Å si at jeg stupte rett i seng på Kathmandu Peace Guest House er en sannhet med modifikasjoner. Først ga jeg hotellet godkjennelse til å la en salgsagent fra et reisebyrå snakke med meg. Han var ytterst veltalende og smurte tjukt på med at Michael Palin selvfølgelig hadde benyttet nettopp dette byrået med alle sine strålende guider og bærere. Dessuten hadde han selv vært guide før. Videre hørtes det ut som om maoistene lurte rundt hver eneste sving for å loppe deg for penger. Hadde han trukket fra 150 prosent hadde jeg kanskje gått på åtet han la ut for å la en guide fortelle meg om Annapurna i 3 uker. Å bære sekken min selv hadde jeg allerede bestemt meg for.  Jeg ble enig om at jeg skulle tenke på saken.

Neste dag ble det enda artigere. Jeg hørte selgeren kjøre igjennom hele leksa en gang til med 2 svenske jenter. Jeg kunne ikke dy meg, og gikk ut og satte meg ved bordet der de diskuterte pris. Salgsmannen prøvde å skjule irritasjonen når vi begynte å diskutere hele opplegget på svorsk. Det endte selvfølgelig opp med at vi bestemte oss for å gå rundt Annapurna i sammen uten guide, uten at vi lot selgeren få vite vår endelige beslutning.


Det første inntrykket alle turister får av Durbar Marg før en liksom skal betale for å komme inn på hovedtorvet. Etter kort tid i Kathmandu lærer en hvordan en skal unngå å gjøre nettopp dette. Ikke det at jeg oppfordrer til lovlydighet...

Jeg brukte dagen ellers til å få et visst sanseinntrykk av Kathmandu, spille fotball med skoleungdom hvor en stupa var kjekk til veggpasninger, ta ut Rupee for minst 3 uker (og veksle om de store sedlene til mindre valører hos 15 ulike pengevekslere), betale for trekkingtillatelse (må gjøres enten i Kathmandu eller Pokhara hvis en ikke har lyst til å kaste bort en del penger), registrere hvor jeg gikk hos "ikke profitt, ikke offentlige" KEEP (som forhåpentligvis sendte det jeg skrev til ambassaden), før vi samlet oss til en tung middag på etter nepalske forhold ekstremt dyre Kilroy’s of Kathmandu. Jeg gikk for det aller dyreste de hadde, maten smakte i forhold til prisen, og porsjonen var tilsvarende.

Annapurna-fjellmassivet ligger noen timer vest for Kathmandu, og normalt framkomstmiddel er ”turist”-bussene til Pokhara. De forlater hovedstaden grytidlig, noe som var i og for seg greit siden militæret på den tiden jeg var der kjørte lite logiske kontroller av alle rullende kjøretøy for maoistiske tendenser. På en kontrollpost kontrollerte man bare biler. Den neste lastebiler. Så var det kanskje bussene sin tur. Deretter startet en på samme rulleringa. Men slapp en forbi køen hvis en ikke skulle kontrolleres? Neida! Antatt reisetid ble derfor aldri gitt. Sjåførene derimot hadde som mål å korte ned reisetida mest mulig mellom hver kontrollpost. Tuting var Nepals blinklys ved forbikjøringer.


Den lokale slakteren i en sterkt trafikkert gate i godt forurensa Kathmandu. Eksos er undervurdert som smakstilsetting. Ellers var jeg noen ganger overrasket over at vi hadde elektrisitet hele tiden.

Det er viktig å gjøre sjåføren oppmerksom på at du skal av på Dumre. Dette er et tettsted som du garantert ikke ville ha lagt merke til. Der prøver lokale ungdommer å selge deg dyr skyss til Besisahar. Har en is i magen kan en prute prisen godt ned, men i vårt tilfelle var det noen utålmodige amerikanske jenter som ødela forhandlingsklimaet. Som en trøst ble de litt furtne når vi fortalte at vi allikevel hadde betalt en del mindre enn dem. På vei oppover til Besisahar hopper de lokale stort sett gratis av og på minibussen. Jeg skjønner godt at de utnytter rike turister.

Siden jeg lever på livsløgnen om at jeg er lettrent (ikke veltrent!) var min største bekymring hvordan jeg skulle klare meg i 3 uker uten Ipod. Jeg hadde i 2 måneder brukt Darren Hayes som effektiv sovemedisin…