Nest etter Mtae i Tanzania er det til venstre mitt favorittbilde av småunger

Livingston kan med rette kalles en Garifunaby – Guatemalas eneste. Garifunane sin historie begynner i 1635 med at to spanske skip som frakta slaver fra Nigeria forliste ved øya St. Vincent. De afrikanerne som overlevde levde etter hvert herrens glade dager sammen med Caribs (som noe før hadde kommet fra Sør-Amerika) samt det enda mer originale Arawakfolket. Harmonien blant de som skapte Garifunakulturen ble brutt i 1796 da engelskmennene ettertrykkelig bestemte seg for at dette folkeslaget skulle de kvitte seg med. De transporterte alle som så mest mørke ut til øya Roatán i nåværende Honduras, men kun 2000 overlevde. På Roatán ble de forlatt.  Spanjolene erobret øya året etter og så etter hvert noe bruk for Garifunane som soldater, fiskere og gratis arbeidskraft og befolkningen spredde seg etter hvert gradvis utover langs den karibiske kysten fra sørlige Belize til nordlige Nicaragua. Man anslår at det i dag er cirka en halv million Garifunaer.



Machete Man jobbet til reggae fra stereoen. Såpass ukontrollerbare bevegelser som han hadde syntes jeg det var greit at det var et piggtrådgjerde mellom oss. Kanskje han var LivingStoned?

Eneste måten å komme seg til Livingston på er med båt, noe som innebærer at det alltids er noen som vil tilby et sted å bo så fort du setter dine bein på brygga. Selve Livingston er ikke verdens fineste by. Det er heller når du går litt rundt utafor hovedgata at en blir mer bergtatt av stedet. Det er noe laidback, karibisk (Bob Marley) mentalitet over det hele. Stranda er heller ikke allverdens å skryte av fordi det er ekstremt langgrunt og noe skittent. Men den er fin som utgangspunkt for å gå en 5 kilometers til La Siete Altares, som er noen små fosser/kulper dersom nedbørsmengden i det siste tillater det. I alle guidebøker står det at det har skjedd en del overfall på denne strekningen, men jeg følte meg like sikker som normalt. Ellers burde en spandere noen kroner på å spise på restaurant siden menyen er helt annerledes enn i resten av Guatemala. Som alle andre som kommer til Livingston så endte jeg med samme konklusjon. Det er noe udefinerbart tiltrekkende med det lille samfunnet.



Fine plasser til både lekselesing og til å parkere seilskuta.

Å reise oppover Río Dulce til byen med samme navn blir skrytt opp i skyene av guidebøkene. Jeg fikk ikke det helt store kicket av det. Det kan kanskje skyldes at jeg for første gang i Mellom-Amerika hadde regnvær. En annen grunn kan ha vært at båtsjåføren som hadde lovt at det skulle bli god tid til sightseeing hadde stort sett mye mer hastverk enn oss som satt på. En tredje grunn kan ha vært at en oppdaget at pengeeliten i Guatemala sikkert har skjøvet en god bunke quetzals under bordet for å få lov til å bygge palass langs den 30 kilometer elve-/innsjøstrekningen som egentlig skulle ha vært en nasjonalpark.



Noe av grunnen til at det var sikrere å gå langs stranda var at det var hele 2 patruljerende mopeder som slappet av mer enn patruljere. Tørkende fisk er det på brygga.

I Rough Guides for Mellom-Amerika er en tur til den naturlige varmtvannsfossen nær Finca El Paraiso nevnt som 1 av 28 ting som en må få med seg. For å komme dit har en ikke noe annet valg enn å sette seg på en lokalbuss som setter deg av i ingenmannsland. Mens jeg gikk i retning av fossen fikk jeg raskt følge av en eldre mann og en guttunge på 10 år. Av en eller annen grunn fikk jeg følelsen av at her var det noen lumske baktanker, noe som jeg fikk avkreftet da jeg la verdisakene igjen på land og kastet meg ut i det som var blitt en veldig brun elv av regnværet. Det hele ble dermed ikke så idyllisk, men jeg skal innrømme at det var litt spesielt å merke at det ble varmere og varmere for hvert svømmetak du kom nærmere fossen inntil det var aller lurest for huden å la seg drive nedover med strømmen igjen.



De mest brukbare bildene fra vår våte ferd oppover en sideelv til elva Río Dulce.

Minst like interessant var det å vandre rundt omkring blant spredd bebyggelse inntil det på et udefinerbart tidspunkt ville dukke opp en buss som tok en tilbake til Río Dulce igjen. Blant bananplanter og bushen som målnett prøvde jeg å sparke fotball med noen unger. Ikke akkurat min beste økt siden ballen ikke var helt rund og ellers satt sammen av mange udefinerbare materialer. Andre småunger var ytterst skeptiske til meg. Jeg derimot var mest skeptisk til den lokale cowboyen som nok hadde sett litt for mye på filmer om hva som var kul klesstil. Heldigvis hadde han byttet pistolen med en hjemmelaga pisk som han slang rundt i hytt og pine.



Folk jeg traff på i nærheten av Finca El Paraiso.

Selv om beliggenheten er bra, virket Río Dulce mer som et truckstopp på vei til Peten. Det positive var at jeg oppdaget at det gikk en direktebuss til La Frontera (=grensa) til Copan, Honduras. Det hadde ingen av guidebøkene nevnt. Dermed løste min videre reiserute seg mye enklere enn jeg hadde fryktet. Jeg avsluttet mitt gastronomiske møte med Guatemala med en overraskende god frokost i en veldig lokal comedor. Magen var definitivt i gjenge igjen.



Varmtvannsfossen øverst.

At det faktisk ikke var en direktebuss burde jeg for lenge siden ha lært at ikke var sant. Den er bare litt mer direkte og av bedre standard enn de som ikke er direkte. Den foretok mye (etter min mening) unødvendig avstikkere og lengre stopp i utallige uinteressante landsbyer underveis. Ved grensepasseringa i el Florido kjørte jeg igjen trikset med at det ikke var lov til å ta betalt. Denne gangen merket jeg kjapt at det ikke fungerte, og jeg måtte bite i det tørre grasset. Å finne seg en minibuss som gikk videre til Copan Ruinas var enklere enn å finne et sted å overnatte når en kom til denne byen sent på en lørdag.