Minibussen tar en frem til Flores/Santa Elena ved Lago Petén Itzá. Santa Elena er heller uinteressant, mens Flores er spektakulært plassert ute på en øy i innsjøen knyttet til Santa Elena via en 500 meters veistripe. Flores er forøvrig bygd oppå Tayasal som var en av de siste mayabyen til å gi etter for conquistadorene. Jeg fikk bare tid til en liten sightseeing mens minibussen satt av folk, så en beskrivelse av at stedet så ganske så koselig ut med smale brosteinsbelagte gater som kanskje blir for mye tatt over av backpackere kan være feil.



Min plan var å reise direkte til Tikal mens det enda var lyst og heller sette opp teltet forholdsvis billig på campingplassen (hele 3 andre hadde samme plan). Med dette oppnår en to fordeler. En kan fra toppen av en pyramide se at sola går ned i en uendelig regnskog, samt at en har en par timer om morgenen før Tikal blir rent ned av turistbusser. Så sant en passerer bilettbua inn til nasjonalparken etter klokka 3 så gjelder utlegget også for neste dag. Mens jeg venta på minibussen til Tikal traff jeg forresten på de nederlandske jentene fra Chichi. De lurte på hvor jeg hadde blitt av…


Tempel 1, også kalt jaguartempelet, samt trappa opp til Tikals høyeste tempel (nummer 4).

Å fortelle historien til Tikal i korte trekk er umulig, men i alle fall antar man at de første som bosatte seg i området kom hit 900-500 år før Kristus. Rundt år 0 hadde populasjonen og fremvekst av seremonielle bygninger økt, men Tikal ble sett på som en lillebror til Mayaenes første bystat 65 kilometer lenger nord – El Mirador. 260 år senere tok Ilopango-vulkanen i El Salvador kvelden og førte til at mayakulturen der måtte flytte på seg. Nye handelsveier oppsto og El Mirador ble fraflytta. Tikal vant drakampen/krigen om å bli den viktigste byen i området. I løpet av de 300 neste åra har man antatt at befolkningen økte til mellom 50- og 100 000. Dette kunne etter hvert ikke supermaktene i Caracol (Belize) og Calakmul (Mexico) sitte stille og se på. For å komme sakene i forkjøpet satte Tikal like så godt inn et angrep på Caracol i år 556, men det var ikke helt vellykket. Siden man har litt distanser å ta seg av tok det 6 år før Caracol med god hjelp av Calakmul slo vellykket tilbake og Tikal mistet mye av sin dominans til Calakmul. Men Tikal ga seg ikke så lett, og makten økte gradvis i løpet av de neste 100 åra inntil de i år 695 fant de ut at det var på tide å ta igjen på Calakmul. Deretter fulgte 100 år hvor Tikal var den helt klart viktigste Mayabyen før alle byene i lavlandet gradvis mot årtusenskiftet ble forlatt. Teorier på hvorfor dette skjedde hinter om både overbefolkning og langvarig tørke.


Folk på vei ned fra Mundo Perdido etter å ha sett på solnedgangen. Mange spesielle teknikker for å komme seg ned trinna. For øvrig Great Plaza til høyre.

Tikal har vel aldri blitt glemt av lokalbefolkningen, men den ble i alle fall offisielt oppdaget på nytt i 1848. En sveitser ved navn Gustav Bernoulli så noe senere sitt snitt til å ta med seg overliggerne (utskjært i tre) på tempel 1 og 4 til Basel og de første bildene av området ble tatt i 1881. Inntil en flyplass ble bygd 1951 var det ytterst vanskelig å ta seg fram til Tikal. Massiv arkeologisk utgraving pågikk i årene fram til 1984, og det var for eksempel først i 2003 at en var ferdig med tempel nummer 5. Det er forøvrig 6 mesoamerikanske pyramider i Tikal.




Jeg ankom Tikal mens turistbussene forlot området. Det var skyfritt. Brøleapene ga lyd fra seg i tretoppene, mens edderkoppapene slang seg fra tre til tre. Tukaner og papegøyer fløy gjennom luften med sine lett gjenkjennelige kvitter. Kunne jeg har drømt om bedre timing? Great Plaza er som navnet sier bare overveldende. En finner der det 44 meter høye Tempel 1 som er Tikals signaturbygning. Før var det lov til å klatre opp til dit Gustav Bernoulli stjal overliggeren, men på grunn av stygge ulykker på det glatte underlaget er dette strengt forbudt. Til og med jeg motsto fristelsen selv om solnedgangen måtte ha vært praktfull der den sies å forsvinne bak tempel 2. Vi klatret derfor heller lovlig opp på 64 meter høye Tempel 4, hvor utsikten absolutt ikke var gal men siden solnedgangen var på motsatt side valfartet vi som alle andre til Perdido del Mundo. Forresten, ikke la deg lure til å bli med på en guida kveldstur. Har man en guidebok med seg har en mye mer utbytte av å gå på oppdagelsesferd selv.


Tempel nummer 5 før og etter. Begge bildene er tatt i nåtid...

Jeg fikk sove overraskende godt om natta selv om brølapene ga mye lyd fra seg. Da jeg våknet opp om morgenen hadde jeg sett frem til en fin soloppgang, men sola dukket aldri opp. Dette er enda en fordel ved å overnatte ved ruinene (selv om den ikke slo til for meg). Man har mye større sjanse for å få med seg de i sollys. Siden det som er gravd frem i Tikal er spredt ut over en del kvadratkilometer så var det ikke noe problem å la en del timer til passere i ruinene før det var på tide å finne ut hvordan en skulle komme seg til Belize.



Månen ved siden av tempel 1. Utgravinger foregår fortsatt og en har et utømmelig materiale å ta av.

Uoffisiell, men veldig bra side om Tikal: Tikalpark.com