Forresten, da jeg ankom Nelson dro jeg i ørska déjà vu trikset fra Bohinj om å glemme kameraet på bussen.  Det tok kun 10 minutter før jeg oppdaga det, og heldigvis var Nelson endepunkt på bussruta. Eneste problemet var at buss-sjåføren hadde reist til et udefinert sted for en matbit, men da han etter en litt for nervepirrende lang stund kom god og mett tilbake låste han opp bussen slik at jeg kunne feire nesten-tabben med å glane på Harry Potter and the Goblet of Fire til redusert pris.


Litt trolsk stemning både ved Pancake Rocks og Franz Josef Glacier.

Neste dag hadde vår herre åpnet slusene på vidt gap. Kanskje like greit siden jeg var noe trøtt. På ferden nedover langs vestkysten i retning Franz Josef Glacier fikk jeg vaska klærne mens jeg tok en kikk på ganske så spesielle Pancake Rocks. Dette er en klippe av erodert kalkstein som nettopp ser ut som om at det er lagt en haug med gigantiske pannekaker oppå hverandre.



Siden jeg var på et sted med en bre som hovedattraksjon tok jeg bilde av alt annet...

Har man et minimum av engelsk inne kan en gjette hva tiltrekker folk til Franz Josef Glacier. Har man mye penger å svi av så hopper man på et helikopter som flyr lavt innover bre(armen) og setter en av på et passende punkt dersom en vifter med noen ytterligere lapper. Er budsjettet litt lavere blir man med på brevandring. Har man støle bein, gnagsår, fjellstøvler og et liksom-stramt budsjett trasker man selvfølgelig 1000 høydemeter opp til Alex Knob. Er været fint har man da ganske brukbar utsikt innover breen og utover mot havet. Har man hatt mer en god fart på denne svippturen kan man vel nede igjen like så godt gå inn til selve breen via Peters Pool og Senteniel Rock. Får man da ikke haik tilbake til tettstedet av samme navn kommer en dit litt før det blir mørkt…


Okey da. Brearmen sett fra turen opp til Alex Knob og deretter Peters Pool.

Neste bussetappe tar en til Queenstown. Været var nå tilbake til strålende, og det var en nytelse å bare sitte og stirre ut av vinduet på all slags varierende landskap. Knight’s Point i nærheten av Haast har mer enn brukbar utsikt på en fin dag. Neste stoppested er Thunder Creek som skryter litt for mye av en foss før en bytter ut vestkysten og regnavhengig vegetasjon med tørrere klima mens beveger seg mot mer sentrale strøk. Lake Hawea er ytterst velegnet til for mange bilder . Like etterpå kommer man til Wanaka som om ikke så alt for lenge godt kan bli en god konkurrent til adrenalinhovedstaden Queenstown. 55 kilometer senere kommer enn nettopp dit.



Litt resirkulering av plante i forgrunnen skader ikke. 2 * Knight's Point. Sauer i Makarora og speiling i Lake Hawea.

Verdens første kommersielle strikkhopping bygde/lagde pioneren A. J. Hackett nettopp i Queenstown. Nå kan man kaste bort penger på dette, jetboating, rafting, swinging, elvesurfing, canyoning, paragliding, hanggliding, skydiving, mountain biking og sikkert en del kombinasjoner av fart og –ing endelser som jeg ikke kommer på i farta. Om vinteren er området populært for både nedover og bortover ski også. Omgivelsene til Queenstown er absolutt ikke noe å rakke ned på (fjellet rett over fjorden heter Remarkables!), men det er vel ikke lagt alt for mye tanke inn i byplanlegging mens stedets popularitet har eksplodert.


Kulldampskipet TSS Earnslaw har heldigvis ikke blitt til spiker. Innsjøens siste og største dampskip frakter i dag turister på bondegårdstur.

Etter å ha rota lenge og vel med å finne fram til Butterfli Lodge (som fortsatt er feil plassert i den nye utgaven til Rough Guide…), gikk jeg heller opp på Bob’s Peak enn å benytte gondolen. Jeg synes jeg begynner å se en trend her. Null utgifter fordi jeg tok i bruk beina isteden. Økonomen som slo inn, eller var det fordi jeg nå skulle ut å trampe i 1 uke? Sikkert begge deler!


Det er en del vinmarker rundt Queenstown hvor de ikke bruker samme frekomstmiddel som på utsiktspunktet Bob's Peak.