Vi hadde en litt nyere og litt mindre overlessa minibuss som med tid og stunder frakta oss til Cobáns forsøk på verdens styggeste bygning.

Å ta seg fra Nebaj til kaffehovestaden Cobán er ikke noe jeg ville prøvd i regntida. Klokka 5 om morgenen måtte jeg legge av gårde østover i Cuchumatanesfjellene i en buss som endte i Uspantán. Det var i den lille fjellandsbyen Chimel i nærheten av Uspantán at Rigoberta Menchú Tum – fredsprisvinneren fra 1992 – vokste opp. Siden en er tidlig ute, men for sent for bussen til Cobán(!), må en basere seg på private minibusser herfra. Dette viste seg å ikke være noe problem, men et større problem var at veivesenet der så det som viktigere å sperre ”veien” for reparasjoner i halvtimer av gangen selv om det hadde vært mulig og passerere med litt dirigering.



Motiv fra Cobán. Det siste er fra restauranten til Hostal D'Acuña

Verapazregionen har på grunn av diverse historiske hendelser levd litt sitt eget liv etter koloniseringa. Istedenfor at handelen gikk via hovedstaden så fikk man lov til å ta strake veien ut til det karibiske hav.  Cobán og regionen generelt opplevde en merkbar oppsving under kaffeboomen ved forrige århundreskifte. Det var tyskerne som immigrerte til området og opprettet kaffeplantasjer i stort monn. De gjorde sakene sine bra, men ble utvist under andre verdenskrig da amerikanerne la press på Guatemala.  Mange av tyskerne endte opp med merkelappen egnet for byttehandel. Økonomien i dag er også preget av kaffeplantasjer som genererer store formuer til eierne.



Da jeg brukte fotoprogrammet til å gjøre bildene lysere oppdaget jeg at det faktisk var en del farger inne i Gruta de Lanquín.

Byen Cobán er grei nok. Plazaen kunne ha vært rktig så fin, men av en eller annen grunn har de plassert verdens styggeste og upraktiske scene midt på den. Det er verdt å traske noen få hundre meter til kirken El Calvario for utsikten og deretter la seg sluke av skogen bak den. Jeg innplasserte meg på Hostal D'Acuña som holder til i et stilig kolonialhus. Maten som blir servert er veldig bra (men noe dyr) mens romma er helt greie i forhold til det lille man betaler. Det som er aller kjekkest med å overnatte her er at de nok arrangerer den beste dagsturen til Gruta de Lanquín og Semuc Champey. En må dra seg opp klokka 6 for å bli med på dette (en starter med frokost på Hostal D'Acuña), men dersom været er fint har du virkelig noe å glede deg til. Denne gangen hadde vi fått en nokså sikker racerbilsjåfør som speeda på så lenge det var asfaltvei. Etter at en har tatt av inn på noe som er langt fra en god vei er første severdigheten Gruta de Lanquín. Som navnet sier så er dette en grotte på nærmere 3 kilometer og hadde vært en helt grei opplevelse dersom jeg ikke hadde opplevde noe som var opptil flere ganger bedre i Škocjan i Slovenia.


Oversiktsbilde over Semuc Champey tatt overraskende stødig etter en bratt klatretur

Men dagens høydepunkt er Semuc Champey som lokalbefolkninga ubeskjedent kaller verdens 8. underverk. Hvordan skal man beskrive Semuc Champey? En kalksteinstrapp av naturlige turkise svømmebasseng? Siden bergarten er kalkstein har mesteparten av elva nå forsvunnet under svømmebassenga slik av innsiget av vann er såpass lite at temperaturen i bassenga blir helt levelig. En kan starte øverst og plaske seg nedover 20 kulper før det hele ender i en foss hvor en med litt guida nedklatring gjennom en tunell kan foreta det som virket som et nærmere 10 meter høyt hopp ut i elva. Siden en har litt adrenalin innabords var det ikke noe stort problem å sette ny høyderekord. Av en eller annen grunn ble jeg nekta å foreta et hopp nummer 2. Var det bombestilen som guiden ikke var fornøyd med?




Men siden jeg hadde kommet sterkt etter skjemaet via flere dager enn beregna i henholdsvis Antigua, Atitlan og ikke minst Chichi bestemte jeg meg kjapt for at her måtte en få opp farta. Ny minibuss ble booka for en ferd gjennom Petén. Under Mayatiden var dette en av verdens tettest befolkete områder, men mayaenes fall og sykdommer som spanjolene brakte med seg førte til at dette lavlandet ble meget tynt befolket. I 1840 fant Guatemala ut at de hadde lyst til å eie dette store området og Mexico/ Yucatán syntes at det var mer enn greit nok. I 1960 satte Guatemala i gang en ordning om at alle som ville spytte 150 kroner i potten fikk den tomten de hadde lyst på. I årene etterpå har en asfaltert hovedvei knytta Petén til både resten av Guatemala og Belize. Populasjonen tar seg opp, men spesielt i det sørlige området har man oppdaget at man har utnyttet regnskogen for mye. Det var nettopp gjennom den sørlige delen jeg ville glane ut vinduet mens målet var mayaruinene i Tikal.



De første bildene er fra der Río Cahabón forsvinner under Semuc Champey. Rota(?) støtte jeg på da jeg var på skogstur for å ta oversiktsbildet over Semuc Champey.