Stemningsbilder fra Péreybère.

Noe av tida på Réunion ble brukt til å lese meg opp på reisebøker. På Mauritius så var det 2 steder som blinket seg ut til å bli brukt som en slags base: Flic en Flac og Péreybère. Hvorfor jeg endte opp i Péreybère husker jeg ikke, men følgende setning i Lonely Planet hadde nok en liten innvirkning: ”de fleste kommer til Péreybère for å slappe av ved den vidunderlige asurblå lagunen”. Den første som svarte på om de hadde noe rom ledig var Heather Chettiar som sammen med mannen Dod eier huset Bruyère, og Ocean Spirit Diving anbefalte meg å ta et CMAS kurs som de tilfeldigvis hadde rabatt på i lavsesongen. Heather skulle også sende en taxi for å hente meg på flyplassen.

Dette gikk som smurt trodde jeg.

Jeg ankom Mauritius i skumringen og det første jeg så var en smilende inder som holdt opp en papptavle med mitt navn. Jeg satt meg inn i bilen og ante fort ugler i mosen da han begynte å nevne at jeg skulle til et hotell i Blue Bay nær Mahébourg. Da var jeg allerede godt utenfor flyplassområdet. En lett opphetet dialog fulgte, hvorpå jeg fikk låne mobiltelefonen til fyren og snakket med eieren av dette stedet i Blue Bay. Jeg forklarte at nå fikk han se å få litt vett inn i skallen på taxisjåføren. Normalt er jeg ikke særlig overbevisende, men etter et par nye telefonsamtaler, blant annet med Heather, fikk jeg/vi fyren smått forbanna på riktig retning til Péreybère. Ikke bare mista han bonusen som han sikkert hadde avtalt med hotellet i Blue Bay, men han fikk også dårlig betalt fra den lange taxituren. Heather ga han noe under minimumstakst, og en lett skotsk skjennepreke. Neste dag fikk jeg vite at taxisjåføren hadde stjålet navnet mitt fra fetteren sin som hadde stått og ventet forgjeves på meg utover kvelden. Lurer på om de har noen internjustis…



Pent navn på båten -"FanFan".

Neste dag var også grunnen til at jeg reiste på denne verdensturneen. Jeg må innrømme at det høres greit nok å ”feire” 30 årsdagen på Mauritius. Bursdagspresangen til meg selv var å bestille noe som egentlig hadde vært utenkelig for noen år siden. Den fødte landkrabbe satte seg som mål å komme seg under havoverflata. Jean Marc Rammanaiken tapte loddtrekkinga om å få en inkompetent elev.

Etter dette innhogget på reisebudsjettet tok jeg en tur på stranda i 2 timer, hvor jeg la igjen mitt ekstremt praktiske Packtowl. Da jeg 1 minutt senere kom tilbake til stranda var det tatt, men jeg la merke til en lett geipende lokal unge. Hvis det var han som var mesterhjernen bak forbrytelsen lot jeg han beholde æren for udåden. Nytt Packtowl ble derfor sendt som bursdagsønske til Norge. Kvelden ble markert til ettertanke på onkels regning med hummer og hvitvin, og blant annet bølgeskvulp og Matt Bianco som bakgrunnsmusikk.

Dermed var 30-års krisa unnagjort.....


Stranda i Péreybère anno 24.9.2005.