Til å være en såpass liten øy er kontrastene ganske store...

Mauritius var mitt mest stasjonære sted på hele turen. Noe av grunnen var vel at jeg visste at de neste 2 månedene ville bli mye mer aktivt brukt. Péreybère var 10 ganger bedre enn overutbygde, turistifiserte og glorete Grand Baie noen kilometer unna, og kan anbefales. Den eneste grunnen til å bevege seg til Grand Baie var for å handle inn kjøtt og god vin på supermarkedet med det oppfinnsomme navnet Super U. En annen grunn til at jeg ofte gikk dit var for å gå bakgatene og ta en titt på Mauritius mer sanne side. Sammenligner en med Afrika kan en vel ikke kalle det slum, men det fortonte seg slik i forhold til alle sommerhusa, hotellene og boligkompleksa for de kjøpesterke vestlige. På Super U handla jeg forresten inn noen bøker som jeg pløyde igjennom. Verken Michael Chrichton’s ”State of Fear” eller Ken Follet’s ”Whiteout” etterlot seg noe dypt inntrykk.


Ikke så alt for langt fra Péreybère (trur eg).

Så vidt jeg husker hadde jeg 3 utflukter utenom den tidligere nevnte bilturen. Jeg benyttet meg av den billige kollektivtransporten inn til hovedstaden Port Louis. Port skal sies på engelsk måte, Louis tar du en fransk sleng på. Som mange andre hovedsteder er den ikke alt for mye å skryte av. Blue Penny museet på det moderne Aker Brygge-aktige Caudan Waterfront huser to av verdens mest sjeldne frimerker. De mest verdifulle frimerkene i samlingene ble i 1993 kjøpt tilbake til Mauritius for brukbare 2,2 millioner amerikanske dollar og er opplyst kun 10 minutter hver time. Resten av museet er (i likhet med en del av Mauritius museum) overlesset med mer eller mindre interessant informasjon om Mauritius historie.



Travbanen i Port Louis er gedigen. Bildet er tatt fra Fort Adelaide. Et av de finere stedene i Port Louis var Company Gardens hvor noen enorme Banyan-trær gjorde dette til en skygge- og stemningsfull grønn lunge. Til slutt Shiv Kalyan Vath Mandir tempelet i Grand Baie.

Utflukt nummer 2 gikk til den botaniske hagen som bærer navnet til Mauritius første statsminister Sir Seewoosagur Ramgoolam. Hovedattraksjonen i denne gedigne parken sies å være noen vannliljer fra Amazonas, men selvfølgelig var de lettere deprimert av været ble det sagt. Så etter å ha spandert noen timer der tok jeg heller turen til sukkermuseet i en tidligere fabrikk og lærte mer enn nødvendig var om sukkerets historie, og fikk innføring nummer 2 i Mauritius historie (denne var bedre enn den i Port Louis).



Botanisk hage

Så før jeg forlater Mauritius får jeg sette dere litt inn i historia…

Arabiske handelsmenn kalte øya ”den forlatte øya”, og lot den være nettopp det. Tidlig på 1500-tallet fortsatte portugiserne trenden. Det var først i 1598 at hollenderne fant ut at de ville eie øya, og kalte den opp etter Prins Maurits van Nassau. De brukte øya mer som en base på vei til Java, og ga opp hele prosjektet i 1710. Men de etterlot diverse varige merker. De klarte å utrydde den vingeløse fuglen dodo, henta slaver fra Afrika, introduserte hjort fra Java, villsvin, tobakk og ikke minst sukkerrør. Om nyhetene gikk litt tregt i de dager vet jeg ikke, men først 5 år senere seilte franskmenn over fra Réunion, og kalte øye for Île de France. Sukkerproduksjonen tok seg opp og siden engelskmennene stort sett regjerte i resten av det indiske hav ble Port Louis en godt kjent havn for pirater. Under Napoleonskrigene så engelskmennene sitt snitt til å forsøke å erobre øya. Første angrep i 1810 var heller mislykket, og er det eneste sjøslaget mot engelskmennene som franskmenn skryter av på triumfbuen i Paris. 5 måneder etterpå kastet man årene i det indiske hav, og engelskmennene var faktisk så barmhjertige at man lot mesteparten være som det var utenom at øya (selvfølgelig) ble kalt Mauritius igjen. I 1835 satte de faktisk en stopp for bruk av slaver, 70 000 i tallet. Opptil 500 000 mennesker, hovedsakelig indere, så da sin framtid på øya for å jobbe hakket over slaver. Så man langsiktig på det hele, så var det ikke så dum plan siden inderne og tidligere nevnte doktor Seewoosagur Ramgoolam var viktig da Mauritius løsrev seg i 1968. Fram til 1970 var Mauritius absolutt helt avhengig av sukkerprisene og generelt bra vær, men politikerne fant ut at man måtte skifte fokus mot tekstiler, turisme og finans. De traff blink med å lage klær, og turistene likte også planen. Økonomien vokste med 5 % i året, mens ledigheten sank fra over 40 % til 6 %. I det siste tiåret har trenden vært mer negativ, spesielt siden det har blitt billigere å produsere klær andre steder. Enkelte har derfor en plan om at Mauritius skal bli en ledende teknologiøy…


Sukkertransport før og nå    

Du trodde du skulle slippe unna? Neida, jeg har jo min mest aktive utflukt igjen. På min siste hele dag leide jeg meg en sykkel og la av gårde uten kart. Det er umulig å sykle seg bort hvis en har et minimum av retningssans, så det var ikke akkurat farlig. Været var aldeles strålende denne dagen (i motsetning til generelt veldig tropisk vær), så det ble minst 3 avbrekk på ulike strender. Av mer interessante hendelser var at jeg klarte å forville meg inn på det som skulle vært et strengt bevoktet privat hotell. Derimot klarte jeg å få et lett bitt i leggen av en hund da jeg rotet meg i nærheten av et strengt bevoktet privathus. Det var først 6 måneder etterpå at noen lurte på om at jeg ikke var bekymret for rabies.


Kiter som snørrer, og på Mauritius bruker de sement på trær isteden for biler.

For øvrig ble Ipod’en flittig brukt i løpet av disse 2 ukene. Til orientering fikk jeg mitt nye PackTowl i posten samme dagen som jeg var på sykkeltur, og riktig taxisjåfør kjørte meg i grålysninga neste dag til flyplassen. Jeg fikk ikke ut av han hva som hadde skjedd med fetteren. Nå var det bare å komme seg til Arusha i Tanzania via hovedstaden i Kenya som har fått tilnavnet Nairobbery…


De tre først er fra en skyggefull strand som jeg kom over på sykkelturen min. Det siste er mitt hjem i 2 uker. Jeg holdt til i rommet oppe til høyre. Det var mer enn nok plass til minst en person til. Dod og Heather Chettiar bodde i første etasje. Stedet kan anbefales så sant en ikke har behov for å se havet fra rommet sitt.