Hadde Filippinene vært på sparket, så var New Zealand pinlig nøye planlagt før avreise fra Norge. Styret begynte med at jeg bestemte meg for å trampe (New Zealandsk for å gå fottur) Milford Track. Selv ved bestilling 6 måneder forut hadde jeg ikke kunnet velge de dagene som hadde passet best i forhold til en mest hensiktsmessig reiserute. Det er nemlig bare et visst antall som kan gå denne fotturen per dag. Når dette var booka var det bare å sette seg ned med guideboka og plotte inn dager i forhold til hva jeg hadde lyst til å gjøre resten av tida på New Zealand. Jeg endte selvfølgelig opp med en nokså omfangsrik og noe heseblesende reiserute som jeg bestilte hos Intercity Coachlines. På Filippinene gjorde jeg siste del av jobben, og la meg inn på backpackerhotell/ungdomsherberger. Grunnen til alt dette styret var at jeg hadde klart å få mitt besøk til New Zealand til å sammenfalle med sommerferien til folkeferdene Kiwi og Aussie.


For like arkitektoniske bevandrete som meg er stilen til venstre neo-gotisk.

På New Zealand er backpacker nærmest en hedersbetegnelse. For det første finnes det backpackerbusser som kjører rundt til alle steder av interesser for yngre folk. En får kjøpt busspass slik at en kan hoppe av og på disse bussene i forhold til sitt eget reisetempo. Siden jeg var på et strengt tidsmessig budsjett kjørte jeg heller den litt mer usosiale og upmarket versjonen Intercity. Felles er i alle fall at de underveis på alle strekninger stopper opp for å se på (natur)severdigheter mens sjåføren på kiwiengelsk forteller mer eller mindre interessante og morsomme historier med en undertone av selvironisk, tørr humor. Videre så har alle steder med et snev av interesse en stor andel private backpackerhotell. Dette kan beskrives som en veldig liten versjon av ungdomsherberge. Typisk sover man på et soverom med 2-6 andre personer og alle lager sin egen mat på kjøkkenet hvor man har tilgang til alt nødvendig utstyr. Størrelsen på hvert backpackerhotell er normalt 15-30 personer, og siden denne typen overnattinger har sprunget fram i løpet av de siste 20 åra er standarden høy. Konklusjon: Ti ganger mer sosialt enn et ungdomsherberge og flere ganger bedre.



Men altså. Christchurch var mitt første møte med New Zealand. Den kan smykke seg med tittelen ”hovedstaden på sørøya”. Tar man en titt på kartet oppdager man at det er to øyer som utgjør landet. Den nordlige bor de fleste på. Den sørlige har flest naturseverdigheter. Ingen stor premie til den som gjetter hvilken jeg brukte mest tid på.


Onde tunger har spurt om figuren til høyre er et selvportrett. Jeg tror man var misunnelig på at jeg var like brun i januar...

Christchurch ja. Det var godt flyet ikke var et døgn forsinka fordi da hadde jeg kommet for sent til hele min til dels forhåndsbetalte reiserute. Istedenfor fikk jeg en solrik formiddag i den 300 000 folks store byen mens jeg for meg selv måtte innrømme at det var godt med et litt vestlig avbrekk. Man har lagt seg til en ganske så interessant neo-gotisk stil i sentrum og to steder i denne stilen som en burde stikke innom er ”The Arts Center” (hvor det var buskspill og festival) og "Canterbury Museum” før man trasker inn i ikke akkurat lille Hagley Park og dens botaniske hage. En kan også sammen med japser glane på katedralen.

Ettermiddagens mål var Picton, som er stedet hvor ferga fra/til sørøya går til/fra. På vei til tettstedet passerer man også deler av New Zealand sitt vinområde. Jeg må innrømme at jeg forsøkte noen flasker med Pinot Noir druen i løpet av ukene på New Zealand. Veldig godt og mye billigere enn i Norge. Picton i seg selv er ikke stort å skryte av. Det som blir sagt å være fint er å trampe Queen Charlotte Track som går langs Marlborough Sounds. Dette hadde jeg ikke tid til og måtte heller ta til takke med en 10 kilometer rusletur ut på the Snout.  Dette var absolutt et helt greit substitutt for de med maur i baken. Marlborough Sounds fikk jeg forresten oppleve igjen 2 uker senere da jeg gled ut der med ferga.



Bilder fra turen ut til snuta. En ser ferga på bilde nummer 2.

Neste stopp var rikmannsferiebyen Nelson og veldig anbefalte The Green Monkey. Grunnen til at folk liker å oppholde seg her er det varme solrike klimaet, vingårder, nærheten til strender og ikke minst 3 nasjonalparker. Abel Tasman parken var selvfølgelig mitt mål…

Forresten. Hvis du var et stort spørsmålstegn på slutten av første avsnitt så er Kiwi kallenavnet på en person fra New Zealand. En Aussie kan du sikkert gjette deg til.


Mine 2 første bilder fra Abel Tasman Track. Gled deg til neste kapittel hvis du liker naturbilder. Jeg gleda meg i alle fall til å løpe igjennom fotturen på sandaler.