I Puerto Galera hadde det blåst litt, og flokken til høyre fulgte meg den siste kilometeren til Talipanan

Og jo da, jeg kom fram til Puerto Galera på Mindoro-øya med god hjelp av sjåfører og lokalbefolkning i god tid før mørket senket seg.  Etter en dårlig innledning på Filippinene hadde hjelpsomheten hatt en ytterst bratt stigningskurve. Jeg leide meg kjapt inn på Coco Point, og feiret at jeg hadde kommet meg 4 breddegrader sørover i løpet av et døgn med å løpe på butikken for å kjøpe meg lokal vodka, latterlig billig Kahlua, og like fersk melk som det er i Frankrike. Her skulle det bli ikke så alt for avkjølt White Russian på terrassen.



Fra ekspedisjon 1. Øverst er min egen sandstrand som førte til et stort markeringsbehov.

Selv om innseilinga til Puerto Galera er det motsatte av noe å forakte, så er ikke selve stedet noe spesielt å trakte etter på grunn av mangel på sandstrand. Hvis en ønsker seg av mye folk, støy, forurensing, natteliv m/tilbehør, innpåslitne selgere, dykkesjapper osv. så hadde jeg hørt at Sabang var riktig vei å komme seg.  Jeg syntes derimot at White Beach hørtes mer forlokkende ut. Tidligere et backpackersted, så var det første som slo meg at dette var ett lite skritt fra å bli det stedet Sabang ble beskrevet å være. Greit nok at stranda levde opp til navnet, men resten var i ferd med å bli bygd planløst og upersonlig ut av proporsjoner.  Derfor tok jeg heller av meg sandalene og begynte til soltilbedernes forundring å traske vestover på den endeløse stranda for å finne et mer avslappende sted å være. Etter hvert begynte plasser for en asosial fyr å dukke opp, men de billigste romma/hyttene var allerede fylt opp. Noe sliten av å traske i sanda med full oppakning kom jeg 3 kilometer seinere til Talipanan. Greit nok at det var siste sted å forsøke før stranda tok slutt, men hadde jeg visst om stedet på forhånd så hadde jeg reist dit med en gang. Rommet delte jeg med en flokk maur.

Vil en leke litt Thor Heyerdahl så har man gode muligheter til det fra Talipanan. Jeg oppdaget kjapt en sti som tok av like ved enden av stranda. Den klatrer den første halvtimen et stykke oppe i fjellsida før du får øye på en sandstrand 300 meter under deg. Har du en drøm om å ha en strålende sandstrand som er en del hundre meter lang for deg selv (det fins ingen sti ned til den), så kan denne anbefales på det sterkeste (jeg var der 2 ganger). Fortsetter du en halv time til passerer du flere brukbare strender før du kommer til en ny strålende strand med ett nesten fallerferdig tiltenkt backpackersted med det med meget dekkende navnet ”Wild Trek Beach Resort”. Jeg skjønner både hvorfor det ikke var mulig å drive dette stedet, og hvorfor det ble bygd!



Det er best å ta fotografi om morgenen i Talipanan. Bildet øverst til høyre viser hvor langt jeg bodde fra havet. Nederst til høyre kan en skimte en brukbar hengekøye...

Tur nummer 2 er først å gå til landsbyen 5 minutter unna hvor urinnvånerne holder til. En får noen aha opplevelser om ordet kulturkollisjon. Deretter burde en ikke gjøre som meg å dra på privat oppdagelsesferd i regnskogen opp mot Mount Talipanan. Jeg hadde ikke tatt med kompass en gang selv om alle bøker anbefaler guide dersom en skulle finne på å foreta en slik tur. Å komme seg oppover var i og for seg greit siden en fulgte prinsippet om å følge den stien som var mest oppgått.  Uten å skryte mer enn nødvendig så har jeg heldigvis en innebygd retningssans som jeg stort sett kan stole på, i tillegg til å legge merke til (og huske) totalt unødvendige ting. Oppe på fjellryggen med usikt på 250 grader var jeg så lenge at været begynte å bli dårligere samt at kvelden begynte å nærme seg. På turen oppover hadde stien bare løst seg opp i utallige små stier i tett skog, og jeg virra rundt i 30 minutter før jeg endelig kjente igjen et punkt jeg hadde lagt merke til. Derfra og ned gikk turen greit i ekspressfart, men jeg må innrømme at jeg en stund var noe nervøs for at jeg måtte overnatte med alt for lite klær i tropisk regnvær. Ikke hadde jeg sagt hvor jeg hadde gått en gang…



Kulturkræsj? Øverst lokalbefolkningen. Nederst en velholdt strand for en fraværende rik person. Talipanan lengst i bakgrunnen på det siste.

Ellers gjorde jeg lite. Deler av juleaften ble så hvit som mulig - i en hvit hengekøye på en hvit sandstrand. Mountain Beach Resort disket juledagen opp med en smakfull filippinsk julelunsj for bekjente og innlagte. Forresten kan Luka’s anbefales for nokså autentisk italiensk mat.
Etter 4 netter var det på tide å finne seg en ny sandstrand. Jeg fikk haike i en strøken filippinsk middelklassebil tilbake til Puerto Galera. Der plasserte turisten seg i lett duskregn som eneste person på taket av en Jeepney til Calapan hvor en person brukte minivanen til å tjene inn utgiftene til julegaver med å kjøre filippinske juleturister nedover østkysten til Roxas. Der visste ingen når ferga til Caticlan på Romblon ville forlate havna, utenom at den sikkert kom til å gå en gang. Det endte opp med at det ble en nattferje. Stor var overraskelsen da jeg oppdaget mistenkelig mange norske ord på denne ferja. Oversiktskartet i trappeoppgangen bekreftet at et tidligere navn hadde vært M/F Skudenes og bussrutene som hang oppe ga en ytterligere bekreftelse på at Rogaland hadde vært et tilholdssted. Fryseren mente bestemt at Hennig Olsen var noe å satse på, og ellers var ferga ekstremt het og fuktig siden man hadde sikkert hadde doblet passasjerkapasiteten og ellers sikkert brøt mesteparten av norske sikkerhetsinstrukser.


Fremkomstmåter...

Det eneste vettuge man har å gjøre i Caticlan er å ta første banca ut til den 9 kvadratkilometer lille øya Boracay. Det som før var forbeholdt backpackere og lokalbefolkningen har nå blitt Filippinenes største turistmaskin.  Jeg hadde mine antagelser om at jeg ikke kom til å like det alt for mye, men jeg måtte jo bare få det med meg.



En kan ikke si at det er noe sjakktrekk å reise til Boracay i romjula uten å ha booka noe. Jeg endte opp langt sør på White Beach i et rom som egentlig ikke var til utleie, hvor jeg måtte låne speil av vertskapet hvis jeg ville bivåne mitt etter hvert gradvis solbleka hår, og der jeg siste dagen oppdaget at låsen på vinduet aldri hadde vært i orden.



På White Beach har man lisensierte innpåslitende selgere som skal selge alt mulig juggel, massasjestudio i friluft, en 3 kilometer langgrunn sandstrand å dø for, det lett schizofrene kjøpesenter-komplekset D’Mall, ørten upersonlige restauranter, utesteder og dykkesjapper, samt noen av de mest upmarket hotella på hele Filippinene (rettet mot asiater og koreanere spesielt). Hva skal man si? Fascinerende er det i alle fall.

Øverst ser man Puka Beach hvor man kan velge om en vil betale en bot og/eller 6 måneder i fengsel dersom en plukker opp noe sand. Den sovende flaggermusa hevdet også at den eide stranda. Tilbake på Liebevoll kan man få servert frokost mellom 7.30 og 15.00, mens den lokale ungdommen klipper gresset med saks eller raker stranda som på de neste bildene ser brukbar ut.

Et tips hvis en vil slippe en tanke unna folk er å ta beina eller en leid sykkel i bruk og sette snuta mot aldeles nydelige Puka Beach på nordspissen av øya. En skal ikke se bort i fra at også dette stedet blir utbygd når en har gått tom for plass andre steder på øya. Ta også turen innom Diniwid Beach hvor en sikkert kan spandere et par norske tusenlapper per natt på Nami Boracay.


Nami Beach versus lokalbefolkningen. Jeg synes det siste huset ser mest spennende ut å bo i.

Og ellers gjorde jeg enda mindre enn i Talipanan.  På nyttårsaften spanderte luksushotella et fyrverkerishow som gikk norsk pengesløseri en høy gang. Tidlig neste morgen forlot jeg øya.