsløse hodejegere (galleri: 1, 2 og 3).



Det er fint å vite at toalettet er rent og at man er takknemlig for at en ikke plukker blomster. Rett ved siden av kunne en risikere bot eller fengsel dersom en kasta søppel. Falleferdige Dominican Hill til høyre. (Se Baguio under)

Baguio blir sagt å være favorittstedet for folk fra Manila som vil unnslippe brennende hete, heseblesende tempo og forurensa luft.  Er man litt stygg så er Baguio for oss andre ikke mer enn et nødvendig stopp når en som meg har lyst til å komme seg til Vigan.  Det var det amerikanske militæret som tilnærmet konstruerte byen tidlig på 1900-tallet og de hyrte inn Daniel Burnham til å planlegge ”City Beautiful”. Så pen ble den at amerikanerne teppebomba sitt eget byggverk i 1945, men japsene hadde allerede forlatt byen. I 1990 gjorde et jordskjelv et nytt forsøk på å legge byen flat. I dag holder Baguio på å miste resten av identiteten for å tekkes studenter og pengesterke folk. Men litt kan det være verdt å ta med seg. Burnham Park er artig for å se på folk. Katedralen og Lourdes grotta for å se på mer kristne folk enn meg. En spesiell tur for å få en smak på Baguios historie var å ta seg opp på Dominican Hill som egentlig var stengt for normale folk. Jeg så ingen ting til onde ånder etter at en liten unge hadde sneket meg forbi inngangsporten. Også må en ikke glemme at internettforbindelsen var kjapp. Største negative ting var som alle andre steder den filippinske forkjærlighet for karaoke. Jo mer falskt en kunne synge jo bedre. Og det var et mål at alle i en omkrets på et par kilometer kunne høre hva høytalerne var gode for.  I Cordilleras var uheldigvis gammel amerikansk erketypisk countrymusikk en stor schlager.



Vigan by night and day. Å ale opp villige kamphaner kan faktisk være en vei ut av et økonomisk uføre på Filippinene, og en kan skrive en bok om skilt. Er det noe som heter å smøre på?

Vigan derimot er den byen som best har holdt på sin spanske herkomst, og som sikkert er den fineste byen på hele Filippinene. Den ble i siste sekund spart da landet ble bombet tilbake til steinalderen, og har av den grunn havnet på verdensarvlista. Mestizo-distriktet (også kjent som Kasanglayan - "der hvor kineserne bor") med sin meksikanske (ispedd noe kinesisk/filipinsk) arkitektur, brosteinsbelagte gater og kjerrer drevet av gammeldagse hestekrefter er en veldig velkommen avveksling fra heller uinteressante Filippinske byer. En kan bruke noen timer på å studere detaljer. Musea i byen opprettholder generelt en veldig god standard, og Cafe Leona er den eneste restauranten du trenger å lete etter (men ikke ta med deg en vin - da må du betale for å få lov til å drikke den). Byen var i skikkelig julestemning, og til og med jeg fikk et snev av julesnue. Av samme grunn hadde jeg heller ikke tid til å være like lenge i Vigan som jeg burde ha vært. Jeg hadde lest meg til at det ikke var lurt å basere seg på noe transport rundt høytider, derfor så jeg for meg en hvit sandstrand lenger sør i landet. Hvilken hadde jeg enda ingen anelse om - det fantes jo så mange.

Derfor ble det en ny (denne gang luksuriøs) nattbuss i retning Manila hvor jeg stolte nok på en drosjesjåfør til å kjøre meg fra en nordlig terminal til en sørlig. (Private) Bussterminaler i større byer på Filippinene er et vidunderlig virvar av lite logikk som en kan gjøre et forgjeves forsøk å sette seg inn i. Men altså - drosjesjåføren var like morgenfrisk som meg, og innen 1 time var jeg på første morgenbuss til Tagatay og Lake Taal. Lake Taal inneholder en av verdens minste, men dødeligste vulkaner og er kjent for sin "øy inni en innsjø inni en øy inni en innsjø". Fra kraterkanten i Tagatay er det sagt at utsikten kan ta pusten fra en amerikaner på en skyfri dag (ikke at det hadde gjort noe). Været var dritt. Allikevel investerte jeg etter en del pruting i en tricycle ned til innsjøen og en våt banca (utrigger for de som er like maritimt skolert som meg) ut til Taalvulkanen hvor man ville ha guide til å geleide meg 40 minutter opp til utsiktspunktet . Hvis en er blind kan det være nødvendig å ha det. Joda, jeg kan anbefale turen også på en nokså overskya dag.


Hvis du noen gang har lurt på om sumobrytere blir født som det, så har du svaret her!

Tilbake på fastlandet fikk den gravende journalisten vite av lokale forbipasserende at en via tricycle, jeepney, buss og deretter båt (i den rekkefølgen) kunne nå Puerto Galera i løpet av dagen. Etter 20 sekunders overveielse fant jeg ut at siden det meste hadde vært etter innskytelsesmetoden så langt, så hvorfor ikke satse på et denne heseblesende reiseruta med nok usikkerhetsmomenter. En hvit hengekøye på en hvit sandstrand var i sikte.


En dromeokse? Til høyre: Øya inne i sulfursjøen inne i Taalvulkanen inne i Taalinnsjøen...