Når man har 7000 øyer å ta av blir det mye strender. Mitt neste forsøk ble Alona Beach på en liten øy rett utafor Bohol. Å komme seg dit var en ny utfordring med banca, busser, nattferje med så å si utendørs militær sovesal akkompagnert av en gal hane med konstant markeringsbehov, hurtigbåt(!) og en drosjesjåfør som med vilje satt oss av på feil sted slik at vi måtte godsnakka oss til en fartsfylt ferd med full oppakning bakpå velvillige ungdommers trimma mopeder.

Alona Beach sitter jeg ikke igjen med så all verdens inntrykk av. Jeg traff forresten en del nordmenn som dykka, og ble med på en forglemmelig feiring av en divemaster. Det lureste jeg fant på å gjøre var å leie moped for en dag. Hvorfor hadde jeg ikke funnet på å gjøre slikt før? Ferden gikk rundt omkring på halve Boholøya. Et av målene for turen var å se en tarsier (spøkelsesape på norsk) som ser ut som en knøttliten krysning mellom ape og rotte(?) med verdens største øyne i forhold til størrelsen.  Jeg fant fram til den dedikerte parken midt i jungelen etter å ha blitt geleidet feil av lokalbefolkningen ørten ganger…


Tarsieren glor på et av mine beste grå bilder. Alona Beach forøvrig.

Et annet fenomen som er spesielt for Bohol er Chocolate Hills. Fargen var vel mer mint mens jeg var der, men Chocolate Hills er i alle fall 1268 perfekte kjegleformede åser spredd utover 50 kvadratkilometer. En får ikke det helt grandiose inntrykket mens en kjører rundt omkring, så det lureste en kan gjøre er å følge strømmen til det heller kjedelige tettstedet Carmen. På grunn av sterke sol er det best og enten legge besøket til nærmere soloppgang eller solnedgang.



Et ord hadde vel oppsummert hele skiltet: Forbudt! Chocolate/Mint Hills så langt øyer rekker

Forresten, mens jeg drev og rota rundt i Loboc for å finne riktig vei til Tarsiersenteret så traff jeg på eieren av stedet Nuts Huts så jeg mopederte innom der på vei tilbake fra Chocloate Hills. For å komme fram dit må enten ta seg fram 1 kilometer på en ekstremt lokal vei, eller navigere seg oppover Lobocelva ved hjelp av båt. Komplekset ligger plassert i en skråning over elva så å si midt i jungelen. Hadde jeg visst om stedet på forhånd hadde jeg vel tatt noen dager der istedenfor på enda en strand.



Jeg forlot Nuts Huts (nest siste bildet) slik at jeg fikk med meg denne solnedgangen langs kysten. Jeg ankom Alona Beach i mørket på en moped som ikke hadde veldig bra lys. 1000 og en halv regelen ble benyttet.

I alle fall fikk man en helt annen følelse av dagliglivet på Filippinene der jeg cruiset rundt på mopeden.  I stadig mer skumring fikk jeg forresten følge av en sjåfør som ville se om hans noe eldre glis var fartsmessig i like bra stand som min.  Så der gassa vi godt på og nærmet oss en bru. Overraskende nok for en uerfaren mopedist tok sykkelen av på den brua, men landa godt på fjærene. Det neste jeg ser i speilet er at den lokale råneren tar av hakket mer enn meg og stuper over sykkelen i landinga. Feigingen så at lokalbefolkningen strømmet til så han fortsatte videre i de 70 kilometerne i timen han hadde på brua mens han tenkte på at kanskje en hjelm hadde vært lurt å ha. Noe senere ble samme fyren nesten torpedert av en kokosnøtt.

Etter å ha gjennomført denne ekstremt anbefalte dagsturen satte jeg kursen mot Malapascua Island som jeg hadde hørt så mye godt om. Og alle forhåpninger ble oppfylt! Den knøttlille øya ligger like utenfor den nordlige tuppen av Cebu (som er hovedknutepunktet i Visayas). For å komme seg dit må en først igjennom en for vår del 4 timer fartsglad heisatur med en sjåfør som var mistenkelig snakkesalig (selvfølgelig het busselskapet Rough Riders) før en må igjennom nær en times våt bancatur som innstilles rett som det er når været er litt for tøft. Siden Malapascua enn så lenge fortsatt ikke har blitt oppdaget av masseturismen glir bancaen inn på den nydelige palmekledde sandstranda Bounty Beach.


Man ser først palmer i horisonten. Deretter en kritthvit sandstrand omkranset av palmer. En er allerede bergtatt...

Det var utenlandske dykkere som var de første gringoene til å spre ryktene om øyas fortreffelighet grunnet at det var kort vei til sjøslangeparadiset rundt Gato Island, at man kunne dykke i 3 vrak, og at dette var et av få steder hvor man kunne se den utrydningstruede Tresher-haien. På Malapascua har i og for seg dykkerne vært et positivt element siden man har fått satt fokus på bruk av dynamitt som fiskemetode, noe som selvfølgelig også ødelegger korallene. Dessverre svarer det lokale overhodet likegyldig med at det er nettopp turistene og dykkeklubbene som ødelegger strendene på øya, bringer med seg ekstra søppel (som i alle fall de lokale brenner opp) og fører seg med seg støy på grunn av strømgeneratorer.



Bilder fra rundt om kring på Malapascua...

Det fins ingen asfalterte veier eller biler på Malapascua, men noen ungdommer prøver å tilby deg å sitte på mopeden. Ikke gjør dette. Øya er så liten at halve moroa er å traske rundt i de knøttlille landsbyene og ta bilde av småunger som ikke har hørt om mantraet "Give me money". Antall selger av juggel beløp seg til hele to, og er en i det sportslige hjørnet er det alltids noen som spiller basketball i Logon (som ligger rett bak turiststedene på Bounty Beach). Vil man spise ekstremt billig og uforholdsmessig godt er Ging-Ging’s plassen å gå. Jeg ble stamkunde der og kom flere ganger i snakk med en eksentrisk eldre engelskmann som nok hadde vært over 10 år utover den tiden han hadde lov til å oppholde seg på Filippinene, samtidig som jeg prøvde å ikke irritere meg mer enn grønn over eldre tyskere som drasset rundt på alt for unge lokale jenter. La Dolce Vita serverte forresten den beste italienske maten jeg glefset i meg på hele turen.



Fremtidig Miss Filippinene på fotografi nummer 2? Spennende biljardkonsept forøvrig!

Utover dette er det ikke mye å gjøre. Slapp av. Les en god bok. Legg deg i en hengekøye. Finn en strand som du nærmest har for deg selv (tips: det er en bak kirkegården!). Dagdrøm. La dagene flyte forbi i rolig tempo. Snakk med hyggelig lokalbefolkning som bryr seg mindre om øyas leders politiske egeninteresser. Og ikke gjør som meg – dykk så fort du kommer til Malapascua. Jeg utsatte det helt til jeg en av de siste dagene fikk beskjed om at bestefar hadde gått bort. Jeg mista da lysten. Sånn sett ble Malapascua både høydepunkt og en stor nedtur. Men det var allerede avklart for flere måneder siden at jeg ikke kom til å reise tilbake til Norge.



Den kritthvite stranda øverst lå utafor en landsby nord på Malapascua. Jeg var eneste blekansikt der....

Istedenfor ble det å ta seg tilbake til Cebu City for å komme seg på et fly til Manila. Flyet derfra til Singapore var forsinka med 4 timer slik at jeg mistet flyforbindelsene videre til Sydney og deretter Christchurch. Men jeg klagde ikke stort siden servicen var bedre enn punktligheten, noe som førte til at jeg ble ombooka til Singapore Airlines. Det er noe i hypen! Jeg ankom Christchurch på New Zealand kun et halvt døgn forsinket.....



I Cebu fikk jeg med meg en liten fargerik smakebit av Sinulog-festivalen mens andre tok en like fargesprakende horisontal.