Europeere har hatt mye rart for seg. De var overbevist at det måtte finnes et ”Terra Australis” på den sørlige halvkula som veide opp for alle landmassene på den nordlige halvkule. Det Nederlandske Ostindiske kompani sendte derfor Abel Tasman ut på eventyr i 1642. Som meg var han først innom Mauritius før han senhøstes oppdaget Tasmania (det er først i ettertid at øya har blitt oppkalt etter Tasman – Abel Tasman kalte øya Van Diemen's Land). Planen var at han skulle fortsette nordover men østlige vinder gjorde at han naturlig nok forsvant østover og 13. desember så han sørøya for første gang. Når man er oppdagelsesreisende kan geografi være litt vanskelig, men han kalte i alle fall øya Staten Landt fordi han regnet med at den hang sammen med Staten Island utafor Tierra del Fuego. Det var ikke en bom på mer enn 8000 kilometer. I nåværende Golden Bay ble de angrepet av maorier i wakaer og 4 av hans sjømenn ble drept. Tasman dro da opp ankeret, kalte bukta Murders’ Bay og hevdet at innvånerne var kjemper.




Abel Tasman National Park er New Zealand minste nasjonalpark, men helt klart en av de fineste. Er du der på en solskinnsdag og ikke klarer å få tatt et eneste blinkskudd med kameraet ditt kan du legge opp som amatørfotograf. Kyststien er 51 kilometer lang med avstikkere til en haug sandstrender. Man anbefaler 3-5 dager på å gjennomføre dette. Jeg kutta av snaue 10 kilometer og gjorde det på halvannen dag i sandaler. Det var godt det var fint vær fordi alt jeg hadde med meg hadde jeg trykt ned i en dagstursekk.




En annen ting som er spesielt med Abel Tasman Coastal Track er at en er helt avhengig av lavvann for å få kunnet gjennomført den. Praktfulle Torrent Bay kan en som meg gå rundt, mens langs den langstrakte gullfargede Onetahuti-stranda må en pent vente til høyvannet har trukket seg litt tilbake. Det samme må en gjøre i noe mer kjelelige Awaroa-bukta.



Lavvanssbilder. Det blir faktisk ganske så fine effekter av sånt.

Innerst i Torrent Bay var det forresten et skilt som viste vei til Cleopatra’s Pool. Den er nok ikke oppkalt etter nesa til den noe kjente egyptiske dama, men spennende hørtes det i alle fall ut. Så jeg tok en avstikker til det som viste seg å være et fossefall som en kunne avkjøle seg i. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gjøre det, men utfallet av glatt fjell og en tulling som selvfølgelig skulle ta et bilde som ikke ble så stilig som en håpet, ble nettopp det. Det eneste som ikke forsvant under var vel halve overkroppen samt det eneste som sto i hodet mitt - kameraet. Lommeboka og spesielt pengene var av det klissete slaget i noen dager fremover. Etter dukkerten var det derfor ikke noe annet å gjøre enn endelig ta på seg badebuksa og tørke resten av klærne i solsteiken.



Cirka 7,5 sekund etter at bildet øverst til venstre var tatt lå jeg midt i fokuset. Det var vel bare om lag 30 andre som så mitt stunt.

Overnatting er heller ikke noe problem. En kan finne alt fra heller lukseriøse hytter via turistforeningens sine til å sette opp teltet sitt (for noen kroner) på en av mange tilrettelagte "camping"plasser. Jeg overnattet i en noe for kald lakenpose på turistforeningens sin i Awaroa. Av den grunn var jeg en av de første til å få varmen i meg neste morgen og tok heller frokosten på første sandstranda jeg kom til.



Bilder tatt av og på Onetahuti-stranda

Hadde jeg hatt mer tid hadde jeg nok også tatt kajakken fatt for å oppleve parken sjøveien. Jeg skulle absolutt hatt flere dager til rådighet, ja. Og en ting til. Ikke vær så idiotisk at du går en såpass lang strekning i sandaler som du får gnagsår på hælene av etter 10 kilometer. Spesielt når du har lagt igjen fjellstøvlene i Nelson. Jeg sleit med sår som ikke grodde skikkelig i nærmere 2 måneder etterpå og kan den dag i dag stolt vise fram arr på begge føtter.



Legg merke til strategisk slengte sandaler som har gjort jobben sin på min avslutningsstrand Totaranui .