Av disse to var apa klart mest hissig. Som du ser av ansiktsuttrykket er den på vei å lage et primalskrik...

Jeg har aldri vært mer enn 3 dager sammenhengende i en hovedstad på mine reiser. I Kathmandu satte jeg ny rekord med 10. Hvorfor det ble såpass mange kan vel delvis skyldes tiltaksløshet, men det er noe udefinerbart tiltrekkende med Kathmandu-dalen og Nepal generelt.

Da hippiene begynte å strømme i store horder til Kathmandu på 1960-tallet var det gata Jochne like sør for Durbar Marg som var mekkaet med sine nesten gratis rom, fargerike restauranter, ”hash and pie”-butikker og lyden av Jimmy og Janis strømmet ut av butikkene. Av den grunn ble gata omdøpt til ”Freak Street”. Hvis du skal bo absolutt billigst reiser du fortsatt til Freak Street, men nå er turistgettoen flyttet et par kilometer nordover til Thamel. Istedenfor flower power var musikken James Blunt og liksom-munker som messa Om Mani Padme Hum i 24 minutter. Hasjselgere er bytta ut med tusenvis av butikker som selger feika klær og annet trekkingutstyr som etter hvert har begynt å passe kroppsformen til kjøperne, pakistansk piratkopiert musikk, skreddere som lager din egen-designet t-skjorte, sølvsmeder som kan lage ditt egen-designet smykke, overbevisende og språkmektige herrer som skal selge helt nyproduserte thangkaer som gamle fra Tibet, te-butikker som også selger kvalitetsmessig veldig bra te fra Ilam (så og si nabodalen til indiske Darjeeling). Til slutt må en ikke glemme alle butikker og gateselgere som selger veldig nye masker, dokker, gurkha-kniver (og andre ”antikviteter”) rispapirlamper, pashmina-skjerf og tibetanske tepper. En får 20 tilbud om tiger-balsam i løpet av 20 minutter. Går en att og fram foran samme selger kan en være sikker på at en får samme tilbudet hver eneste gang. Kort sagt: Det er støyende, heseblesende og en klarer bare Thamel i små doser.



Thamel langs bakken er trangt med en million plakater, biler som absolutt må kjøre gjennom gatene, og rickshawer for de som liksom skal oppleve noe autentisk. På taka har man plassert utendørs restauranter for å fange opp sola som en ikke får stort inntrykk av på bakkenivå. Ellers går trafikken i udefinerbare filer.

Så hvorfor i alle dager bodde jeg så lenge i Kathmandu? For det første så holdt Kathmandu Peace Guest House til i Paknajol noen hundremeter utafor tjukkeste Thamel – derav Peace. Stedet som ikke har Peace i navnet er det verste/beste stedet hvis en skal møte andre backpackere i tjukkeste Thamel. Videre må en utvide radiusen sin til litt utafor Thamel. Kathmandu-dalen bestod tidligere av 3 kongedømmer: Kathmandu, Patan og Bhaktapur bosatt av Newarifolket. Kongene hadde som mål å bruke alle pengene sine på å bygge den mest grandiose Durbar Marg med utallige templer, pagoder og stupaer. Fint for ettertiden, men kanskje ikke da. Buddhist-tempelet Swayambhunath 2 kilometer mot vest er en absolutt nødvendighet å få med seg, mens hinduene forsøker å skryte av Pashupatinath 4 kilometer mot øst. Har man først kommet seg til Pashupatinath kan man fortsette 2 kilometer til Bodnath med en av verdens største stupaer og det religiøse senteret for tibetanere i eksil.


  
Alt er forresten ikke negativt med Thamel. Nettopp på grunn av at alle utlendinger skal innom der finnes det et rikt utvalg av veldig gode restauranter med mange ulike land som sin spesialitet. Jeg kan spesielt anbefale Koto for japansk, Yin Yang for thai, La Dolce Vita og Fire & Ice for italiensk og tidligere nevnte Kilroy’s. Alle disse er noe over budsjettnivå, men fortsatt veldig billig. Om kvelden har også alle bakeria halv pris på sine produkter. Skal si det tilbudet ble flittig brukt.  Videre hadde også Thamel reisas klart beste utvalg av engelske bruktbøker eller nytrykte fra India. Jeg fikk endelig bytta ut mitt lass med ferdigleste og brukte logikken om at tykke bøker varer lenge. Jeg traff ekstremt blink med en: Tilsynelatende selvbiografiske Shantaram av Gregory David Roberts. Nesten på samme nivå var Wally Lamb – I know this much is true, om en person som har en schizofren bror. Nigerianske Ben Okri’s The Famished Road om en barneånd i Lagos var uvanlig, men anbefalt lesing. Susanna Clarke’s Jonathan Strange & Mr Norrel om to engelske magikere på 1800-tallet var derimot langtekkelige greier. Zadie Smith’s The Autograph Man var grei nok.


Rani Pokhari (Dronningens dam) til venstre. Jeg tror ikke skiltet til høyre ble overholdt.

Ellers hadde hotellet mitt kabel-TV. India har en veldig bra sportskanal. Cricket er stort, men etter iherdige forsøk på å se poenget i sporten endte jeg med like stor likegyldighet som jeg har til amerikansk fotball. Heldigvis har de også et overraskende religiøst forhold til engelsk fotball slik at jeg fikk mer enn oppdatert meg på ligakamper. Filmkanaler, CNN og BBC News ble også mye brukt, og jeg fikk (på nepalsk TV!) for første gang høre om den nye Buddha-gutten Ram Bahadur Bomjon (aka Palden Dorje) som hadde satt seg under et tre i Nepal.  Det ikke alle vet, er at den første Buddha, Siddhārtha Gautama, var født i Lumbini i det sørlige Nepal, noe som gjør byen til et av de viktigste religiøse stedene i verden. Jeg hadde ikke noe behov for å sjekke ut nettopp det.

Nei, nå må jeg slutte å spore av. De neste kapitlene blir forhåpentligvis mer fokusert...