Fra dag 1 på Routeburn Track. Elva heter Route Burn og til høyre er begynnelsen på Routeburn Flats. Hvis en har lupe kan en se noen trampere på det bildet.

Er du allerede gått lei av naturbilder kan du likeså godt hoppe over resten av New Zealand. Du vil da gå glipp av såpass essensiell informasjon som at på vei til Routeburn Track stopper man i Glenorchy hvor Saruman sitt tårn Orthanc ble digitalisert inn i omgivelsene. Da jeg var i Queenstown (egentlig New Zealand generelt) var Lord of the Rings fortsatt big business.


Første bildet er fra campingplassen på Routeburn Flats, mens jeg på dag to hadde såpass flaks at dagens eneste solstråle falt inn på dette oversiktsbildet. Campingplassen ligger til venstre på sletta.

Mitt første trampemål var altså Routeburn Track hvor teltet ville være i bruk for første gang siden det kom inn fra innbytterbenken på Kilimanjaro. I guidebøker blir 3 dagers turen skrytt opp i skyene på grunn av strålende varierende naturomgivelser samt at det er lite klegg siden (store) deler av fotturen er over tregrensa. Bare så synd at jeg stort sett så mest til skyene.


Fotografi av passet, mens jeg kravler meg opp på Conical Hill for å se enda mindre. På vei nedover møtte en nokså urskogaktig terreng.

Når jeg ser på bildene mine i ettertid så overdriver jeg nok litt hvor dårlig været var. Grunnen er nok at jeg opplevde trippel jackpot på Milford Track. Hva er sannsynligheten for 4 skyfrie dager på en strekning hvor det regner 200 dager i året? Jeg har ikke giddet å grave frem fortrengt lærdom fra NHH…


Lake Mackenzie og dalen som jeg tok meg en ettermiddagstur opp. På dag 3 var det et øyeblikk som tåka forsvant slik at jeg fikk tatt dette brukbare bildet fra "Orchard"

Nei, dette ble ustrukturert.  Det regnet faktisk nesten ikke mens jeg gikk Routeburn Track, men det skulle allikevel ikke ha vært noen grunn til at jeg klarte å rote bort solbrillene på den gråeste dagen.  Høydepunktet som mine uskarpe øyne fikk med seg var beliggenheten til Routeburn Flats campingplassen som jeg delte med 2 andre telt. Passet på dag 2 er på 1235 meter og 1515 meter høye Conical Hill sies å ha en ytterst strålende utsikt. Det kan godt hende. Da var det bedre å bruke tida til utaforstiengåing innafor Lake Mackenzie.  Siste dag er det verdt å kravle seg opp på Key Summit før en buss for eksempel tar en til Te Anau.


Howden Hut ligger fint plassert ved dette vannet, og på Key Summit var dette den beste utsikten jeg klarte å få.

Te Anau har ikke beliggenheten mot seg der den ligger ved sørøyas største innsjø (med samme navn). Det håpløse ungdomsherberget hadde rota med bookinga slik at de sendte meg videre til et annet overnattingssted der jeg møtte en israeler som hadde vært i Australia da han fant en restplass til Milford Track. Han hadde derfor hoppa på første fly til Queenstown og buss videre, men bagasjen hadde holdt ikke samme reisetempo.

Jeg begynte etterhvert å se figurer ut av de fleste trærne. Kanskje fordi jeg var fornøyd med å komme igjennom Routeburn Track?

Det er 40 uavhengige trampere som egentlig forholdsvis dyrt får lov til å starte på Milford Track per dag. Er man for seint ute eller har en drøss med penger å ta av kan man være en av 50 guida. En annen forskjell er at de guida får lov til å sove på noe finere hytter sies det, og får servert mat og vin.  Vi som var uavhengige lo hele veien til banken for 1/10 del av prisen.

Milford Track sin hype begynte i 1908 da en skribent sendte sin beskrivelse av fotturen til avisa Spectator i London. Tittelen var ”a notable walk” men redaktørens krigstyper ble til ”the finest walk in the world”. Sannheten ligger vel sånn cirka midt i mellom med normalt vær. En annen kuriositet er styresmaktene fram til 1960 tallet hadde monopol på ruta…


Vi brukte den mest moderne versjonen - Fiordland Express - for å komme oss til starten av Milford Track.

Siden jeg har en god del brukbare bilder fra Milford Track trur jeg vi ender opp med et aldri så lite 50 bilders slideshow her… + Mackinnon Pass

Etter at jeg altså hadde solt meg gjennom Milford Track var det tid for å plukke opp telt og liggeunderlag i Te Anau før jeg hentet fram resten av pikkpakket fra en ulåst garasje hos Butterfli Lodge i Queenstown. Der traff jeg forresten på et noe eldre svensk ektepar som hadde blitt påspandert fly og adrenalinuke av sønnen. De tok utfordringa ytterst sporty.


Fra Aoraki-området. De har også nyere biler på New Zealand...

Strengt tatt stod ikke mer på sørøyprogrammet enn å ta meg opp til Picton igjen. Ikke helt tilfeldig hadde jeg klart å få plass på bussen som hadde en 2 timers stopp i nærheten av New Zealand sitt høyeste fjell – Mount Cook – som rager 3754 meter til værs. Som vanlig gir maoriene sitt navn Aoraki en mer dekkende beskrivelse, nemlig ”skygjennomtrenger”. Faktisk er en her ikke mer enn en god del ekstremt drøye steinkast fra Franz Josef Glacier. Innkjøringa langs Lake Pukaki er ikke å kimse av, og når en senere på vei til Christchurch kjører forbi Lake Tekapo får ordet asurblå en ny mening.


Aoraki himself med støvende buss i forgrunnen. Ikke spør meg åssen plante det er, men det er i alle fall Mueller Glacier i bakgrunnen.

Christchurch hadde jeg jo sett før, så jeg stakk heller på kino for å se New Zealandske ”World Fastest Indian”. En veldig bra feel good film med Anthony Hopkins i hovedrollen. Neste dag ble det da capo tur til Picton, og luftig, skyfri fergetur over Cook Strait til New Zealand sin hovedstad Wellington.


Utseilinga fra Picton før man etter lengre tids navigering ut Marlborough Sounds får bildet til høyre som siste glimt av sørøya.