De neste dagene var sterkt preget av ulik grad av kløning under havoverflaten. Faktisk var mitt første dykk det med aller best sikt, og jeg tenkte vel som alle andre som ikke har dykka før: ”Hvorfor i alle dager har jeg ikke gjort dette før?” Det er noe eget å svømme sammen med fisker i alle regnbuens farger og størrelser som piler i alle retninger. Og som jeg skulle erfare senere: Er en kun interessert i å se på fisker og andre skapninger er det like bra (eller best) og bare dykke 10 meter under havoverflata.

De 4 neste dykka gikk i og for seg greit hvis en bruker undertegnede som standard, men mitt siste dykk var tilnærmet katastrofalt. Etter å ha gjennomført mer tekniske ting som å dykke uten maske og gi fra seg sitt eget munnstykke i en tenkt nødssituasjon hadde vel hjernen fått for lite oksygen. Jeg var på det tidspunktet ekstremt dårlig til å regulere min høydeposisjon ved hjelp av lungene, og gikk for reserveløsning ”konstant fikling med hvor mye luft det er i vesten”. En trenger ikke å ha mye oppe i topplokket for å forstå at for å synke til bunns så burde en ha mindre luft i vesten. Jeg prøvde ut motsatt logikk. Det gikk som det måtte gå. På et visst tidspunkt hadde jeg klart å slippe inn så mye luft at jeg regelrett føyk til værs. Jeg var vel ikke dypere enn 15-20 meter så det hadde vel gått greit i forhold til å få dykkersyke, men Jean Marc oppdaga sjefskløna og hadde en overraskende god dykkerspurt og fikk dratt meg 5 meter ned til bunns igjen.


Jeg mener og huske at fossen lengre oppe på sida Alexandra Falls. Denne heter i alle fall Rochester Falls.

PADI er den amerikanske dykkerskolestandarden som blir forfektet over hele verden, men personlig synes jeg mer europeiske CMAS er å anbefale. En får en personlig instruktør til vanns og til å ta seg av det teoretiske, noe som i alle fall jeg trengte. At jeg besvarte teorien på stranda og kunne jukse så mye jeg ville skyldtes vel like mye Ocean Spirit Diving sin avslappete og fleipende tone. Sjefen på stedet het forresten Cedric og pratet mye om at han skulle til Tibet for å meditere (av den grunn Spirit i selskapsnavnet), og tok litt av når jeg sa jeg skulle til Nepal.


Venstre: Den mye avbildede kjerka Notre Dame Auxiliatrice i Cap Malheureux med for min del 100 ganger mer avbildede Coin de Mire i bakgrunnen. Cap Malheureux kan vel noe fritt oversettes til "ulykkenes nes". Det var her engelskmennene invaderte de franske bosetterne i 1810.
Høyre: Grand Bassin (se nedenfor)

Forresten møtte jeg et norsk-østerisk par i dykkersjappa. Ingar Glenn Pedersen og kona Christine Hedwig Kamptner hadde funnet ut at de ville ta fødselspermisjonen på Mauritius.
På en av mine siste dager på Mauritius leide vi oss en bil for å kjøre i kø til akkurat de samme severdigheter som alle andre som er på Mauritius reiser til. Siden engelskmennene klarte å innprente at man skulle kjøre på gal side av veien degraderte jeg meg kjapt ned til kartleser.


Venstre: Ape som mediterer over alle tullingene som tar bilde av han.
Høyre: Brunfarger i Chamarel

Noe som kan være vært å ta med seg er kraterinnsjøen Grand Bassin som er et Shiva-pilgrimssted for opptil 500 000 av øyas hinduer. For vår del var det vel så interessant å se hvor aggressiv aper som blir foret med brød kan bli. Jeg var ikke synderen. Greit nok var de 7 ulike spektra av brun jord i Chamarel. Det er noen brukbare fosser å glane på, utsikten fra fjellveiene likeså, men minst like bra var det å slappe av på stranda på Le Morne halvøya. Siden vi kunne kjøre så mange kilometer vi ville, gjorde vi nettopp det. Jeg var synderen her…

Fra stranda på Le Morne-halvøya. Jeg er enig i at det ser greit nok ut..