Religiøs morgenstemning i ChiChi

På bussen til Chichicastenango møtte jeg en hippie på lykkepille. Det virka som hans ordforråd og logikk var sterkt preget av for mye røyking og New Age gjennom nærmere 40 år. Kanskje det hadde noe å si at han av en eller annen grunn hadde klart å få innpass hos ei dame som jeg ikke skjønner hva så i han. Like overraskende var det at vi alle hadde plukket ut samme overnattingssted i ”mecca del turismo”.


Gravlunden i Chichi var ekstremt fargerik

Jeg hadde egentlig ikke så store forhåpninger til byen som av helt naturlige årsaker blir forkortet til Chichi. Opp igjennom åra har det heller lille stedet nærmere 2000 meter over havet utviklet seg til å bli markedsbyen for hele (turist-)Guatemala. Spesielt på søndag og torsdag tar markedet over hele byen siden turistene da valfarter dit på dagstur. Det som blir tilbydt for pruting er alt fra masseprodusert søppel til ganske så bra genuint Mayahåndverk.



Etter mye reising aleine hadde jeg etter hvert et visst behov for å ha noen å dele opplevelsene med.  Mens jeg spiste solrik lunsj på kafeen med det korte navnet Restaurant La Villa de Los Cofrades kom jeg i snakk med to nederlandske jenter som virket å ha noe tilnærmet samme reiseplaner som meg (nemlig å reise til Nebaj neste ettermiddag). Jeg husker også at jeg skrøt av at jeg nå hadde reist i 6 måneder uten å ha vært syk. Hva tror du skjedde neste dag?


Fra henholdsvis plazaen i Nebaj og landsbygda 1 kilometer utafor Nebaj.

For å komme opp til markedet fra hotellet måtte jeg krøke meg opp en forholdsvis bratt bakke, og jeg merka kjapt at batteriet var utlada uten noen form for feber eller merkbar sykdom.  Jeg vandra likevel litt rundt i markedet før turisthordene strømmet på. Etterpå gikk jeg en kort kilometer til det hellige mayaofferstedet Pascual Abaj. Å komme seg tilbake derfra var en stor utfordring og jeg gikk til sengs igjen klokka 10 på formiddagen. Min følgesvenn fra Peru og Bolivia – Mageproblemer - dukket opp, og klokka 5 på ettermiddagen fant jeg ut at jeg måtte til supermarkedet for å få kjøpt meg noe Cola/Pepsi. Mens jeg stod i kø for å betale svimte jeg av. I ørska klarte jeg å klarne hjernen såpass at jeg nokså stødig ga fra meg en seddel for den flytende føden før jeg svimte av igjen 1 meter etter kassa. Jeg ble geleidet inn på et bakrom hvor jeg lå rett ut inntil ambulansen kom. Jeg fikk overbevist sjåførene om at de heller kunne være taxi for meg tilbake til hotellet.  Det tok ytterligere 5 dager før jeg følte meg i stand til å dra videre. Tida ble brukt til å se uendelig mye på spansk TV og innta det lille jeg orket av mat (før jeg ble for kvalm) på Tu Cafe. Til orientering var Pepsien jeg la så mye innsats i å få tak i så virkningsfull at den plomberte hele systemet slik at alt kom opp andre veien. Real matforgiftning var sikkert sykdomen.



Fra min helbredelsesdagstur Nebaj - Cocop - Río Azul (- Nebaj).

Nebaj ble i alle fall som planlagt neste reisemål. Byen ligger forholdsvis godt utafor allfarvei i det som blir kalt Ixil-triangelet. Skal en smake litt på det autentisk og tradisjonelle Guatemala er ikke Nebaj så galt valg. Landskapet oppe i Cuchumatanesfjellene er faktisk på grensa til nordisk. Med andre ord veldig pent. Magen likte ikke 6 timers reisevirksomhet for å komme dit, men fotturer i sløvt tempo gjorde underverker for helsa. Kan du litt spansk så finner en beskrivelse for den lengste fotturen min her. Det er null vits i å ha guide, og selv om det er litt støvete kan det være av og til interessant å gå langs veien tilbake fra Río Azul til Nebaj – spesielt dersom du treffer på skoleunger som graver og spør om alt mulig selv om de skjønner at spansken er ytterst svak. De fulgte meg en del kilometer. Dersom du kan la vær å glane på alt søppelet som ligger i elva kan en også ta en avstikker til fossen La Cascada de Plata. Der tok batteria i kameraet mitt kvelden. Mine tre oppholdssteder; Hotel Ixil og restaurantene Maya Ixhil og El Descanso kan også anbefales.



Unger som jeg møtte på vei tilbake fra Río Azul til Nebaj. Jeg er ganske så fornøyd med det første bildet, samt huet som stikker fram på det sistet. Er han en skjørtjeger?

Det som er verre med Nebaj er historien. Da spanjolene endelig klarte å overta Nebaj i 1530 la de ikke bare byen i aske, men alle som overlevde ble vurdert som slaver siden de hadde motsatt seg inntrengeren. Da Guatemala ble frigjort var det igjen Ixil-folket som det gikk utover siden de ble sett på som passende arbeidskraft til plantasjene langs kysten. Det var kanskje ikke så rart at en gerilja for fattige oppstod her på 1970 tallet, men lokalbefolkningen ble lidende fordi hæren anså at det var hele befolkningen som turde å si ifra om utnyttelsen. På ny ble landsbyer utradert, og folk tvangsflyttet til ”sikre områder”. I dag er heldigvis området betraktelig fredligere og folk og folklore har faktisk overlevd alle prøvelsene.



Første bildet er La Cascada de Plata. De to neste kan en forevige hvis en tar beina fatt til "bråta" mellom Nebaj og ACUL. På det siste bildet har jeg klart å forevige to versjoner av tradisjonelt klesplagg. Kanskje ikke veldig praktisk med et teppe på hodet, men de gikk i alle fall slik (på markedet).