Motiver fra Alton's Dive Shop. Jeg måtte vente til siste kvelden før jeg fikk tatt blinkskuddet av solnedgangen. Hengekøyer ble flittig brukt.

Øya Utila er en magnet på personer som ønsker å bruke lite penger på å oppleve dykking av meget god kvalitet. Så jeg tenkte at nå var det på tide å finpolere mine veldig skjulte talenter under havoverflaten.  Siden alle dykkesentrene på Utila er knyttet opp mot PADI så jeg ikke det helt store poenget med å starte lærdommen på bunn igjen. Etter at en av divemasterene på Alton’s anså min en-stjerners CMAS til å være godt nok til å dykke ned til 30 meter (det vil si advanced diver) tegna jeg meg for å gjennomføre 10 dykk. 225 dollar ble utlegget. De skulle bare visst hvilken vandrende katastrofe de hadde med å gjøre.



Men litt kronologisk rekkefølge kan være greit. Alle veier til Utila går via byen La Ceiba. Det beste en kan si om byen er at den ligger fint plassert under de bratte grønne åsene av Cordillera Nombre de Dios, noe som en kan forsøksvis nyte ved rolig sjø til og fra Utila. Ved ankomst med bussen til La Ceiba gjorde jeg også den kardinalfeilen at jeg ikke avtalte nøyaktig pris med taxisjåføren for å komme meg til havna. Selvfølgelig ble min forhandlingskraft rimelig lav i etterkant med dårlig spansk. Ved havneterminalen møtte jeg en del andre backpackere som kunne informere meg om at prisen på ferga hadde blitt skrudd til værs siden konkurransen på ruta var som blåst bort. Det samme var hyppighet på avganger. Blant forsamlingen av lettere frustrerte folk var det et par fra Australia med navn Dave og Erika. Da båten endelig la av gårde oppdaget jeg at det i tillegg var noen kjente fjes der. En måneds tilbakespoling av ansikter endte ved Lago Atitlan og gitarspilling under fest. Et bevis på at Mellom-Amerika er forholdsvis lite samt at backpackere har en stygg tendens til å reise til de samme stedene.


Ikke alle hus var like beboelig etter siste orkan...

Men altså Utila. De var i og for seg Dave og Erika som gjorde at jeg havnet hos Alton’s. De følte derimot at de ikke fikk de riktige svara fra divemasterene i forhold til et Rescue Diver kurs, og forsvant utafor min radar. Jeg åpnet Utila med en hodepine som gjorde at jeg stod over dykking første dagen. Deretter var det jeg som ble en hodepine. En gang klarte jeg å miste hele dykkerbeltet ved ombordstigning i båten etter et dykk. Det var nokså lett å se det på havbunnen. Verre var det da jeg klarte å miste en av vektene før et dykk siden jeg ikke hadde festa det skikkelig i beltet. Kræsjing med koraller ble heldigvis raskt luket vekk da jeg gikk bort fra uvanen med å regulere høyden via luft i vesten. Etter hvert ble jeg faktisk nesten imponert over hvor god jeg ble til å bruke lungene som regulator. Trolig hadde jeg en lei tendens til å dykke dypere enn andre fordi jeg stort sett brukte opp beholderen fortest. Siden det er en skreven regel om at alle går opp til overflaten når en går i retning av tom for luft, så var jeg så omtenksom at jeg en gang gikk i praksis tom for dette. Egentlig var det ikke noe stort problem siden jeg var rett under havoverflaten og hadde kjempet lenge for å holde meg under siden mindre vekt på ryggen dro meg konstant i motsatt retning. Det to siste dobbeltdykka ble faktisk gjennomført i nærheten av feilfritt.


Overdriver man litt er det ikke mer enn en gate i Utila.

Og ja. Utila har absolutt et mer enn brukbart fargerikt og artsrikt liv under overflaten. Sikten i dypere områder var ikke så alt for bra de første dagene, men tok seg betraktelig opp mot slutten. Vi så aldri noe til hvalhaier, men derimot passerte 3 delfiner oss. Det er såpass uvanlig at hendelsen ble behørig annonsert på plakat ut mot gata. På kveldene var det fremvisning av film av dagens bravader. Jeg stod over å kjøpe med meg dokumentert landkrabbedykking. Fun dive heter det når en ikke følger noen klasse eller kurs, og artig var det.



Forresten. Dersom divemasterene er av det sultne slaget mellom dykka legger man inn en fiskeburgerlunsjstopp hos Susan’s Burgers på de knøttsmå, men bebodde Utila Cayes. Her så man enda bedre enn på selve Utila herjinga gjort av diverse orkaner. Samtidig så øyene veldig sjarmerende og avslappende ut. Jeg blei nesten fristet til koble helt ut i fra omverdenen for noen dager på disse øyene, men hadde dessverre ikke tid.


Nei, han filmer ikke bakenden til fyren. De 3 siste bildene er fra ett av våre lunsjstopp på Utila Cays.

Utenom dykking, avslapning i hengekøyer, spising på overraskende mange gode restauranter samt et rikt utvalg av festmulighter på både ute- og dykkersteder, er det (kansje like greit) ikke så alt for mye Utila har å tilby. Jeg lurte litt på hvor solings- og strandmuligheter var før jeg nest siste dagen oppdaget at jeg skulle ha tatt en tur bortover til den nordvestlige delen av hovedgata/byen for lenge siden.  Har man lyst til å rote bort tid og krefter på å se vulkansk landskap burde den nordøstlige delen av øya være målet. Dersom du har språkvegring er ikke Utila noe stort problem siden de her på grunn av historiske hendelser prater forholdsvis normal engelsk.