Besisahar ligger ikke mer enn 820 meter over havet. For å komme til Thorung La passet 5416 meter over havet bruker en nærmere 10 dager inklusiv akklimatiseringshviledager. Deretter er det 5 dager med lett trasking til varmtvannsbassenget i Tatopani (1190 meter) hvor påfølgende dag innebærer stairmaster for å komme opp til maoistiske Ghorepani med sitt turistifiserte soloppgangsutsiktspunkt Poon Hill (cirka 3200 meter). Er en dum så forlater en området. Gjør en som meg så bruker man en del ekstra dager for å komme seg inn til Annapurna Base Camp (4130 meter) i hjertet av fjellkjeden. Jeg gjorde siste etappen på 4 dager, mens normale dødelige vel hadde spandert det dobbelte.

Jeg vil aldri klare og beskrive hvor bra fottur dette er. Fra før bestod pallen av Huayhuash i Peru og Torres del Paine i Chile, men begge fjellkjedene må se seg grundig slått av nettopp Annapurna. Om 5-10 år kan det være for sent. Man holder på å lage en vei oppover dalene, men på grunn av dårlige arbeidsredskap og konstante jordskred tar ting tid. For en fotturist er dette strålende, men lokalbefolkningen mener sikkert noe annet siden de må bære inn alt av nødvendig utstyr og mat på rygg og esler. I tillegg til ekstremt spektakulær natur er det nettopp befolkningen i alle landsbyene (som mange har sitt eget særpreg) som gjør dette til en spesiell opplevelse.



Men tilbake til fotturen. Jeg har kommet til at den best kan beskrives i bilder og undertekst. Så derfor:

* Besisahar til Thorung La i 100 bilder.
* Thorung La til Poon Hill i 80 bilder.
* To ABC and back i 50 bilder (eller i hvor mange vinkler kan en få avbildet Machhapuchhre)

(Hvis du ikke har en kjapp bredbåndsforbindelse vil jeg anbefale at du stopper (trykk stopp) framvisinga og studerer hvert bilde i ro og mak (trykk neste). Hvis ikke, så har du 10 sekunder per bilde...)

Ellers så klarte jeg å få ned noen panoramafilmer på minnebrikka:
* Poon Hill - 27.11.05
* Annapurna Base Camp - 29.11.05
* Ghandruk - 30.11.05